– Jeg har aldri tenkt at jeg vil finne verdighet i betalt arbeid

Amerikanske Halle Butler om de tre store: Selvhjelp, aspirerende sjefer og nervøs svetting i kontorlandskap.

b
a

Den amerikanske forfatteren Halle Butler ankom Norge for femti minutter siden. Hun har nå sittet i Thon Hotels glinsende rokokko-sofa i mindre enn to. Tidligere denne dagen slo hun ihjel en ni timers mellomlanding med Balzacs Cousin Bette. Hun advarer om at jetlagen kan lede henne i retning «too honest», men medgir at det også kan være et godt utgangspunkt for et intervju. I løpet av de neste dagene skal hun intervjues og delta i en paneldebatt om millenniallitteratur på litteraturfestivalen God Natt, Oslo.

I EN ALDER av 33 har Halle Butler utgitt to romaner: Debuten Jillian (2015), om to kvinner som havner på et emosjonelt og reseptbelagt skråplan, og The New Me som utkom på Penguin i år. The New Me kan minne om en sterk og bitter cocktail laget på Girls og Office Space, ispedd svartsyn, desillusjon og ikke lite sitron. Den har fått unisont gode kritikker, blitt omtalt som «a definitive work of millennial literature» i The New Yorker og fremkalte nylig, ifølge The Guardian, et latteranfall hos Zadie Smith.

Romanen handler om den 30 år gamle kvinnen Millie. Hun har bestemt seg for å bli en bedre versjon av seg selv, to self-optimize, men forsøkene forblir fåfengte. Pussig nok skrotes aldri selvrealiseringsprosjektet, til tross for at hun svever et sted mellom handlingslammelse og nervøst sammenbrudd. På dagtid tar hun utmattende vikarskift som sekretær, mens kveldene vies til konsum av alkohol og Forensic Files.

Millie forakter arbeidsoppgavene hun blir tildelt, hun føler seg for god for dem – til tross for at hun ikke klarer å gjennomføre en eneste en. Millie er like dissekerende observant som hun er ubrukelig. Det føles eksklusivt å få innpass bak Millies skyhøye forsvarsmur og følge hennes misantropiske, uavbrutte tankestrøm. Å lese The New Me føles litt som å rive av en kløende skorpe, eller å binge fast-food: Skamfullt, og veldig godt.

Les også: Lauren Elkin: – En kultur der man ikke går er dårlig for kvinner

Du er i Norge, for første gang, for å snakke om millennial literature på en forblåst kai full av saunaer. Hva er greia?
– Haha, jeg aner ikke! Jeg er spent på å høre hva de andre har å si. Det er ingenting jeg har skrevet som ikke har blitt blottlagt hundre år tilbake. Det er enda for tidlig å si noe smart; det er først om fem-ti år vi muligens kan nøste opp i hva millenniallitteratur er for noe. Jeg spår at det vil sentreres rundt angst og frykt, du vet, med blikk på klimakrisen, dagens politiske tilstand og urban isolasjon.

Du blir ofte nevnt i samme ordelag som andre samtidige forfattere: Ottessa Moshfegh, Sally Rooney?
– Ja, det er forfattere jeg liker veldig godt. Samtidig er det altfor enkelt å avskrive ulike samtidsforfattere med en «millennial»-merkelapp. «Her er det tre unge kvinner som skriver, vi stiller dem under samme paraplybetegnelse, ferdig snakka.»

 Det er lett å tolke The New Me i lys av samtidens kulturelle tendenser: Selvhjelpslitteratur, konsumerisme, arbeidsnarkomani og midlertidige kontrakter.
– Det var bevisst å skrive romanen inn i vår egen tid. Jeg ble inspirert av folks endeløse jakt etter status og forbruk. Det virker som om det er det styrende prinsippet i alles liv. Det er så utrolig destruktivt. Mest av alt ble jeg inspirert av min egen forakt for folk som vil bli sjef. For en idiotisk ting å ville bli! I mine øyne kan det oversettes direkte til: Jeg ønsker å være et forferdelig menneske mot andre.

– Jeg misliker hvordan karriereambisjoner har blitt pakket inn i en feministisk retorikk. Jeg tenker særlig på de streite jentene jeg gikk sammen med på barneskolen. Nå flagger de feminisme, bare at det handler om å oppføre seg som en bølle. Det både provoserte og inspirerte meg.

Les også: Hanna Stoltenberg: – Noe av det jeg prøver å utforske er egoisme, også min egen

Bokas bakteppe er et samfunn styrt av markedskreftene. Vil du si at det er en politisk bok?
– Jeg skrev faktisk boka mens jeg drev valgkamp for Bernie Sanders. Boka har en politisk bevissthet, men nei, den er ikke eksplisitt politisk. Politisk agenda resulterer altfor fort i død prosa. Jeg er mer interessert i det menneskelige elementet enn det økonomiske, denne følelsesmessige bedøvelsen overfor andre. Det er visse folk som kan se andre lide og reagere med et «ikke på min vakt!».

«Alle kan lese de selvhjelpsartiklene og konkludere med at «ja, han må være en PSYKOPAT» og «hun er en STALKER». Men nei, de er ikke det. De er triste, og det er du også.»

Noe av det som gjør boken din så morsom, er Millies nådeløse fiendtlighet overfor andre. Jeg tenker særlig på hvordan all sosial dynamikk kvernes gjennom Millies forvrengte filter. Hvordan fant du den stemmen?
– Den stemmen kom veldig naturlig til meg. Den dukket opp på pauserommet da jeg iakttok kollegaene mine og tenkte: «Disse idiotene hater åpenbart hverandre. De aner ikke hva de snakker om». Millie er meg pluss alle kommentarene jeg må sensurere.

