Trist Pike møter Deathcrush

Norges minst gitarbaserte rockegruppe møtte Deathcrush for å finne ut hva som er forskjellen mellom rock og indierock.

FESTIVAL
b
a

Fem ledende aktører fra norsk indierock står samlet ved kanten av elva ved Vaterland. De har akkurat prøvd å ta et gruppefoto der en av dem – Deathcrush-trommeslager Vidar Evensen – tisser ut i elva. Urinstrålen ble ikke synlig i bildet, og Vidar beklager at han ikke sto i god nok vinkel.

I det vi pakker sammen sakene for å bevege oss registrerer vi at to kontaktsøkende fyrer på et bord ved siden av som tidligere rulla jointer, har lagt opp noen linjer med hvitt pulver og gir oss tilbud om å bli med på moroa, men vi takker høflig nei til tross for at all vitenskap indikerer at du aldri kommer til å overleve i indierock hvis du sier nei til gratis knark.

– Indierock? Er vi indierock nå?

Vokalist og gitarist Linn Nystadnes er forvirret.

– Vi er jo på kred-label i hvert fall.

Øya-aktuelle Deathcrush er et ganske overbevisende argument for at det som faktisk er Real Rock fortsatt er noe man kan holde på med i Norge, men det kan tidvis virke som at indierock er enda mer nisje enn det skildres i boka Our Band Could Be Your Life (2001) – 80-tallsperioden da det hovedsakelig var et titall mennesker i kjellere i junaiten som holdt på med det. Bryr folk seg fortsatt etter vi har blitt ferdig med 90- og 2000-tallet? Lever indierocken egentlig ennå, nå som Thurston Moore og Kim Gordon er skilt? 

Les også: Disse typene møter du på Øya 2019

Deathcrush slapp debutalbumet Megazone i mars, etter en noenlunde jevn strøm av singler, konserter og medieomtaler siden starten av 2010-tallet. Verken kritikere eller støyglade lekfolk har blitt mindre entusiastiske med årene. De har spilt på festivaler så lenge man kan huske, spesielt hvis man er født etter Hove i 2011. Alt tyder på at de er et av de klareste bandene på årets Øya-plakat.

Da det ble aktuelt å intervjue dem i anledning den kommende festivalen fant jeg og Svein, bandkollegaen min i Trist Pike (deprimert synthpunk-duo som noen ganger opptrer live, gjerne på Klubbøya så de får gratis festivalpass og hårklipp backstage, red.anm), ut at det beste å gjøre ville være å arrangere et aldri så lite rocker-symposium der vi forhåpentligvis kunne få kartlagt hvor rock er i 2019. 

Svein hevder at han har funnet Norges styggeste sted og at det er bak den sørgelig nedlagte grønlandsinstitusjonen STARGATE. Det var ikke fullt så stygt i fint vær som i pøsregn på kveldstid, men stilen er tungt urban like fullt, med graffiti som er betydelig mer edgy enn den ved Blå. Han forteller at da han googlet etter adressen for å gi til fotografen visste Google at sjappa var nedlagt, og ga ham isteden annonse for String Showbar.

Svein har et nærere forhold til Stargate enn meg. Det var et av de første stedene han var ute i Oslo og kunne blitt et av det siste hvis de ikke hadde lagt ned. Regnskapsføreren hans kunne på et tidspunkt koden til å få satt på Stig Van Eijks «Living My Life Without You» på jukeboksen utenat. Jeg for min del var bare innom et par altfor sene kvelder når jeg ikke slapp inn noe annet sted. Etter vi har fått til en produktiv fotoshoot (til tross for fravær av synlig urin) beveger vi oss fra byens bunn til byens topp, over i luksuriøse omgivelser på Plaza der vi kan oppleve en mer elegant livsstil i glassheisen og skybaren. 

