LARS VAULAR er tilbake. Seks år har gått siden forrige album, 1001 Hjem. Joda, han har sluppet en del musikk siden den gang, for eksempel fem EP-er og en liten haug singler. Spørsmålet man stiller seg i 2019 er om tiden har løpt fra artisten Lars Vaular. For artisten Lars Vaular har sakte, men sikkert blitt erstattet av Lars Vaular-Lars Vaular: En semi-aktuell dude i norsk offentlighet som pleide å rappe før og som dukker opp på Youtube en gang i blant for å fortelle at det ikke går så bra med Lars Vaular, sånn egentlig. 

Flere steder alltid er et skillsmisse-album, som ikke er et skillsmisse-album. Ifølge artisten selv er det også et manifest over årene siden han flyttet til Oslo, som overlapper ganske perfekt med tiden siden 1001 Hjem. Skal en ta ham på ordet har de siste årene vært preget av like deler mismot og house-musikk, som vel er en måte Oslo kan oppleves for dem som er en generasjon eldre enn denne skribenten. Den house-inspirerte sounden, som kanskje vil vise seg å være mer tidstypisk for musikk i rap enn den umiddelbart framstår – Frank Ocean har uttalt at han ser mot Detroit, techno og house for inspirasjon til sitt neste album – krydres med referanser fra klassisk hiphop av mer eller mindre kredibel art. «Speilbilde» bringer tankene til MC Hammers «Can’t Touch This», instrumentalen på «Våken» har knipselyder som bringer tankene til 2003-2005 da «Diwali Riddim»-avleggere herjet hitlistene. På Store P-produserte «Karma» flower han som Eazy-E ala«Boyz-N-The-Hood», bare at livstrøtt. 

Lars Vaular er visst fortsatt først og fremst en rapper. Men det virker egentlig ikke som om han elsker å rappe. Mer som om det er noe han ikke klarer å unngå å gjøre.

Er det ikke det som er kjærlighet? Å holde noe i live selv om man ikke elsker lenger? Er kjærlighet bare en gammel uvane, en uvane som er for satt til at man orker å pirke i den, noe man ikke ser noe poeng i å skjule lenger, for den er en del av deg, sånn er det bare.

PÅFALLENDE, når han ser så mye tilbake, er fraværet av bergenske samarbeid som definerte Lars Vaular i den litt utvidede tidshorisonten det her er snakk om. Produksjonen og beaten vil tilbake til én ting, Lars Vaular vil tilbake til noe annet. Av gjester er Leo Ajkic såvidt til stede på introen til en låt, og KingSkurkOne bringer frem en av skivens få smil som ikke også har et anstrøk av nostalgisk tristhet over seg. Kamara fra Bergen korer på flere låter, aller mest får hun skinne på «Gospel», men 20-åringen hang ikke med ATP-gjengen i 2005 (håper vi). 

I 2019 er Lars Vaular mest interessant som tekstforfatter. Spoken word-segmentene på skiva sitter godt. Nevnte «Gospel» er et høydepunkt i så måte. Av samme grunn er resten av skiva også digg å lytte til. Men den er kanskje nettopp det, deilig å lytte til. For dette er en skive for dem som ikke orker å dra ut på byen selv om det er lørdag.

Denne anmeldelsen sto først på trykk i NATT&DAGs oktober/november-utgave. 

LES OGSÅ: Tro det eller ei, men Tim Heideckers «Mister America» blir litt for mye