Bendik HK har en høne å plukke med norske festivalgjester

Bendik HK er redd for å sove borte, har (kanskje) vært vitne til et mord og lager musikk med rare greske instrumenter. Og så lager han techno man kan drikke vin til.

FESTIVAL
b
a

Bendik Hovik Kjeldsberg fikk sitt første trommesett da han var fem. Det andre fikk han da han var seks. På et tidspunkt brakk faren hans en av trommestikkene i to. Selv for formannen i Horten Jazzklubb ble det for mye dunder og brak. På kort sikt hjalp det kanskje å brekke trommestikken, men ikke på lang. I dag lager Kjeldsberg rytmer med treplanker, steiner, vibrafon, trommer, synther og PC. Tidligere først og fremst som perkusjonist for artister som Marit Larsen, Bendik, Nils Bech og Hanne Hukkelberg.

I 2010 tok han tentamen i nynorsk før han kjørte inn til Oslo. Sammen med tre andre spilte han trommer på scenen under fremførelsen av Madcons «Glow» under Eurovision-finalen. 

– Jeg strøk på nynorsktentamen, men jeg vant det norske folks hjerter. 

I det siste har han også stått på egne ben som Bendik HK. Faren angrer fortsatt på at han knakk den trommestikken. I nyere tid har trommestikker forblitt uknekte, men musikk er fortsatt en kilde til både glede og frustrasjon. 

– Musikk er 60 prosent veldig bra og 40 prosent veldig dritt. Uansett. Det er mye frustrasjon både ved å lage musikk og reise rundt og spille, men til slutt er det alltid verdt det.

Les også: Disse typene møter du på Øya 2019

I BENDIK HKs STUDIO på Adamstuen i Oslo henger en plakat til ære for det svenske jagerflyet JAS GRIPEN. Flyet ble vraket av forsvarsdepartementet til fordel for det dyre og dårlige amerikanske flyet Joint Strike Fighter. På en tavle har rapperen Ivan Ave, som også bruker studioet, skrevet noen uforståelige ord. Det er visstnok stikkord til en podcast. På do er er det tomt for dopapir. 

Bendik HK er allerede som en Øya-veteran å regne. I fjor avsluttet Kjeldsberg onsdagens program i på Sirkus-scenen som trommis for Gundelach. 28-åringen har også spilt på Øya med No.4 og to ganger med Bendik. Først i år han spiller han under eget navn.

– Det jeg liker med elektronisk musikk er at man trenger ikke å kunne låta fra før for å føle seg som en del av noe. Man trenger ikke å kunne teksten og synge med. Sånn sett er klubbmusikken en fin motkultur. Det handler mer om rommet der og da, lyden, frekvensene. 

Stemningen er kanskje mer seriøs på elektronika-gigs enn andre steder. Men det er ikke en dårlig ting, mener Kjeldsberg. 

– Jeg har nesten gitt opp festivaler. Når man står på scenen og spiller og hører folk prate … Det er disrespect. Den elektroniske scenen på Øya er veldig fin sånn sett. Det er inne i et telt og den er ikke avhengig av fint vær og at man kan ta seg en øl og kose seg i sola. Musikken står i sentrum. 

«Hvis noen sier til meg at de tror at vi lever i en simulasjon kan jeg bli irritert. Er ikke jeg virkelig da liksom?

På tampen av fjoråret kom debut-EP-en Depot. Lydbildet er tilkneppet, minimalistisk og kaldt. Tempoet er forholdsvis lavt, melodilinjene illevarslende. Assosiasjonene går i retning bilkø, samlebånd og andre utslag av upersonlig modernisering. Det er vanskelig å se for seg at musikken spilles et sted det er solskinn. Synther og samplede lyder legges til lagvis før de plutselig forsvinner igjen. Ingenting av dette er oppsiktsvekkende innen klubbmusikk, men måten Bendik HK tenker låter på er ukonvensjonell for sjangeren. 

Nettopp ved at han tenker låter på en konvensjonell måte, med vers-refreng-vers-dynamikk, heller enn å lage lange tracks som skal mixes. Det gjør at det føles som om EP-en holder igjen litt, å høre gjennom den fra start til slutt føles som å få korte innblikk i en verden som ikke er ens egen, litt som å se en halv episode av en TV-serie man ikke følger med på. Det er uvant i en tid der andre produsenter legger ut to timer lange sets på nettet. 

