Kenneth Moe er aktuell med lydbokutgivelse av Rastløs (Pelikanen 2015). Kortromanen, som han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for, er en samling av brev og notater som er adressert til den mystiske «M». Av og til får besettelse av et annet menneske hele avgrunnen til å åpne seg under føttene på en, og Rastløs er en fortelling om nettopp det.
Boken gir et solid innblikk i hvor tankene kan finne på å fare når man isolerer seg fra omgivelsene sine for å dvele i hjel et tap. Samtidig søker boken svar på om litteraturen er medisin for elendigheten, eller et symptom på den. I hvilken grad er historien selvbiografisk? 360 grader og vel så det.
Det er fandenivoldsk fortvilelse, fattigdom og frustrasjon. Og godt brukte joggebukser. Heldigvis har Kenneth Moe aldri vært borti en sommerdepresjon som ikke kunne kureres av en svømmetur.
Les også: Dette er de beste podcastene du kan høre på Storytel
Moe, som for tiden arbeider med sin tredje roman, beskriver seg selv som en essayistisk selvbiograf, eller selvparodiker, men kanskje mest av alt en eventyrforteller. Han liker ørken, skog, det ytre rom og sitt eget indre, men misliker nesten all fiksjon fra det han kaller «den norske hverdagen».
–Den er mye mer mystisk enn hva såkalt «realistisk fiksjon» vil ha det til.
Hvordan skiller Rastløs seg fra andre romaner om kjempevanskelig kjærlighet?
–De fleste lesere går glipp av at boka ikke handler om et brudd, som de fleste bu-hu-hu-bøker om kjærlighet gjør. Rastløs er en anti-fortelling om en uforløst, ufullbyrdet forelskelse, som fortelleren (og forfatteren) lot vare mye lenger enn tilrådelig, fordi han aldri hadde opplevd og alltid hadde ønsket å oppleve idiotisk forelskelse.
At Moe begynte å skrive skyldtes intet mindre enn at det var det han var flinkest til. Han beskriver seg selv som upraktisk anlagt, som en form for lært hjelpesløshet. Dessuten lengter han etter å ha en effekt på verden. Han har bakgrunn fra skrivestudier i både Bergen, Bø og Lillehammer, noe han mener først og fremst var nyttig ved å gi ham tiden til å utvikle skrivingen.
–God litteratur er ikke et resultat av lidelse, men av god tid. Den som ikke skammer seg over privilegiene sine kan komme langt med dem. Det er ikke tilfeldig at så mange forne tiders forfattere var aristokrater – og de som ikke var det latet som.
Hvordan havnet du under Knausgård-vingen?
–Via Geir Angell Øygarden. Ikke bare den beste karakteren i Min kamp-bøkene, men selv en forfatter av høyst merkverdig og leseverdig litterær sakprosa som Den brukne neses estetikk, Bagdad Indigo og Odyssevs’ åre.
«jeg kan ikke bestemme meg for om det er en kvinne som elsker lidenskapelig, eller om det er en bjeffende hund.» Kortromanen utfordrer etablert skriveskikk, men gir samtidig boltringsplass til å dyrke den virkelig gode setningen. Kanskje grenser formatet til å passe for godt til nettopp dette, skal man tro Moe.
–Det er noe selvtilfreds med dem, er det ikke? Setningene vet liksom hvor gode de er. Nå prøver jeg å skjule dem inniblant mer banale.
Les også: Her er den beste nye norske skjønnlitteraturen på Storytel
Fortellingen består av fragmenter av Moes notatbok. Han elsker å forme og planlegge prosjekter, men Rastløs ville rett og slett ikke ut på den måten.
–Notatbok er en livsstil. Det er relativt oppriktige og forsøksvis oppbyggelige notater om kjærlighetssorg, som ble eltet til noe uoppriktig og ironisk, til noe litterært. Er jeg så dum at jeg går et sted uten notatbok, noe som fortsatt hender, sender jeg en mail til meg selv.
Notatene er et forsøk på å sette følelsene på plass i setninger så gode at de nøytraliserer det Moe omtaler som «sitt eget sutrete innhold». Han beskriver visjonen som en slags «åndelig lek» med en idealisert leser eller lekekamerat.
–Jeg har klart å være ærlig ved å være ironisk. Ved å oppheve skillet mellom oppriktig og ironisk. Ved å ta avstand fra det jeg skrev idet jeg skrev det. Ærlighet via uærlighet og motsatt.
Har ikke mange syntes veldig synd på deg etter at de har lest boken din?
–De fleste som kommer nær nok til å uttrykke sympati, forstår fort at fortelleren i Rastløs er en romanperson og en karikatur. Å synes synd på en som nettopp har gitt ut sin første bok, ville forresten vært absurd uavhengig av øvrige omstendigheter.
Moe mener virkelighetslitteratur for tre–fire år siden var løfterikt begrep, men at den bondske norske kritikerstanden nå har tømt det helt for mening. Selv lytter han en hel del til lydbøker, hovedsakelig av sakprosa, populærvitenskap, debatt og Teaching Company-forelesninger.
–Jeg mister lett tråden i lange fortellinger og må hoppe tilbake lenger enn jeg gidder. Rastløs er heldigvis ikke en lineær fortelling man kan falle ut av på den måten.
Hva har du lagt vekt på som innleser?
–Enkelhet. Lydbokinnlesere med mye innlevelse lirker sitt eget brysomme oppmerksomhetsbehov inn mellom boka og lytteren. «Se på meg! Hør på meg!» er en dårlig innstilling enten man leser sin egen bok eller en annens.
Han rynker på nesen av innlesere med overdrevne dramaturgiske fremgangsmåter, og slår et slag for å skille lydbok fra hørespill. Grensen kan være hårfin i mange sammenhenger.
–Innleseren på Ashlee Vances Elon Musk-biografi har for eksempel funnet på sin egen fullstendig vanvittige aksent for å gjengi hovedpersonens svakt sørafrikanske uttale. Unntaket til denne regelen er barnebøker. En hel generasjon husker med foraktfull fryd Harald Heide-Steen jr. sin bestemorstemme fra Georgs magiske medisin: «Georg? Geeeeoorg!»
Les også: «Avgrunnen» er den perfekte boka å høre på mens du gjør kjedelige ting som å skli på isen
Hvilken historie er den aller beste noen har lest høyt for deg?
–Moren min leste mye på sengen for meg da jeg var barn og bestemor improviserte eventyr da vi gikk tur i skogen. Det er stemninger jeg sitter igjen med. Mio, min Mio for eksempel. Jeg husker oppslukende uro og utrolige hendelser.
Moe ser for seg at den ideelle settingen for å lytte til Rastløs er alene på i skogen.
–Det hjelper med litt frisk luft som kontrast til den ufriske i boka.
Er det noe man absolutt ikke burde gjøre mens man hører boka?
–Ta med seg en inngrodd, norsk moralist på turen, som tror at «selvbiografisk» er et synonym for «selvopptatt», eller for den saks skyld at selvopptatthet er én ting man kan fordømme på generelt plan.
Har du noen avsluttende råd til andre som står i den samme rastløsheten
–Den som står i rastløshet anbefaler jeg å legge seg ned. Et mye mer behagelig ubehag. Rastløs handler mer om å sitte og ligge i rastløshet enn om å stå i den. Det er en passiv form for rastløshet jeg skildrer. Fullstendig uvirksom virketrang.
«Rastløs» og mange andre lydbøker hører du på Storytel.no!