Raymond: Vi prøver å holde det pretensiøst, a.
Hilma: – OK. Jeg elsker svulstige spørsmål, så det går bra.
Hvordan går man løs på livet med et åpent sinn, vet du det?
– Jeg har lyst til å leve slik at jeg virkelig føler jeg griper livets essens, sånn som livet er for meg, og ikke sånn som livet skal være for allmenheten. Det har vært et livsmantra eller motto for meg. Jeg har sjeldent vært i den samme strømmen som veldig mange andre har vært.
På grunn av oppveksten din og fordi du ble mor tidlig, tenker jeg.
– Ja, det tror jeg nok er mye av grunnen. Absolutt. Jeg må tenke ut ifra min egen posisjon. Skal jeg tenke utifra sånn som andre har det og prøve å ha det bra på den måten så blir det veldig vanskelig for meg fordi det er såpass mange ting som er litt annerledes. Jeg vil ikke prøve å late som noe. Jeg vil føle at jeg gjør ting fordi det kjennes riktig; den klisjeen der. Du drives av at det du gjør gir deg noe og at man alltid skal føle at det var riktig at jeg gjorde det da. Ikke at jeg skulle gjort det samme ti år etter, men at det var riktig slik som jeg gjorde da fordi jeg ble drevet til det.
Hvordan har livet forandret seg etter «Puzzler»?
– Hadde jeg laget platen nå hadde jeg nok skrevet om helt andre ting, fordi livet er ganske annerledes. Når jeg hører platen synes jeg det er interessant at jeg tenkte sånn som jeg gjorde da. Nå er jeg i et forhold og bor sammen med noen. Jeg er mest vant med å bo alene, og at det bare er meg og sønnen min. Nå er det en helt annen setting, og det er akkurat som livsførselen virker mer streit og da får jeg andre grublinger og andre dilemmaer å forholde meg til.
Åssen er de nye låtene, a? Spiller du noen av de på Øya?
– Ja, på Øya blir det en del nytt. Litt mer punk.
Hva betyr det?
– Litt krassere.
Åssen da?
– I både tekst og melodi!
Ja, «Puzzler» er jo nokså soft i produksjonen, den.
– Ja, jeg ville at den skulle være veldig saklig. Jeg skrev låtene slik at de skulle tåle et kassegitarformat og at de skulle være ganske streite, men også at de ikke skulle plasseres i bås så lett. Jeg synes den er modig streit, på en eller annen måte. Vokalen er mikset veldig høyt, og ingenting er laget for å provosere. Muligens er det provoserende for noen at den er så streit.
Ikke for meg! Kompromisløss er den vel lell?!
– Ja, absolutt.
Hvilken betydning har begrepet «indie» for deg?
– Lave skuldre, kanskje. Jeg synes ikke det skal brukes i sånn folkehøgskolebetydning at man bare spiller et eller annet og så er det ikke så farlig om noen hører etter, om du skjønner. Om det er introvert, men likevel ambisiøst og viktig så er begrepet helt topp, synes jeg. Jeg husker at jeg tenkte før at «indie» var en skamlapp.
Ble du skuffet over og ikke få Spellemann-prisen eller er ikke det viktig for deg?
– Jeg tenker at det betyr overraskende mye å bli nominert. I hvert fall med responsen man får høre på bygda.
Er det moren din du adresserer i åpningslåten «Hermitage»? Eller er det noen andre som vil at du skal leve livet ditt annerledes?
– Hæ? Nei, absolutt ikke. Haha! Nei, jeg tror aldri jeg har tenkt på mamma i den låten.
Å, jeg har mistolket.
– Ja, men det er bra! Vi kan lage en liten mytekalender, kanskje? Egentlig er det kulest om folk antar at tekstene er noe helt annet og får en helt annen opplevelse av musikken og mistolker. Da blir det jo en slags magi i det.
Jada jada, men handler den ikke om at det er noen som bekymrer seg for deg, i det minste?
