Gründerhelvete: Vi lot D2s «Ledestjerner» forklare hvordan vi kan kjøpe oss bedre klimasamvittighet

«Ledestjerner Live» viste oss hvor tannløst individfokuset i klimakampen er.

b
a

En ung gründer står på Sentrum Scene foran en halvfull sal. Han forteller oss at det årlig produseres 23 milliarder sko. Ikke akkurat bærekraftig. Løsningen hans er … å lage enda flere sko! Han forteller om det fornybare skomerket sitt mens han utøver en noe usikker TED Talk-koreografi. Han går to skritt til høyre, stopper opp, står bredbent, for deretter å gå to skritt til venstre og stå bredbent der også.

Han avslutter pitchen med mottoet:

– To postpone is the new crime. 

I mars nominerte Dagens Næringslivs fredagsbilag, D2, «30 ledestjerner under 30 år som vil gjøre verden bedre». Magasinet viet et helt nummer til artikler om disse 30 gründerspirerene, politikerene og ungdommene som med verv, powerpoint-presentasjoner og forettningsidéer skal sette et godt eksempel for den kommende generasjonen.

Vi var til stede da det skulle kåres en vinner, og fikk en demonstrasjon av individualismens hybris i samme slengen.

DETTE ER SAKEN: Dagens Næringsliv elsker å fetisjere rikdom. En rask titt på Facebook-feeden deres viser sjarmerende overskrifter som «Oljeservicegründer selger områdets dyreste hytte», «Gründer selger – tjener 270 millioner», «Fra Norges Luksusleilighet på Manhattan skal Norge[sic] kjempe seg inn i FNs sikkerhetsråd» og «Gustav M. Witzøe er 24 år og Norges rikeste».

Hvis DN er norsk medias høyrepappa er D2 det litt mer liberale millennial-barnet, som i like stor grad er opptatt Rolex-klokker og New York, men som i tillegg bryr seg om interiør og rar mat i svært små porsjoner, laget av unge kokker med sidecut og sleeve-tatoveringer.

Hvem andre passer bedre til å bestemme hvem som bør lede oss inn i fremtiden?

Her er noen forslag til forretningsideer du kan realisere hvis du vil bli en «Ledestjerne»:

– «Tuckify», en strømmetjeneste for barneklær.

– En flaske med en chip i seg du kan scanne på Godt Brød for å fylle på med kaffe, juice eller vann og samtidig støtte innsamlinger av plastflasker på eksempelvis Haiti.

– En klimablogg som heter «Radical Broccoli» som vil snu «offermentaliteten» mot en vilje til forandring.

– En app som får deg til å bruke mindre tid på telefonen.

– Et talentprogram for «future leaders» med slagordet «people, planet, profit».

– Vær en Cambridge-student og technomusiker som bruker humor for å kommunisere miljø og bærekraft i gjenbruksappen Tise.

Kødda, dette var noen av de ekte «Ledestjerner»-nominasjonene ;-)

Sentrum Scene er en del av Samfunnshuset, et av hovedverkene innen norsk funksjonalisme. I sosiologien fokuserer funksjonalismen på hvordan samfunnet påvirker individet – en artig motsetning til det vi står overfor: et individorientert arrangement om det kollektive prosjektet «klima og miljø».

I lobbyen er det fullt av unge, pene mennesker i business casual – gjengen D2s lesere antakelig liker best å identifisere seg med. Mellom kvinner i brede bukser og menn i smale bukser er det satt opp stands fra arrangementets samarbeidspartnerne. Ungt Entreprenørskap er til stede, det samme er konsulentfirmaet EY, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og … Coca Cola! Selskapet som selger nesten to milliarder brus om dagen og produserer tre millioner tonn plastavfall i året, selve symbolet på kapitalisme og overforbruk. På veggen ved siden av boden står det at de lover å bli bedre til å resirkulere, så vi tar oss et par flasker. Vi får utdelt totebags av EY, men må avbryte leksjonen om hvor resirkulerbare de er. ISÁK har begynt showet.

Les også: Aftenposten lager klimapodcast med Equinor. Her er våre forslag til fremtidige, jævlige annonørsamarbeid

 

2019-tidsånden er til å ta og føle på når den samiske jentedivaen drar i gang kunstpop-joik om klima. Lyden kuttes midt i det som høres ut som en samisk versjon av Rihannas «Diamonds» grunnet tekniske problemer, og konferansierene ønsker velkommen som om ingenting har skjedd.