Du lager technomusikk, men låtene er fortsatt låter.
– Historisk er jo techno en sjanger som er repetitiv. Jeg vil heller jobbe med et techno-lydbilde, og så beholde låtskriverstruktur.

Altså, lager du klubbmusikk som ikke er klubbmusikk? Techno for folk som sitter i middagsselskap?
– Hehe! Vet ikke. Men jeg tror man kan høre på det uansett hvilken bakgrunn man kommer fra og like det uansett.

Apropos ulike bakgrunner. Depot ble gitt ut av Mutual Intentions, det Oslo-baserte labelet – eller kollektivet, alt ettersom – som er kjent for å huse artister i det sample-baserte skjæringspunktet mellom hiphop, jazz og soul. Deriblant Ivan Ave, Fred Fades og Kristoffer Eikrem. Hva gjør en technoartist som Bendik HK i et sådant selskap?
– For utenforstående gir det kanskje ikke mening at jeg gir ut på Mutual Intentions akkurat nå, men det gir mening med tanke på hvor Mutual er på vei. Før var det mest jazzy hiphop-greier, men nå er det også mer elektronisk, mer house og det blir mer techno. Og så har jeg hengt mye med Eivind (Ivan Ave, journ.anm), da.

Kanskje er det heller ikke i lydbilde eller sjangere man skal lete etter likheter og kunstneriske sammenfall. Kanskje er det heller i tilnærmingen til musikken, som bevisst eller ubevisst i flere av labelets utgivelser, være det seg rap, jazz eller house, ender opp med et polert og raffinert sound. Aldri kommers, men alltid lett å lytte til. Uansett hvilken sjanger musikken legger seg opp til lydmessig, så passer den godt med en god vin. Helst en med rar etikett, tåkete farge og litt bobler i. Mutual Intentions-sjef Fredfades er visstnok nesten like glad i vin som han er i vinyl. 

Hvordan finner man den beste vinen, da? Må man være venn med Fredfades?
– Han har et skap med masse vin, så da bare tar jeg en flaske og vippser ham 250, så får jeg et eller annet. Eller så har jo Vinmonopolet blitt veldig bra …

Hvorfor begynte du med trommer?
–  Mamma sier at jeg trampa takten mens jeg satt i vogna på 17. mai og sånn. Det er sånt som er fint å si, men jeg vet ikke om det stemmer. Rytmer er gøy.

Da kunne du jo like gjerne blitt rapper.
– Jeg drev faktisk litt med rap! Og så breakdanca jeg da jeg var sånn 13-14. Men jeg var så tynn på den tida, det gjorde veldig vondt å gjøre back spin, og dessuten så jeg helt idiot ut i store saggebukser, bandana og caps. Så da ble det techno i stedet for. Der kan du være tynn og likbleik.

Veiene til rom er mange, og det er de helt sikkert også til Bendik HKs bandcamp eller Spotify-profil. Sikkert er det i alle fall at i technoens verden snor de fleste veiene seg en tur innom Berlin-klubben Berghain først. Også Bendik HKs.

– Jeg turnerte med Pantha Du Prince, vi var på mange festivaler, klubber … Å komme inn på Berghain var helt sjukt, det var en skjellsettende opplevelse.

Så det var en tur til Berlin som …
– Det er jo litt klisjé, men det er noe med å høre det anlegget der i full effekt. De har Funktion One på Villa og Jaeger også, men det er noe annet å høre det i en hall. Ganske ekstremt. Man tenker at det gir mening å spille sånne steder. Før ville jeg spille overalt, men etter hvert har man vært i Volda nok ganger. Nå vil jeg heller være i studio eller game Battefield enn å gjøre sånne jobber.

Du utstråler ikke så sterke Berghain-vibber. Musikken din er relativt streit, og du har vært sammen med samme dame i ti år. Må man lage streit musikk for å holde ut? Og motsatt: må man leve ekstremt for å lage ekstrem musikk?
– Jeg tror de som gjør én type musikk hele veien lever det mer som en identitet. Jeg har hele tiden laget så mye forskjellig musikk med forskjellige mennesker og fått mange ulike inntrykk. Fra Marit Larsen til Berghain-gigs, liksom.

«Enten hadde noen blødd ihjel eller så hadde noen født et barn der.

Hvordan lager man album med en slik innstilling? Formatet byr på noen utfordringer. For eksempel forventer lytteren et sammenhengende lydbilde. Uten tekst er det vanskelig å tematisk binde sammen et prosjekt der låtene er så ulike som Bendik HK helst skulle ønsket. 

