Darkthrone-Gylve møter Beglomeg-Raymond

Darkthrone er ute med nytt album! NATT&DAG sendte Raymond Hauger fra Beglomeg på besøk til Fenriz for å snakke om trekkspill, Wilhelm Tyskeberget, økonomi og kattesand.

b
a
(English version here)

Etter tre kvarters prima busstur går jeg av nesten på endestasjonen og ser Gylve i vanlige Gylve-klær, som vil si skinnjakke og turbukser, men nå behansket for å plukke søppel i grøften.
– Du må få deg huslån, Raymond. Jeg skjønte ikke økonomi før jeg fikk meg det, sier Gylve.

Sånn norsk eller kanskje skandinavisk greie det, er det ikke? «Du må eie!». I for eksempel Frankrike bare leier de alle samma, har jeg hørt.
– Jo, men nå bor vi jo engang her, så da får vi bare ta del i det norske systemet.

Været er hinsides bra og vi går inn i et behagelig nabolag fylt med lyder av lekende barn, møter voksne som smiler og hilser pent. Håper jeg selv kan bo et sånt sted en gang. Lokalpatrioten Gylve har Kolbotn Idrettslag-emblem på veggen ved siden av inngangsdøren.

– Ta en titt i hagen. Det er ikke få timer som er brukt på den plenen der, sier Gylve.

Gruppa hans Darkthrone er straks aktuell med sin n-te plate, oppkalt med tillatelse etter den norske gruppa Arctic Thunder. Han viser meg en lekkert dandert rekke med steiner langs den ene husveggen.

LES OGSÅ: JR Ewing-Erlend møter Darkthrone-Gylve (2008!)

– De steinene der har en direkte konnotasjon, om man kan si det, til begynnelsen på den nye plata. Det var et ukeslangt prosjekt å gå med trillebår til et sånt bekkefar i Grønliåsen, som er vår lokalskog. Det var en ganske hard jobb fordi vi måtte finne akkurat det bekkefaret og selv om du bruker hansker blir det likevel vått og henda blir ufattelig møkkete gjennom hanskene. På den tiden så var det bestemt at vi skulle i gang med den nye plata og når riffa kom så var det rett inn på gitar. Dette hadde kanskje vært morsomt om jeg spilte i Hellbillies og det var snakk om Pela stein-albumet.

Jeg går ned på toalettet og ser en type kattesand jeg ALDRI har sett før. Det viser seg å være «pellets» som Marthe (Gylves kone, red. anm.) har kjøpt ved Oslo Spektrum.

Åssen funker det? Jeg har en sånn type som klumper seg sånn at det blir enkelt å plukke ut klumper av pisset.
– Ja, dette her oppløser seg og blir til sagmugg. Men katta pisser for det meste ute.

For anledningen har jeg kjøpt inn den for meg nye øltypen Vienna-lager fra bryggeriet Hansa.

– Den Vienna-lager’n er den som har scora lavest på min og Marthes øltest. Vi kjører oldschool-opplegg og lagrer det i en perm fremfor å bruke den appen. Den vi har likt best, derimot, er den som har det styggeste designet, og det er White IPA. Det ser ut som ut Liberace i undertøyet. Ikke med diamantene, men Liberace strippet ned kan du si.

LES OGSÅ:  Radio Fenriz: – Metal-scena har aldri hatt mer å rutte med enn nå

Du liker trekkspill, ikke sant?
– Det er mye thrash i gammeldans, men det er ingen thrashere som er villig til å se det. Bortsett fra Sverre Dæhli som spiller i et av Norges mest velrennomerte thrashorkestre, nemlig Audiopain. Ikke til å forveksle med Audioslave, men Audiopain. De lager en ganske streng og intrikat thrash. En slags motstandsthrash, men med veldig grundige og gode riff. Han liker trekkspill akkurat som meg. Ellers så har de bare hatt trekkspill som outro på konsertene sine fordi kontrasten er artig. Jeg går ut i fra at det er begge deler. Både en liking og at det er litt artig.