Heldigvis blir starten av showet så vidt ikke reddet av storyslammen til Fredrik Høyer. «Hvert øyeblikk er en Hitchcock-trilogi», roper han, før han hiver av seg sixpencen og sparker ned mikrofonstativet. Publikum hoier og klapper for seg selv når de kjenner igjen popkulturelle referanser, for eksempel: Sondre Justad (en musiker) og Kanye West (en rapper).

Den 14 år gamle «klimaprofilen» Penelope Lea er også en publikumssuksess. Et raskt googlesøk på «penelope lea norges greta thunberg» bekrefter mistankene våre om at hun blir omtalt som Norges svar på Greta Thunberg. Hun sier hun har «vært i møte med næringslivstopper siden jeg var ni år» og at hun «har en venn, ambassadøren på Seychellene».

Så er det endelig tid for de første gründerne. To gutter ber oss om å lese en tekst på backdroppen. Etter noen sekunder begynner en stor iPhone å lage et helvetes notification-spetakkel ved siden av teksten. Ikke så lett å konsentrere seg nå, hva? Gutta sitter på løsningen, som sammen med de nevnte bærekraftige skoene føyer seg etter «more is less»-prinsippet: en app som belønner brukeren etter hvor lenge mobilen er inaktiv. Tiden konverteres til poeng du kan bruke i appens markedsplass, hvor partnere, som Disney, Coca Cola og 7-Eleven, gir deg «belønninger», som kaffe eller kinobilletter. «Mindful marketing», sier de. Det høres mest ut som et slags makro-stockholmsyndrom, der vi takknemlig mottar belønninger for å avstå fra avhengigheten de samme selskapene aktivt forsøker å påføre oss.

De avslutter med å presentere sitt neste prosjekt, «Attention OS», uten å utdype noe særlig utover å vise oss et bilde av en 3D-hjerne med lysende synapser.

De power dressed konferansierene snakker om «Ledestjernene» med en brusende og ærverdig tone – som om gründerne er modige og radikale. Hvilke forventninger er det de bryter med for å fortjene slik dirrende ærefrykt? Og hva er egentlig greia med å «heie på bedrifter»? Er det ikke nok at vi gir dem pengene våre? Er det ikke kapitalisme som skal fungere sånn at den beste forretningen vinner, med eller uten heiagjeng?

Ærefrykten blir mildt sagt ikke svakere når lederen for høyresidens tankesmie Civita, Kristin Clemet, entrer scenen. Hun introduseres som en «ringrev». Tidlig på 2000-tallet var hun utdanningsminister, og nå for tiden bruker hun mesteparten av tiden sin på å krangle om «tonen» på Twitter, samtidig som hun forpester samme nettsted med liksom-snusfornuftige forsvar av samarbeidet mellom Frp og Høyre. Nå er hun på klimakonferanse.

Samtalepartneren hennes heter Elin Nørve, grunnleggeren av et lederkurs kalt «Future Leaders». I en anekdote fra en ambassademiddag i India demonstrerer hun kanskje den mest desperate selvrettferdigheten vi har hørt på denne siden av Nürnbergprosessen:

På veien til ambassaden kjørte hun forbi en gjeng med tiggere, en kontrast hun merket på kroppen idet champagnen begynte å bruse i krystallglassene. En av de mer høytstående næringslivslederne i selskapet beroliget henne om at hun ikke skulle ha dårlig samvittighet – for det er i denne typen selskap de virkelige endringene finner sted.

– Det er der vi må være! Det er der vi skaper endring!

Tiggere er kjipt, men champagnemiddager er jo nødvendig. Clemet er enig.

Hun fortsetter med å fortelle om at næringslivet vil fungere raskere i miljøets favør enn politikken, dersom man får det med seg på det grønne skiftet.

– Kunder vil etterspørre ting som er laget på en etisk forsvarlig måte, sier hun positivt, selv om det mildt sagt ikke gjelder alle kunder, om man skal ta hensyn til virkeligheten. Hun avslutter samtalen med et slags absurd offerkort om ledelse i dag, der hun sier jobben til unge ledere vil bli vanskeligere enn før fordi folk «krever mer av jobben».

Les også: Smil & Gift møter Ingeborg Senneset

«Unge ledere». Det er som om de snakker om en egen menneskerase, tenker vi idet de annonserer pause. De utvalgte som skal lede oss undermennesker inn i en lysere fremtid blir oppfordret til å mingle:

– I pauser på sånne samlinger som dette kan det skje store ting.