– Innenfor elektronisk musikk er det veldig mye fokus på produksjon, derfor knyttes identiteten veldig til hvordan man produserer tingene, i stedet kunne man knyttet identitet til en spesiell type melodi som er typisk for den-og-den-artisten. 

Er det et lite sleivspark til andre elektroniske musikere som utvikler kjærlighetsforhold til spesifikke gamle synther og har et veldig nostalgisk forhold til instrumentene de bruker?
– Nja, jeg er først og fremst for dårlig på det. Jeg kan ikke så mye om det. Men ja, jeg føler at det kan bli en intern liten runkering av gear. Så blir man en liten sirkel av folk som digger det. Men til syvende og sist, når folk hører musikken spiller det ikke så mye rolle hvordan den ble til. Det er det klanglige resultatet som betyr noe.

Apropos klang, hva er den bjelle-lyden på «Black Dino»?
– Det er en sixxen. Det er et instrument som ble laget til Iannis Xenakis, en gresk, modernistisk etterkrigskomponist og arkitekt som også har jobbet med mye elektronisk musikk. I motsetning til et vanlig keyboard som har 12 toner – og halvtoner – har sixxen også med kvartonene. Det er morsomt å blande et sånt instrument med synther som ikke har den muligheten til å spille kvarttoner. Da får man mye rikere tonalitet og klang.

– Man blir litt sprø av å høre på det i lengden hvis man er vant til vestlig tonalitet. Men i østlig og afrikansk musikk er det helt vanlig, med instrumenter som balafon og marimba og gamelan-musikk i Indonesia, for eksempel. 

«Det jeg liker med elektronisk musikk er at man trenger ikke å kunne låta fra før for å føle seg som en del av noe.

Hvor lang tid tar det å lage sånn musikk du lager?
– Ingen tid! Det som tar tid er å perfeksjonere det. Jeg kaster inn mange ting og så jobber jeg med å ta ting bort. Jeg liker at ting tar litt tid, at det er litt friksjon, da blir valgene man tar litt mer gjennomtenkte.

Vi har forresten hørt at du var veldig følsom som barn og at du var redd for å sove borte … Er det fortsatt sånn?
– Hvordan har dere funnet ut av det!? Men det stemmer, jeg syntes det var helt grusomt å sove borte, jeg var ikke med på leirskole eller noen sånne ting. Jeg blir fortsatt litt stressa av å sove borte.

Har du noen skrekkhistorier?
– En gang var jeg i England, det var i … den byen som ligger helt ved vannet, det er mange som ligger helt ved vannet (Brighton, oppklarer han i en mail noen dager senere, journ. anm). Uansett: vi kom dit veldig sent, var trøtte. Vi sjekka inn i ørska, liksom. Så kommer jeg til rommet. Det har vegg-til-vegg-teppe, sånn som alle rom i England, og midt på gulvet er det en svær flekk med … noe.

Noe hva?
– Enten hadde noen blødd ihjel eller så hadde noen født et barn der.

PÅ TURNÈ FORETREKKER han heller å sove i buss. Da er man nære andre. Man kan ligge og sove mens andre i bussen romsterer eller småprater. I slike døsige situasjoner, der prat og lyd blander seg med lett søvn, glir virkelighet og drøm over i hverandre. Kan man gripe den følelsen? Gjøre den til musikk? I tidligere intervjuer har Kjeldsberg fortalt at han inspireres av David Lynch, der det underbevisste og det bevisste stadig glir over i hverandre. I den grad det faktisk eksisterer et skille er det betydningsløst. 

For tiden er det mange som snakker om at vi lever i en simulasjon. I så fall er jo alt dette en slags drøm. 

– Hvis noen føler det sånn, så handler verden bare om dem. Hvis noen sier til meg at de tror at vi lever i en simulasjon kan jeg bli irritert. Er ikke jeg virkelig da liksom?

Er ikke å skape noe eget en måte å forankre seg i verden på? Å bevise for seg selv at man har betydning, uansett om dette er virkelig eller ikke?
– Ja, kanskje det? Noen ganger når jeg lager musikk er det litt fint å tenke «dette har ingen andre hørt». Eksisterer det egentlig da?

Det er en kjip simulasjon hvis du lever i Norge, har tilgang på så mye musikkutstyr, du har en musikalsk begavelse og har hatt en far som har oppmuntret deg – og så har du blitt velsignet med et publikum som faen ikke klarer å holde kjeft.
– Haha! Ja, og så er det andre som har fått en mye verre tank å ligge i.