– Det handler om et skjulested. At man bevarer retten til å trekke seg unna og være en eremitt. I et forhold er det forpliktelser som kan kan virke fengslende eller begrensende i noen grad. Det å kunne beholde det å ha noe for seg selv. Når man går inn i et forhold skal man liksom måtte dele det.
Charlotte Dos Santos: – Kaller debutalbumet en EP for å slippe press og forventninger
Ja, men det er jo ikke alltid lett å finne rett tidspunkt for alenetid for å si det mildt, ass. Plutselig har man det, men så ønsker man seg ikke det overhodet.
– Ja, nettopp. Jeg har faktisk aldri snakket om tekstene med noen. Jeg tror noen av de er litt tabu. Det er noen detaljer jeg ikke kan snakke helt høyt om.
Tabu for hvem?
– Kanskje for de som er nær meg. Man har kanskje noen dilemmaer i seg selv som man kanskje ikke kan finne helt ut av.
Har det med kristendom å gjøre?
– Nei, jeg føler ikke at det er et religions-spørsmål.
Riktig. Du har holdt på med musikk hele livet nesten. Hvordan forholder du deg til det i dag, i motsetning til da du var i midten av tenårene, for eksempel?
– Ja, musikken og livet henger veldig tett sammen for meg. Det gir alltid mening når jeg har laget musikk og jeg føler at jeg har gjort det jeg skulle gjøre. I begynnelsen reflekterte man ikke rundt disse tingene. Nå koster det mer å gjøre ting. Sånn som når jeg begynte på dette prosjektet her så måtte jeg virkelig prioritere for å få nok tid. Og ville jeg virkelig gjøre det? Og på hvilken måte skulle jeg gjøre det? Jeg visste det kom til å koste så jeg måtte gjøre det av de riktige grunnene. Jeg tror ikke jeg hadde klart det om det var et apparat som ventet på noe, men det var det heldigvis ikke. Det var ingen som forventet noe av meg, så jeg satt jo og laget disse låtene uten at det var noen som visste om det.
Var det lenge meningen at du skulle ha ditt eget prosjekt hvor du selv hadde regien?
– Ja, det var det. Når jeg fikk barn så avsluttet vi jo Umbrella. Dette var i 2002.
Jeg så dere og gruppa Mensen live på Kongsvinger rundt 2000.
– Det husker jeg! Det var jo useriøst, men ambisiøst på sin måte. Vi hadde jo lyst til å gjøre musikk, men så fikk jeg lyst til å gjøre noe som var litt mer seriøst rundt den tiden der. Jeg hadde lyst til å starte opp noe som var hakket mer ambisiøst når det ble tid etter svangerskapet og barseltid. Jeg var bare 21 år da.
Hilma fikk barn med en Sven Erik Kristiansen, bedre kjent under artistnavnet «Maniac» som var daværende vokalist i den verdenskjente black metal-gruppen Mayhem. Hilma traff Sven Erik på Elm Street Rock Café i Oslo; en legendarisk sjappe som lå i Dronningens gate, men som la ned i 2011. De hadde burgertallerken på menyen og høy rock på stereoen.
Åssen hadde det seg at du oppsøkte Elm Street egentlig? Drakk vel ikke pils, du?
– Vi var med på en samleplate som het «Stiff Nipples» med Bronco Busters og Launderettes og masse jenteband. Vi spilte også på Mars (nedlagt konsertscene i Oslo, red.anm) da jeg ikke var gammel nok til å komme inn, men det som er veldig morsomt og det som begynte det hele var at jeg fikk tekstmeldinger av en fyr som heter Gylve (Gylve Fenris Nagell i Darkthrone, red.anm) da jeg var seksten hvor det sto «Nå spilles Umbrella for tiende gang på Elm Street» og jeg visste jo ikke hva Elm Street var så jeg tenkte «ok, hvem er det her?» Og så begynte vi å tekste ekstremt tett, og det var før folk tekstet så mye, så jeg skrev ned alle tekstmeldingene jeg fikk av han og fikk etterhvert mange bøker med vår korrespondanse.
