72 timer i Portugal-modellen med caps og joggesko

Se til Portugal, det er Stortingets beskjed til rusreformutvalget. Men Portugal er ikke perfekt – Lisboa flyter over av narkolangere.

b
a

En gammel mann prøver å selge meg hasj som ser ut som den kommer rett fra rumpa hans. Den er innpakket i plast, formet som et prosjektil. Det er umulig å se hva det er, kanskje er det faktisk bæsj. Jeg avslår. Han ser ut som en parodi på en sør-europeer, han har bart, six-pence, stor beige-dressjakke og bukser som roper «fuck you» til begrepet passform. Han plukker opp en pose med marihuana fra lomma. Det ser ekte ut, men jeg takker nei. Så spør han meg om jeg vil kjøpe solbriller. No! sier jeg. No hash, no marihuana, no sunglasses!

JEG BEFINNER meg i Portugal, nærmere bestemt i hovedstaden Lisboa. Enda nærmere bestemt er jeg i Rua Augusta, Lisboas Karl Johan, turiststrøkets hovedpulsåre. Brostein er passé i den gamle kolonimakten, i stedet er gatene kledd med noe som likner mosaikk av typen man finner inne i halvslitne sør-europeiske kirker. Rundt oss ligger fortausrestauranter som serverer autentisk sjømat, pizza og diverse retter som alle kommer med french fries. På en plakat utenfor en restaurant står det at mange mennesker fra «andre kulturer» serverer portugisisk mat uten å ha tilstrekkelig kunnskap. Forsikre deg om at eierne og kokkene er lokale, oppfordres det.

I tillegg er det helt ekstremt mange mennesker her som prøver å selge narkotika til meg. Det er midt på lyse dagen.

31. desember tar vi et skritt videre mot rusreform i Norge når Rusreformutvalget leverer sin utredning for ny narkotikapolitikk. I 2017 slo et Stortingsflertall bestående av Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og SV fast at samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av ulovlige rusmidler skal flyttes fra justis- til helsesektoren. De har bedt utvalget spesifikt om å se til Portugal, som gjennomførte en liknende reform i 2001.

NARKOTIKA ER fortsatt ulovlig å kjøpe og selge i Portugal. Bruk og besittelse også. Men portugiserne risikerer ikke bøter og straff om de blir tatt med små mengder. I stedet blir de møtt med sivile sanksjoner, hvorav de såkalte nemndene, der det sitter en psykolog, en sosialarbeider og en jurist, er mye omtalt.

Juridisk status for alle stoffene forble uforandret ved reformen av 2001, og kommer nesten helt sannsynlig til å bli det også her til lands etter det reformen. Men det betyr ikke at alt kommer til å være slik det har vært.

Den siste uken har det blitt oppstyr fordi Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) har kjøpt reklameplass i offentlige rom, for eksempel bussholdeplasser og på t-bane-stasjoner. Med budskap som «Ida døde ikke da hun prøvde MDMA. Hun tok en halv dose og så an virkningen» har organisasjonen, som jobber for at den nært forestående rusreformen skal bli så liberal som mulig, satt fokus på skadeforebygging og informasjon om rus, heller enn oppfordringer om å avstå. Noen mener at det er «reklame for rus», andre reagerer på at en organisasjon som får offentlig støtte viser reklameplakater som normaliserer rusmidler som er ulovlige og som skal fortsette å være det. Forrige uke ble kampanjen gjenstand for diskusjon på Stortinget.

LES OGSÅ: DEBATT: Rusreformen blir en sliteseier

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Foreningen Tryggere Ruspolitik (@foreningentryggere)

I PORTUGAL har politiet kampanjer som kan sammenlignes med FTR sine. En iøynefallende plakat advarer mot at det du får tak i på gata ofte ikke er cannabis: «BAY LEAVES SELL – pretending to be drug». Sammenpressede laurbærblad selges til godtroende turister.

At det er lite stigma rundt rusmidler kommer også til uttrykk i en annen situasjon. Vi er en tur innom butikken og de foran oss kjøper rullepapir for å røyke joint. Mannen bak disken er skeptisk, hvor har de fått det fra? Gata, forteller de. Han spør om å få se, og gransker posen med skeptisk blikk. Det ser legit ut. Å lure turister til å kjøpe falske rusmidler er tydeligvis et stort problem. Potensielt er det også et veldig farlig et. Også i Norge verserer det dårlig dop, ofte ecstacy-piller som inneholder helt andre stoffer enn MDMA.

Han gir dem tilbake posen under tvil.

VI ER ALT FOR sent ute til fotballkampen vi har reist for å se. Airbnb-verten vår mente at Uber var den beste måten å komme seg rundt i Lisboa på. Det er en stor by, vanskelig å finne frem med mindre man er litt kjent. Ikke minst ligger Lisboa i kupert terreng. Det er bratt. Veldig bratt. Å komme seg fra A til B koster alltid mye mer krefter enn det ser ut som på kartet. Men Uber er et sant helvete det også. Trafikken står og stamper døgnet rundt. Hele byen er en eneste stor bilkø, og den strekker seg langt ut av sentrum.

Det som tar 20 minutter med kollektivtransport tar fort en time med bil, noe vi får smertelig erfare når vi utålmodig står og tripper på et fortau mens vi venter på en bil som aldri kommer. Det nærmer seg én time til kampstart på Estádio José Alvalade.