Det er et glimrende instrument.
– Men det er spesielt han godeste Skrapparkar (Steffen i Lobotomized, red. anm.) som har skrevet i Pondus og har egen blekke…
Ja, White Trash-mag.
– White Trash Magazine, ja, som hadde poster av Tyskeberget…

Det var jeg og en kompis som la ut det klippet av Wilhelm Tyskeberget på YouTube i 2006.
– Var dere først?

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Beglomeg-Raymond

Ja, eller vi rappa det fra en nettside, men først på YouTube, ja.
– Han omfavnet det klippet og det ble en stor klassiker. Jeg vil tro at han og meg er de som har likest personlighet og utseende av noen jeg har møtt.



Det klippet har betydd veldig mye for mange. Du er brålik Alex i Gerilja óg.
– Ja, det har mange sagt, men vet du hvem som er den virkelige dobbeltgjengeren min? Det er Henriette Lien. Hvis du tar et bilde av Henriette Lien og tegner på bart og skjegg så får du meg. Dette kan gjøres i alle hjem og det er trygt og alle snakker norsk! Hahahaha!
Gylve har komplett DJ-oppsett i stua og setter på Masquerade-skiva The Sound of Masquerade.

– Jeg synes ikke det er interessant hvor mye musikk folk har gått gjennom, men det er interessant hva folk, ut ifra alt de har hørt, velger å høre på. Også i en setting som dette. For nå er du liksom på besøk hos meg akkurat som en kamerat. Jeg brukte ikke å like det da jeg vokste opp i blokk på andre siden av veien her. Da var det sånn «Gylveee, du har besøk!» Også rushet jeg til døra på rommet mitt og holdt den igjen, fordi det skulle jævlig gode argumenter til for at jeg skulle slippe noen inn. Men du har fått komme inn da. Og da må jeg liksom vise frem lekene mine. Det blir jo mye musikk, men. Dette er litt Eurohåp (musikksjanger introdusert av Raymond i 2015, red. anm.) synes jeg, men det vet du best.

Finfint det her. Det er den låta du spilte først da du var gjest i Den Gyldne Sprekk på Jaeger i februar. Men vil du snakke litt om den nye skiva, eller? Jeg har hørt den 12-13 ganger og må si jeg liker tempoet. Ted (Skjellum, den andre halvdelen av Darkthrone, red. anm.) synger på alle låtene?
– Det skjedde på grunn av coverbildet som kom ut av en telttur for tre-fire år siden. Det er en sjeldenhet at det blir
tatt bilde av fuckings leirbålet, men det var så bra. Dette var på Spålsberget (i Nordmarka, red. anm.). Så datt tittelen Arctic Thunder med de der gutta i Red Harvest sitt forrige band ned i hodet på meg og jeg spurte de om å få bruke navnet og det var greit. Da har jeg DET platecoveret og DEN tittelen og da kan ikke jeg forvirre folk med at halvparten av plata skal ha min vokal og resten skal ha Ted sin vokal, fordi hele platecoveret BER om en helhet. Og helhet for folket blir at jeg sier at «Ted, du synger på alle låtene». Ted har blitt grovere i målet og han har bra vokal for det vi gjør.

Dere kjører på i kjent stil. Fremover?
– Vi kommer ikke til å gjøre noe som ikke er forbundet med metal. De siste femten åra er behovet mitt dekket fullt ut med Darkthrone. Jeg er happy sånn det er. Ted gjør masse på siden. Jeg kommer med en singel nå, men det er gamle låter med Isengard. Jeg er ikke keen på å lage noe nytt.

Darkthrone

Åssen var det før?
– I ‘98 fikk jeg depresjon og i ‘96 ble jeg utbrent, for da hadde jeg gjort 11-12 skiver siden ‘93. Jeg kan liste de opp: To Neptune Towers, to Isengard, en Storm, en Dødheimsgaard, to eller tre Darkthrone, to Valhall. Da er jeg oppe i ti. Kanskje jeg mangler to? Uansett, utbrent og deprimert. Det som ble viktig i ´96 var å stadfeste inni mitt eget hode at nå skal jeg slutte å tømme mitt eget hode for musikk, men heller høre enda mer på andres musikk. Og det ble starten på det jeg ble. Jeg ble en musikksender. Det var da jeg fant opp at det skulle være dj´s på metalshows istedet for at lydmannen skulle spille Slayer mellom setta. På de 45 minuttene er det plass til jævlig mye mer enn den Slayer-plata til lydmannen.