Millie har et godt øye for hverdagens absurditet, fremfor alt på jobb: Stønnene, søppelbøttene, de intetsigende samtalene. Kontoret var også bakteppet i din forrige roman, Jillian. Hva er så fascinerende med kontorlandskapet?
– Jeg tok utgangspunkt i hvor folk har det fælt. Det er på jobb. Millie har ikke noe imot å arbeide, men det er noe med den type kontorjobb som er fullstendig meningsløs. Millies oppførsel blir litt mer forståelig når man innser at hun jobber, hver bidige dag, med noe som er så totalt absurd.

Du har erfaring med feltet?
– Feltet av forferdelige jobber? Å, ja! Jeg tok vikariater gjennom hele 20-årene. Jeg kunne ikke forplikte meg til en fulltidsjobb, en ekte jobb, siden jeg alltid har villet skrive. Jeg har aldri tenkt at jeg vil finne verdighet i betalt arbeid. Så det var bare for pengene, ikke av min forkjærlighet for å makulere papir.

Har du noen skrekkhistorier fra tiden som løsarbeider?
– Flere! Ingen bemanningsbyråer se deg igjen, så da behandler de deg som om du var søppel. En gang ringte jeg inn for å si at jeg hadde forstuet ankelen min. Jeg gikk på krykker. Jeg ba om å få noen fridager, men de insisterte på at jeg måtte dukke opp. Da jeg ankom ble krykkene mine låst inn på et rom og jeg ble beordret om å hoppe rundt. Da begynte jeg å svette og så ble jeg sparka.

Apropos svette: Millie sliter med emosjonelt utløst svetting.
– Ja, jeg har lagt merke til at svetten min lukter skarpere når jeg er stressa. I stedet for å føle meg ydmyket, har jeg tenkt på svettelukten som et faresignal mot omverden. Den fungerer som en oppfordring til alle – innenfor en viss radius – om å ta et godt skritt tilbake. Tenk på det som en dyrisk respons. Som et stinkdyr. Svetten symboliserer Millies sårbarhet, det skriker stress, samtidig blir det hennes forbannelse.

The New Me skildrer en konkurranse mellom kvinner, særlig på arbeidsplassen.
– Det er overalt. Jeg har merket meg mye konkurranse kvinner imellom. Jeg opplever det stadig vekk, gjør ikke du? Jeg håper det endres asap siden det er så barnslig, så totalt bortkastet. Det er en videreføring av pubertal oppførsel. Det virker som tretti og førti år gamle kvinner herjes av den samme animalske kjemien.

Alle hovedkarakterene i bøkene dine er kvinner.
– Ja. Det var ikke intensjonelt å skrive fra et kvinnelig perspektiv, men det var intuitivt. Jeg tror bøkene mine har få mannlige karakterer fordi … jeg har lest nok om dem. For eksempel: Jeg er glad i John Updike, spesielt Rabbit, Run, men hver gang det dukker opp en kvinne, så fornemmer man skuddløsningen, rekylen. Man må nekte for at man er en kvinne når man leser den forfattergenerasjonen. Man begynner ubevisst å mislike kvinner, før man tar seg i det og bare: hey, jeg gjør jo ikke det?

Millies eks-kjæreste nevnes fra tid til annen, som oftest i hånlige ordelag. Menn opptar en liten rolle i livet hennes?
– Hun vet at en mann ikke kommer til å fikse noe. Hun har prøvd det. Dumpet ham, trodde hun kunne finne noe bedre, men valgte absolutt ingenting. Det er en inngrodd forestilling om at det skal fikse alt. Jeg tror alle er hjernevaskede på noen områder, særlig det.

Det er flere passasjer som latterliggjør en pop-psykologisk sjargong. En arbeidsplass er toxic, hun har red flags. Hva var inngangen din til det språket?
– Jeg ramlet over termene da jeg leste enorme mengder selvhjelpslitteratur. Det er hundrevis av artikler som forteller deg om hva du skal gjøre med din toxic friend. Dessverre har de aldri svar, bare slangeolje. Jeg tror at folk leser de sakene for å validere et ønske de har om å ostrakere (antikkens Hellas’ canceling, journ.anm.) noen. Alle kan lese de selvhjelpsartiklene og konkludere med at «ja, han må være en PSYKOPAT» og «hun er en STALKER». Men nei, de er ikke det. De er triste, og det er du også.

Millie googler de mest basale ting, ofte i inkognitomodus.
– Google-vaner er noe jeg har bitt meg merke i. USA eier ingen sympati for folk som sliter. Man skal derfor kunne google seg ut av problemene sine, om det så gjelder så grunnleggende temaer som sorg eller problemer på jobb. Men det kan man jo ikke søke opp!

– Om hun bare hadde hatt energi til å lese. Walt Whitman eller noe, haha, da kunne hun nok ha kommet seg ut av depresjonen. 

I et intervju fra i fjor nevner du at du vurderer å ta opp vikarjobbingen. Henger det fortsatt i lufta?
– Haha, jeg ga det intervjuet på en veldig mørk tid. I fjor sommer var jeg faktisk på et jobbintervju for et vikarbyrå i New York. Arbeidsgiveren begynte å grille meg om hva jeg drev med, om hva bøkene mine handler om, hun fikk til og med lirket titlene ut av meg. Jeg fikk nesten et angstanfall da jeg så for meg hvordan det ville være å jobbe der mens The New Me ble lansert. Det ville vært et dobbelt mareritt. Den neste uka fikk jeg heldigvis et jobbtilbud som skrivelærer på Columbia.

Les også: Vi dro på litteraturens Norway cup: Litteraturfestivalen på Lillehammer