Så stopper en bil ved oss på gata. Det er ikke rødt lys og bare svake tendenser til bilkø. Inne i bilen sitter en mann på rundt 50 år, ved siden av sitter kona hans. Baksetet er fylt med saker og ting, det er vanskelig å anslå om de nettopp har vært på butikken eller om de kommer fra den portugisiske varianten av hytta.

Hva er det da som skjer? Hva tror du skjer når en 50 år gammel mann med familien på tur stopper bilen sin med en gang han ser meg, en vinterblek ung mann med caps og joggesko? Han spør meg om jeg vil ha dop. Han rekker å nevne at han har kokain, hasj og marihuana før jeg utstøter mitt verdensvante «no thanks». Kona i passasjersetet himler med øynene, men jeg har ikke inntrykk av at det er meg hun er oppgitt over.

LES OGSÅ: Da Foucault trippet med hippier i Death Valley

SENERE, etter et oppskriftsmessig 1-0-tap for mitt lag, drar vi ut på byen. Området som tidligere var kjent som Lisboas Red Light District ligger nede ved havet, i bydelen Cais de Sodré. En t-bane-linje stopper like ved og mange tog svinger innom stasjonen i samme bygg. Nå er de røde lyspærene i vinduene slukket og asfalten har av en eller annen grunn blitt malt rosa. Dette er Pink Street, Lisboas versjon av det Rødt tror Grünerløkka er. Det er hedonisme og faenskap over alt: burgerrestauranter, mexicanske sjapper, strippeklubber og tretten-på-dusinet-nattklubber som spiller reggaeton. Det er totalt kaos fra ende til annen. Det er utvekslingsstudenter, fotballsupportere, jentegjenger, politi med automatvåpen, afrikanere som selger ting som lyser og blinker, indere som selger hatter, solbriller og ting som lyser og blinker. Og det er uendelig mange unge menn som selger drugs. Det er bare å glemme å gå i fred om du har caps og joggesko. Det er bare å belage seg på å takke nei én gang per tiende meter.

Så lyser det blått lenger borte i gata. Mennene forsvinner.

To minutter etterpå er de tilbake igjen.

Tross den ekstreme tilgangen i Portugal er det langt færre som dør av illegale rusmidler i Portugal enn i Norge. Ifølge European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) hadde Portugal 30 overdosedødsfall i 2016. Norge hadde 282. 

Dette til tross for Portugal har dobbelt så mange innbyggere som Norge, og at 0,5 % av Portugals befolkning over 15 år regnes som «high-risk opiod users», mens tilsvarende statistikk for Norge viser 0,26 %. Et annet interessant aspekt er at hele 33 % av de som dør av ulovlige rusmidler i Portugal befinner seg i aldersgruppen 45-49. Dette er brukere som startet ruskarrieren før reformen i 2001.


Figur: EMCDDA

DET JEG IKKE ser i Lisboa er et åpent rusmiljø. Jeg ser en gammel dame uten øyne (!) som tigger penger mens hun trykker tilsynelatende tilfeldig over et barne-keyboard. Jeg ser mye fattigdom, som gir seg utrykk i hullete bukser og tiggende hender, men jeg ser ikke portugisere med posete klær med flamme-mønster og knekk i knærne som krangler om et eller annet, eller snakker med seg selv, mens de leter etter noe i sprekken bak en strømboks. Jeg ser heller ikke 6 politifolk og 40 rusavhengige som står ved et busstopp hele dagen og venter på at noe skal skje mens folk med statistisk sett mer normale rusvaner åler seg gjennom.

Med mindre hele samfunnet kan kalles et åpent rusmiljø, da.

På en pub der de har dart-tavle med automatisk poengtelling og grell lyssetting forsvinner bartenderen, en tynn mann i 20-årene med skjegg og bart – han ser ut som en blanding av en alkoholisert tryllekunstner og en av de tre muskuterene – på do. Kort tid etter jogger han ut i lokalet igjen mens han roper «WOOOOO!!!». Han starter å vaske benken og rydde glass, og han gjør det ekstremt raskt, nesten aggressivt, mens han smiler og lager lyder i grenselandet mellom sang, snakking og bare brøling. Vi tar en shot sammen. Litt lenger borte i lokalet tar kollegaen i mot en øl-bestilling fra en smellfeit fyr med Rangers-skjorte og cargo-shorts. Senere kommer vi i snakk («We hate the pope!», «The queen is a beautiful woman!»). Idet vi forlater lokalet roper han etter oss med skotske R-er: «Arrrild Stavrum?». Han lurer på om vi husker den gamle Brann-, Molde-, Stabæk-, Helsingborg-, Aberdeen- og Beşiktaş-spissen som også var spaltist i Boing-klubben. Det gjør vi.

Endelig en fyr som ikke spør om vi vil ha narkotika.

Hadde det ikke vært for alt gatesalget hadde Portugals narkotikapolitikk fremstått ganske så perfekt. Spørsmålet er hvordan man får bukt med gatesalg. Legale utsalg? Det er et nærliggende svar. Eventuelt må man ta ansvar for seg selv, og legge igjen capsen og joggeskoene hjemme.

LES OGSÅ: Hvordan er formen, rusreformen?