Var det for å tøffe seg eller være ekstrem eller for tull da dere skrev «norsk arisk black metal» på Transilvanian Hunger-coveret?
– Jeg tror ikke det. Det blir det samme som å si «jeg tulla da jeg ble taua etter å ha demontrert mot det sørafrikanske konsulatet i 1989». Det er faser jeg har vært inni. Jeg har hatt perioder i livet hvor jeg har utforsket forskjellige tankeganger. Det var også fordi 1994 var et drittår for meg. Ekteskapet gikk til hælvete og faren min daua omtrent på likt. Og det resulterte ikke akkurat i en sunn livsstil. Jeg følte meg demonisert og det som skjer når du er demonisert er at du blir drittsekken. Du drittsekker tilbake. I 1989 ble jeg taua for å demonstrere mot apartheid. Var jeg da anti-demonisert? Götz Kühnemund boikotta oss og gjorde sånn at vi ikke fikk distribusjon etter dette, men tok meg tilbake i varmen i 2005 da han skjønte at jeg ikke var sånn.

Åssen da?
– At jeg ikke var sånn. 1994 skulle vært sletta. Når du har et år hvor du fester alt for mye og alt har gått til hælvete. Du har en usunn livsstil og du har ikke noe valg. Du kan forsåvidt tenke der og da at du skal roe ned, men du klarer ikke fordi alt er fucked up. Og du klarer å fucke opp for deg selv og på jævlig mange måter og da er ikke tiden for å ta et oppgjør med det. Det gjør du senere, men for min del så var alt offentlig. Så du må deale med det resten av livet. Alt står på platecoverne. Det er offentlig. Det dør aldri. Tror du jeg gleder meg til intervjurunden liksom?

Fordi folk vil snakke om…
– Fordi jeg må snakke om den gangen jeg var dust. Det er ikke mange som offentlig trenger å snakke om den gangen de var dust igjen og igjen.

Riktig. Få høre noe fra Elm, a.
– Et år eller to etter at jeg hadde driti meg så fælt ut i ’94, så kom det en like rar kis som meg inn på Elm Street og sa rett til meg at «du er en freak, du liker dette her». Jeg har kassetten fremdeles, jeg vet ikke helt hvor den er, men jeg sava og la over en låt fra den kassetten. Det kan vi snakke litt om nå.

Lekkert, mann.
– Det er veldig lekkert. «Jeg røyker bønner og det skal du drite i. Jeg tror jeg må ta det en gang til. Jeg røyker bønner og det skal du drite i»

Dr. Erik!
– Himself! Dette var før den «Jeg vil bare ha det fett»-greia. Dette var ‘95 eller ‘96. Bli med her så skal jeg vise deg noe som eksisterer fortsatt.

JEG BLIR TATT med ned i «garderoben». Gylve viser meg sin helt perfekt organiserte band-tskjortesamling som er hengt opp i alfabetisk rekkefølge.
– Her er Turbojugend Follo-jakka jeg fikk av Thomas Seltzer. Men jeg kan ikke bruke den, jeg vet du, på grunn av 1994…

Men i helsikes.
– Litt flåsete sagt da, men. Jeg må kunne le av det ellers måtte jeg bare ta livet av meg. I 1995 allerede! Har du lyst til å spille bilkort?

Jeg liker ikke spill. Har du noe snacks i skapet her?
– 10. oktober 1988 fikk jeg jobb i Postverket og gikk da fra mors til postkantinens gryter. Det er derfor jeg ikke kan diske noe opp noe på kommando og derfor jeg ikke har noe fokus på mat. Aldri hatt det. Jeg ville sultet ihjel i «a well stocked kitchen» som det heter, men så er det slik at man kan gå på restauranter og slikt, da man har begynt å samle penger for en god del år siden.