Det eneste som skjedde i pausen for vår del var at vi drakk enda mer Cola, mens vi tenkte på at brusens tilstedeværelse ikke er et beklagelig engangstilfelle, men derimot en logisk slutning hvis man ber næringslivet om å fikse klimakrisen. Coca Colas eneste mål er å selge så mye brus som mulig. Hvis de gjennom markedsføring får oss til å tro at det ikke er skadelig for miljøet å kjøpe brusen deres, selv om alternativet, ikke å kjøpe brus, alltid vil være mindre skadelig, har de gjort jobbens sin. Til og med Shell(!!), som er ansvarlige for 1,67% av hele verdens drivhusgassutslipp, satser tungt på å markedsføre seg som et miljøvennlig selskap.

Næringslivet, som de fleste «Ledestjernene» er en del av, må tjene penger. Få selskaper, og i alle fall ikke de største, kommer til å velge dyrere produksjonsmetoder for å være snille. Dersom de velger en omvei i produksjonslinja er det fordi filantropien i seg selv er en markedsstrategi – som å samle en symbolsk mengde plast fra havet for hvert produkt du kjøper.

Greenwashing, eller «grønnvasking», har vi sett noen i avisspaltene kalle det.

Dutty Dior sparker i gang annen akt når han med et uhell kommer med kveldens beste klimaallegori: «Jeg undervurderte varmen av disse lysene ass … Haha». Etter han er ferdig med å mumle et par låter er det duket for debatt mellom ungdomspartiledere. Noen kapitalistisk systemkritikk er det imidlertid ikke duket for, da de tilstedeværende partiene, AUF, Unge Høyre og FpU, alle er trygt plassert på lag med status quo (om ikke litt lenger til venstre enn deres moderpartier) – bortsett fra Grønn Ungdom, representert av Hulda Holtvedt. Hun benytter sjansen til å sitere Klimarisikoutvalget, og sier krisenivået kan sammenliknes med første verdenskrig. Konferansieren virker ikke akkurat direkte berørt av det apokalyptiske fremtidsscenariet når hun henvender seg mot de andre partilederne med sitt sedvanlige, tabloide individfokus:

– Så … Dere er jo ledestjerner!

Kan vi fortsette å øke forbruket vårt, bare vi finner mer miljøvennlige energikilder? Unge Høyres nestleder mener folk ikke kommer til å «kjøpe» ideen om vekstreduksjon, og eksemplifiserer dermed på en ironisk måte hvordan språket vårt formes av det ideologiske hegemoniet vi lever under. På samme måte som (trigger warning: hitling av debatten) nazistene forandret betydningen av «dekadanse» (fra ekstravaganse og livsfjernhet til total livsudyktighet) er i vårt markedsorienterte samfunn ord som «optimalisere», «maksimere» og «investere» ikke lenger bare bedriftslingo – det er en normal del av dagligtalen. Kanskje klimaet hadde sett mindre ødelagt ut om vi hadde klart å vurdere ideer ut i fra andre verdier enn inntekter og utgifter? Bare et forslag!

På dette tidspunktet må vi innrømme at vi begynner å kjenne på en voksende, depressiv motløshet. Er det nytteløst å sette i gang løsninger utenfor systemet som har skylden for at vi pumper ut drivhusgasser i økende tempo? Is this how the environment dies, with spredt applaus fra unge gründere?

Før vi har klart å tømme vår tredje cola inntar Jenny Skavlan scenen med en D2-journalist, en klimablogger fra «Radical Broccoli» (som insinuerer at klimaendringene er forbrukeres feil, må vi ikke glemme) og han med datachip-drikkeflasken. Sammen utgjør de samtalen: «Ledestjerner Panel: Flyskam, resirkulering, kjøttstopp og shoppestopp – Kan forbrukeren redde jorden?».

Mens gründerne sitter og plasserer uvesentlig skyld og skam lurer vi på hvorfor D2 ikke har fått med noen av de ikke fullt så idiotiske «Ledestjernene» på scenen. Hvor er Shad Ibrahim Hussein som driver ungdomsklubb, advokaten Pamir Ehsas som jobber med utdanning for afghanske barn, Ali Zuhair Abdullah som tar med asylsøkere på tur i skogen eller Øyvind Egaas Stenberg som jobber for å gi Tanzania rent vann?