Det er utrolig komplisert å komme seg til glassheisen, men etter å omsider ha fått heisene opp til fjerde etasje til å samarbeide får vi hvertfall nyte litt flott heismusikk underveis. Jeg lar meg overraske over at heismusikk fortsatt finnes på ordentlig.

– Som når du finner en hemmelig dør i Tomb Raider! Å drive med indierock er som å leve i en bok hvor en side er revet ut, sier Vidar i heisen.

Vel oppe i baren kjøper jeg og Svein dry martinis («Hvor dry vil du ha den?» «Nokså dry.»), mer av hensyn til estetikk enn livsstil og smak. Fotografen spør om noen har en snus, og får en av bartenderen. Pelle blir bedt om å vise leg.

Utsikten til Gunerius er nydelig, og herfra virker det som det er en merkelig okkult geometri mellom martiniglassene og kjøpesenteret. Jeg spilte aldri «Jet Set Radio Future» til originale Xbox, men tipper det føles omtrent sånn her.

Vi prøvde å drøfte hva indierock egentlig er, men naturlig nok endte samtalen alltid opp med å skli over i anekdoter om gruppen Mayhem. Vi fikk vite at da Deathcrush varmet opp for dem to kvelder på John Dee i fjor ble det spist norske vafler med brunost under opprigg til show. Grunnet Mattilsynet og den lange avstanden fra ´Dee til der Mayhem pleier å oppbevare grisehodene de tenner på under konserten, prøvde Vidar og Linn å lagre grisehodene (og deler av Mayhem) hjemme hos seg mellom de to konsertene. Resultatene egner seg på ingen måte på trykk, og selv ikke Svein (forfatter av Dødsarkiv, red.anm.) har ikke hørt om hvordan det gikk med grisehodene. Betalingen for showet ble brukt til å mastre Megazone.

– Det er første gang jeg har bråvåkna og tenkt «vi må flytte grisehodene ut av sola!», sier Linn.

– Hvor relevant er posør-begrepet i dag, spør jeg dem.

Ingen er helt sikre på hva en posør er engang. Linn mener at en «poser» og en «posør» er to forskjellige ting, som gjør det enda mer komplisert. Pelle forteller at det ble snakket mye om «posers» da han skatet som barn.

– Det var de som skrapte brett og trucker mot metall så det skulle se ut som det var godt brukt.

Jeg postulerer at posørbegrepet i norsk kunstsammenheng døde med Øystein Aarseth, men ingen er enig med meg.

Samtalen sporer av til en anekdote om da Mayhem prøvde å spille inn Wolf’s Lair Abyss hos Ronni Le Tekrø, et studio Deathcrush også har erfaring med. Vi vurderer å slutte å drive med indierock og begynne å drepe folk isteden. I fengsel får man bo gratis, og hvis man tjener opptil 35 kroner i året for streaming uten å måtte betale husleie blir det penger i kassa.

Jeg prøver tvinge fram en liste over hva indierock muligens er:

– Indierock er litt som å være drittunge, ingen bryr seg om hva du driver med bortsett fra enkelte andre drittunger, bortsett fra hvis de kan tjene penger på det.

– Indierock er livets limbo.

– Å spille indierock er å bli tilbudt en gratiskonsert og si ja. 

– Når man sier indierock i dag mener man tolvmannsorkester fra Canada.

– Indierock er det gruppen Television Personalities kaller PART TIME PUNKS.

– Indierock er å ikke ha råd til taxi.

– Indierock er å se ut som du har penger men ikke ha det, mens å bli ranet og få det tilbake pga at ranerne får sympati for hvor broke du er, er shoegaze.

– Indierock i 2019 er at Morrissey er rasist.

– Indierockere har ikke «handlers».

– Hvorfor maser dere så mye om indierock egentlig, spør Linn. – Folk kommer jo til å få mindre lyst til å se oss på Øya når de leser dette. Prøver dere å skremme bort folk fra gitarmusikk for at de skal høre på karaoke-duoen deres isteden?

