Simon Rich er ifølge The Guardian en av USAs morsomste menn. Han blir hyllet av folk som Jon Stewart, Conan O’Brien og Seth Meyers, og sammenlignes i anmeldelser med P.G. Wodehouse og Woody Allen. Men Simon Rich er faktisk morsom.
Ikke morsom på en sånn måte forlag ofte beskriver bøker som i beste fall har et par underfundige poenger om man legger godvilja til, men morsom.
Les også: Tegneseriekollektivet N1b er på vei til verdensherredømme
Og det til tross for at CV-en hans er ganske irriterende. Allerede før han var ferdig på fuckings Harvard ble han ansatt som en av de yngste tekstforfatterne i SNLs historie, og signerte kontrakt om to bøker med et av USAs største forlag. Ant Farm og Free Range Chickens består av korte, poengterte humorhistorier som «Time Machine» fra sistnevnte:
As soon as my time machine was finished, I travelled back to 1890 to kill Hitler before he could commit any of his terrible crimes. Here is the conversation that transpired afterward:
WOMAN: Oh my god you killed a baby.
ME: Yeah, he was Hitler.
WOMAN: Who’s Hitler?
ME: It’s complicated.
WOMAN: Officer, this man just killed a baby!
Etterhvert ble historiene lengre og færre og bøkene fikk mye oppmerksomhet fra film- og TV-produsenter.
Romanene Elliot Allagash (filmrettighetene kjøpt av Jason Reitman) og What in God’s Name (innspilling av TV-serie er i gang) ble begge godt mottatt. Så kom nye novellesamlinger, The Last Girlfriend on Earth (TV-serien Man Seeking Woman gikk i tre sesonger på FX) og Spoiled Brats (Sony har kjøpt filmrettighetene til en av novellene). I tillegg skrev Rich en episode av The Simpsons og bidro på manuset til Pixar-filmen Inside Out. Alt dette på omtrent 11 år.
Etter fire års bokpause kom denne sommeren novellesamlingen Hits and Misses, og ingenting tyder på at Rich begynner å gå tom for idéer. I «Artist’s Revenge» bestemmer for eksempel en regissør seg for å operere en bombe inni en fiendtlig innstilt filmanmelder for å tvinge ham til å lage noe bedre sjæl.
Les også: Hør Per Sandberg rappe i den etterlengtede Iran-remixen
«Adolf Hitler; A GQ Profile» er en parodi på kjendisportretter og på amerikanske mediers forsøk på å menneskeliggjøre høyreekstreme. I intervjuet snakker en folkekjær Adolf Hitler om presset han føler på å skulle overraske fansen i sitt neste folkemord (Hitler er en fast karakter i Richs bøker) og om smarttelefon-avhengighet («A funny thing happened to Hitler when he lost his iPhone. He realised that he didn’t really miss it»).
Richs jeg-personer er hester, kondomer og tidsreisende østeuropeiske jøder som prøver å forstå delingsøkonomi.
I «Dinosaur» sliter en tekstforfatter-dinosaur med å følge med i tiden (han skjønner for eksempel ikke hva woke betyr og vitser om å spise de andre, noe som trigger dem). Han ender med å få sparken etter å ha postet et Facebook-innlegg om politisk korrekthet skrevet i fylla på Dell-maskinen sin.
De absurde vendingene er typiske for Richs historier, og er som regel virkemiddel for å understreke et lett forståelig premiss eller for å dra et poeng til sin ekstreme logiske konklusjon. «Any Person, Living or Dead» handler om et firma som tilbyr deg å spise middag med hvem du vil, living or dead. At det er mulig betyr ikke at det er praktisk. Døde kjendiser må kidnappes av firmaets ansatte som drar tilbake i tid for å hente dem, noe som gjør dem forvirra og redde.
I tillegg har de mest populære, som Shakespeare, begynt å kjenne igjen personene som stadig henter dem tilbake til fremtiden, og motsette seg kidnappingene. Shakespeare og co må derfor dopes ned.
For Rich er det viktig at humoren favner bredt. I et intervju med The Guardian påstår han at målet med bøkene ikke er å drive med banebrytende humorarbeid, men å nå ut til å så mange som mulig. Dette er grunnen til bøkenes enkle språk, som får tekstene til å føles som manus. Kanskje er det nettopp derfor så mange av bøkene ender opp som filmer og TV-serier. Scener flyter sømløst i hverandre, samtaler avsluttes ofte av en kjapp kommentar i det en bil er fremme, en dør åpnes eller en av personene får en idé. De fleste scener starter midt i. Det er nesten umulig ikke å se for seg Jonah Hill eller Seth Rogen når man leser dialogene.
Richs evne til å kutte ned på det unødvendige er også en av bokas styrker. Han er best i små doser, romanene føles som regel alltid litt for lange. Dødpunktene i Richs novellesamlinger er både korte og sjeldne. Hits and Misses er en god introduksjon til en forfatter som beviser at folkelig humor faktisk kan være morsomt.
a