Veldig bra.
– Ja, så når vi dro til Oslo for å besøke Emil og sånn dro vi alltid innom Elm og drakk eplemost.
Hehe!
– Ja, og når jeg flyttet til Oslo fortsatte jeg å møte Gylve. I all soberhet, altså. Det var ikke noe sånn fyllegreie i det hele tatt.
Romantikk?
– Jeg vet ikke hva man skal kalle det. En slags dating. Jeg var kjempeforelska i Gylve. Det er veldig morsomt! Han var jo en prins. Ingenting usømmelig der. Jeg lånte masse musikk av han og han laget miksteiper til meg og introduserte meg for masse kul musikk.
Veldig fint.
– Og så møtte jeg Sven Erik på Elm etterhvert.
Nydelige greier.
– Men det skal sies at min gjeng var fullstendig alkoholfri. Eller ikke Ivar da, men jeg og mine venninner. Eller, vi drakk kanskje ett glass vin eller én cider, men vi var så og si straght edge. Det er veldig viktig for meg å poengtere at mitt møte med Elm ikke var fylla. Det var å sitte og høre på musikk. Vi røyka sikkert sigg etterhvert.
Det gjorde dere nok, ja.
– Vi var ungdom! Det var ikke noe ukristelig i alle fall.
Nei, jeg håper da ikke det. Men er det lov å spørre litt om hvordan den praten mellom deg og Sven Erik gikk? Jeg mener: «Maniac» har vel innbakt noe kristendomskritikk i sitt artistvirke, for å si det pent.
– Miika (Hilmas sønn, red. anm.) er døpt!
Ja, men hvordan forløp diskusjonene dere i mellom seg? Kunne dere ha fruktbare samtaler om disse motsetningene?
– Ikke i begynnelsen. Han var nokså trassete anti det meste. Jeg har dog et vagt minne om at han gikk til en pater og pønsket på å konvertere. Mamma var veldig fornøyd!
En søkendes type.
– Han er en veldig tydelig person. Når jeg møtte han så gjorde det at jeg måtte ta veldig stilling til hvor jeg sto i ting. Jeg ble veldig skjerpet. Det hjalp meg kanskje til å ville gå helt inn i ting. Han var kjæresten min og er faren til barnet mitt.
Hvordan er troen din nå?
– Elvira tok jo absolutt avstand etter at vi flyttet hjemmefra, og da ble kanskje jeg litt mer moderat også, men hun har alltid vært mer i opposisjon enn det jeg har vært. Selv om vi er vokst opp sammen så ser vi jo ting veldig forskjellig innad i den flokken der.
Oppdrar du sønnen din slik du er blitt oppdratt?
– Han ble døpt, og når han var liten så ble han eksponert for mye av det samme som vi ble. Og vi ble til en viss grad, slik som alle som vokste opp i tydelige kristne hjem, hjernevasket. Men jeg merket at han tok det veldig innover seg. Og da måtte jeg prøve å moderere litt. Jeg ville at han skulle kjenne den kristne historien, bibelhistorien. Det tenker jeg han har godt av. Men siden han har spesielle behov så har han vanskelig for å skille hva som er sunn fornuft i det her og hva som ikke er det. Det er akkurat som om vi går ut ifra at alle klarer å holde en balanse i å tenke at «sånn har vi det i dag», også kan vi snike inn litt av den troen der, men alle kan jo ikke det. Jeg vil ikke at sønnen min skal bli fundamentalist. Som forelder har man ansvar for hva barnet tror. Jeg har måttet moderere det der mye og sagt at dette tror noen, dette tror noen andre, og noen tror ingenting fordi han trenger å få høre noe helt annet enn jeg fikk høre da jeg var liten.
Tror du man er avhengig av en slik tro for å kunne leve sterkt? Hva vil det si for deg å leve sterkt?