Ettersom det er veldig dyrt på skybaren går vi videre. Vi prøvde først å gå på Hooters, men det viste seg at det ikke finnes i Norge ennå, så vi endte til slutt opp på Teddy’s i Brugata. Hvis det finnes et sted hvor rocken fortsatt lever må det jo være her?

Vi går forbi stedet «Brewgata» på veien. Ingen av oss har vært på sjappa ettersom vi har hørt navnet på den, men vi irriterer oss i kor over at den finnes. Er IPA indierock?

Bartenderen på Teddy’s gir oss en tier til jukeboxen siden hun ikke vet hvordan man får den i gang. Lovende for rocken. Jeg undersøker utvalget nøye og lenge og ettersom det viser seg at den hverken har Stig Van Eijk, Slipknot eller Ariel Pink programmerer jeg inn rekka «Surfin’ Bird», «Fortunate Son» og «Surfin’ Bird» en gang til. Svein forteller at dassen på Teddy’s lenge hadde «HOMO JON GELIUS SUGER GRISESÆD» skrevet med tusj på veggen. Det ble skrevet på nytt når det ble malt over. Stort mer rock enn det blir det hvertfall ikke.

To fremmede prøver å sette seg med oss og vi forklarer gjentatte ganger at vi prøver å gjøre et intervju. Fyren fra Haugesund sier til Pelle at han ligner veldig på et av idolene hans, men at han ikke husker hva dette idolet het. Etter litt tenking kommer han på at det var den avdøde religionskritikeren Christopher Hitchens han tenkte på.

Distraksjoner og digresjoner til tross får vi til slutt satt oss ned med hver vår enhet og begynt diskusjonen av hva rock er i 2019.

– Det finnes ikke rock i Norge, sier Vidar. – Bare i land der det er billigere sprit.

Jeg nevner at country synlig er tilbake, og etterlyser innspill om hvorvidt rock også er tilbake. Linn sier hun blir spurt om dette i omtrent alle intervjuer hun gjør.

– Jeg har ikke egentlig tenkt på det engang. Ting forsvinner jo ikke, det bare varierer om det er noe søkelys på dem eller ikke.

Etter hvert beveger vi oss inn på at rock strengt tatt er bygget på plagiat, og at det sannsynligvis ikke finnes noen VIRKELIG originale rockeband. Det var visstnok Ike Turner som hadde den første fuzzgitar-låten som ble plagiert, “Rocket 88”, men det var visst mest fordi han fikk ødelagt en forsterker på et beleilig tidspunkt.

– Ike Turner: innovatør eller konebanker?, spør jeg ut i luften.

– Du burde ha fått med deg nå at det ene ikke ekskluderer det andre, sier Linn.

Les også: Bendik HK har en høne å plukke med norske festivalgjester

Linn ser ut som hun har landet på et KISS-cruise med 50 år gamle menn, mens vi prøver å tenke ut en norsk supergruppe. Vi lander på Rune Eriksen fra Mayhem på gitar, «Destructhor» fra Myrkskog og Morbid Angel på andregitar, Morten Abel på vokal, Michael Krohn på trommer og Varg Vikernes som tekstforfatter. Det er ingen bassist og Ronni Le Tekrø er ikke med. Pelle foreslår at det ultimate norske rockebandet ville bestått av alle i The Carburetors og alle i The Dogs bortsett fra Kristopher Schau. Vidar foreslår «Aurland Noir med Varg Vikersund på bass».

Linn blir satt ut av at Carburetors fortsatt finnes.

– Da jeg gikk på indierock-folkehøyskolen Trøndertun i sånn 1812 hadde vi en Carburetors-plakat som eksempel på det verste stilen vi hadde sett.

Vi får inn en melding av kompisen vår Jørgen Egeland som vikarierer i baren på Aye Aye. Han forteller at Lazz fra Staysman & Lazz er der, iført Metallica Black Album-skjorte. Noe stort mer symptomatisk for hvor rocken er i 2019 kan jeg knapt forestille meg.