Klimabloggeren avbryter hjertesukket med å fortelle om «hvordan vi kan få en mer miljøvennlig livsstil og samtidig ha det gøy og kult».

– [Bloggen] er kanskje politisk, i form av at vi vil forandre verden. Og at vi har lyst til å gjøre det på en morsom måte.

Så smeller det plutselig fra konferansieren, spørsmålet vi har savnet i hele kveld:

– Men kan det bli for komfortabelt? Kan man redde verden med å kjøpe tannbørster i tre?

For hvilken reell effekt har egentlig disse gründerideene, trendene, holdningskampanjene og individuelle stå-på-viljene for klimaet? Hvorfor skal vi bytte ut tacokjøttdeigen med larver når Shell fortsetter å pumpe ut millioner av tonn med CO2?

Dette er «Ledestjernenes» sjanse til å tenke utenfor sitt egne, små liv. Kan de klare det?

I den evig aktuelle, satiriske TED Talken til Sam Hyde fra 2013, 2070 Paradigm Shift, ber han publikum om å klappe seg selv på skulderen. «That pat on the back there, is for saving the world».

Det er nesten for lett å gjøre narr av såpass selvgode mennesker. Selv om identiteten som etisk forbruker i seg selv kan være positiv er det vondt å se på den manglende bevisstheten rundt rammeverket «Ledestjernene» eksisterer i – det konkurransebaserte systemet som livnærer seg på forurensning.

Journalist og forfatter Martin Lukacs forklarer dette med å legge skylden på nyliberalismen – at fokuset på individet og troen på det frie markedet har lurt oss til å tro at det er forbrukernes ansvar å redde klimaet. Han skriver at friheten private selskaper de siste 40 årene har hatt til å forurense og skaffe seg monopol, og måten vi reagerer på (med å finne mer sparsommelige levemåter) ikke er en tilfeldighet, men et resultat av en ideologisk krigføring, rettet mot mulighetene for kollektiv handling.

Kan det være det globaliserte, økonomiske systemet, med DN og D2 som talerør, som gjør at vi ikke klarer å fri oss fra tanken om at individuell frihet under noen omstendigheter er verdt mer enn solidaritet? Mens 71% av verdens drivhusgassutslipp forårsakes av hundre selskaper (der Equinor er den 37. verste) forteller en hyperaktiv BI-student oss at vi har et ansvar, et ansvar vi kan ta ved å scanne en dataflaske på Godt Brød. Hva med de som ikke har råd til slike produkter, som er avhengige av billige, klimafiendtlige produkter for å overleve? Er det deres feil at isbreene smelter? Fuck off.

Så når Jenny Skavlan får det direkte spørsmålet om de små, personlige klimatiltakene har en reell effekt, svarer hun ikke på noen annen måte enn det hun har blitt lurt til å gjøre: at det viktigste er å begrense eget forbruk.

Med andre ord: det er viktigere å være en som redder klimaet fremfor å faktisk redde klimaet.

Er det for sent å ta kollektivt grep, i stedet for å gradvis få et mer apatisk forhold til lystige NowThis-videoer som forteller oss at insekter egentlig ikke er så ekkelt å spise, eller at det faktisk er skikkelig koselig å bo i en knøttliten leilighet? Klarer vi ikke se for oss et samfunn som tungt regulerer selskapenes bruk av fossilt brensel, hever skattene (først og fremst på de rike) for å finansiere produksjon av fornybar energi og som ikke måler fremgang i økonomisk vekst?

Kanskje demonstrasjonene i kjølvannet av Greta Thunbergs krav om endring fra øverste hold er et tegn på at det finnes håp.

Som den indiske champagnemiddagen til «Future Leaders»-leder Elin Nørve er arrangementer som Ledestjerner LIVE en måte å kvitte seg med skam på. En slags skriftestol for kapitalister. Hvis man har dårlig samvittighet for at man som vestlig verdensborger bidrar til å kaste klimaet i søpla kan man bare komme hit for å høre det man vil høre: at alt går fint hvis man bare kjøper et par sko, kanskje noen brukte klær, klapper for et slam-dikt og styrter et par flasker Coca-Cola.

 

Vinneren av konkurransen ble forresten Christine Spiten, som har utviklet en undervannsdrone så man kan se etter søppel, krabber og samle inn data om havet uten å bli våt. Det er forsåvidt kult, det, innrømmer vi for å være rettferdige.

Les også: Skjønnheten og ubehaget​​: Vi dro på Miss Norway