– Ikke nødvendigvis, men man må tro på livets magi. Eller, jeg må gjøre det. Jeg vet ikke hva andre trenger. Å leve sterkt vil si at man tør å kjenne etter. Men i de stundene man ikke tør så er det skummelt å si at det er det man har som ideal. Noen ganger kan det være lurt og ikke leve så sterkt. Dette har også med timing å gjøre. Vi forandrer oss. Å stole på eget instinkt. Man bør ihvertfall holde en ro for å se om ting kan utvikle seg til å bli noe annet enn hva man bare umiddelbart ser det som slik at det blir en balanse der. Å leve sterkt kan sikkert gjøre at man ikke tenker så mye. Hva vil det si for deg å leve sterkt?
Hehe. Nei, det blir vel det å anerkjenne sitt indre liv og akseptere hva som foregår i en selv, og bruke litt tid på å arbeide med det som skjer enten det er positivt eller negativt. Eventuelt å ta en kraftig fyll, for min del.
– Ja, og at man står i noe. At man tør å være i noe selv om man ikke helt vet hva det er.
Går du i kirken hver søndag?
– Nå gjør jeg ikke det, men jeg har gjort det ganske mye. Jeg har gått litt i Uranienborg kirke.
Er det lenge siden du tok i mot nattverd?
– Nei, jeg lurer på om det kan ha vært på Moi i julen. Hver gang så tenker man litt sånn: «Hva er jeg med på nå?». Men når jeg først gjør det så tenker jeg ikke at jeg støtter den homofobe presten, men at det er en personlig ting.
Jeg var i gudstjeneste i Skien kirke for ikke lenge siden, og var uheldig da jeg skulle svelge Jesu legeme da det var i overkant tørt. Det oppløste seg ikke i munnen så jeg var nødt til å ta det ut. Det må ha vært gammelt. Jeg burde vel se etter og få tatt imot ganske brennkvikt.
– Sønnen min donerte Jesu blod til meg. «Jeg likte det ikke. Her, vær så god ta Jesu blod» sa han.
Du tok en utdannelse før du gikk i gang med denne platen, ikke sant?
– Ja. Jeg droppet ut av videregående, og det var naivt av meg, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Det er umulig å se livet i retrospekt sånn at man skulle gjort sånn og sånn. Men det er jo dumt hvis man velger å gå en helt annen vei fordi man tenker at den broen er brent. Jeg tror det er derfor noen blir ekstremister, fordi de ikke har noen bro til en … kall det hovedvei, og derfor tenker at da går vi bare enda lengre.
Lengre og lengre bort, ja.
– Ja.
Har du noe forhold til Ole Børud (musikersønn av den kristne musikerlegenden Arnold Børud, red. anm.)?
– Jajaja. Han er gift med min bestevenninne. Han var på Moi med Børud-gjengen (den kristne familie-musikkgruppa startet av Arnold Børud og kona Anne-Marie Børud, red. anm.) da jeg var liten. Jeg husker vi så dokumentar om han på menighetssenteret. Sånn hundre barn som digga det helt sinnssykt. Husker han kom med sånn mintgrønn strikket svær genser og steinvaska jeans og sto fremme i kirken og alle jentene holdt på å dø. Og sønnen min hører på han nå! Han hadde foredrag om Børud-gjengen i klassen.
Synes du det er kjedelig med den der konstante Nico-sammenligningen (vokalist i Velvet Underground, red.anm), eller er det noe du ikke bryr deg om?
– Jeg bryr meg ikke noe om det, men jeg synes det er kjipt om folk tror at det er noe jeg har prøvd på.
Jeg synes du minner mer om Malin i Ace of Base. Kan du være med på det?
– Hehe, jeg kjenner ikke katalogen til Ace of Base.
Du husker «All That She Wants»? Hun synger bare litt fortere enn deg, liksom.
– Ligger hun frempå? Tror du hun lever sterkt?
Helt sikkert.
Se Hilma Nikolaisen på Øyafestivalen, fredag 11. august, på SIRKUS 15:55 – 16:50