Går du mye på restaurant?
– Nei, men jeg kunne gjort det.

Ingen utskeielser?
– Jeg ble faktisk littegranne småkvalm under en episode av Radioresepsjonen, da gutta skulle oppsummere hvor mye de brukte på en helaften. De lå og vaka på 1600 til 2500 kroner. Er det det som er en helaften, så har jeg aldri hatt én i mitt liv. Man kan være en nasjonal stjerne og leve fett som Bjørn Eidsvåg, men man kan også være en internasjonal størrelse eller i det minste en kultperson og heller måtte spare. Mitt mål er å ikke gjøre mer her til lands enn at jeg fortsatt kan bruke offentlige transportmidler. Jeg har klokkertro på at Steinar Sagen ikke opprinnelig hadde tenkt å skaffe seg førerkort, men han ble nødt til det da han ble så kjent som han ble, fordi det da ble ulidelig å reise kollektivt.

Men i alle dager. Jeg så da Øyvind Blunck sitte i fred på 13-trikken hele veien fra Hoff til Aker Brygge i sommer. Jeg ble starstruck, men holdt kjeften på meg.
– Min største kjendisopplevelse er da jeg traff Knut Nærum i Sparks-t-skjorte.

Lekkert, mann.
– Faen i hælvete, en av de kuleste musikaske momentene jeg har hatt i hele mitt liv kom bardust på meg i en film med han Vincent Gallo på Cinemateket. I sluttscenen velger de gammal Yes som akkompagnerer en voldsscene på en nattklubb eller noe slikt. Det var helt magisk.

img_9333

Hvilken film var det?
– Det kan du google deg frem til. Husker faen ikke jeg. Jeg er en av de nørdsa som har spart på alle de der Cinemateket-billetene, men hvor den er akkurat nu er jeg ikke sikker på. Men jeg vet jeg har spart på den.

Hvordan ble du interessert i film, a? Tommy Lørdahl?
– Nei, jeg tror det var NRK. Det var en antigreie. Jeg var veldig lite glad i det klassekameratene mine fløy rundt og babla om hele tida. I 1984, ‘85, ‘86 liksom. Hvem var på tapetet da? Jo, Rambo og den greia. Men jeg likte større filmer fra den tiden selv. Tilbake til fremtiden liker jeg fortsatt. Men det var ikke før jeg var på tequilafylla i ’91 eller noe slikt da jeg våket opp og hadde for første gang en ordentlig hangover og våknet opp med skitne klær og ikke forstod hvorfor. Antageligvis rast rundt i skogen nede på Vinterbro, men våkner opp og har en av de første store hangoverne i livet og man våkner opp og NRK kan by på en matiné, ganske sikker på at det var en tjekkisk film, en ganske gusten og grå en. Og jeg har google meg grå på å finne oppat den filmen, men jeg finner den faen ikke. Men det var da jeg forsto at film er noe veldig, veldig annet enn underholdning.

Veldig annet?
– Ja, noe som drar sjelen rett ut av deg. Og kan henge din egen sjel rett foran samtidig som du ser den forpulte filmen. Det har blitt mye slikt på Cinemateket. Men det jeg prøver å formidler her nå er de filmene som tar tak i selve livet. Det siste jeg så nå var ikke så lenge sia og det var «The Lunchbox», en indisk film. En film som tar for seg noe av det å være i livet i det hele tatt er «Me And You And Everyone We Know», jeg sier sikkert tittelen feil. Skrekkfilm har aldri vært greia. Siden 90-tallet har det gitt meg en god del å se filmer om livet.

Går du på tur fortsatt?
– Jeg har vært på omtrent 200 markaturer i fra 2003 til 2013. Men etter at jeg flytta tilbake hit mista jeg utferdstrangen. Jeg har vært på 120 steder og ratet alle i en perm etter for eksempel hvor mye rødmaur det er per kvadratmeter. Og maursammensetningen på små campsites fordi det kan være ille om det bare er rød og ingen av de små svarte, eller stokkmaur. De aller vanligste er altså de mest badasse. Det kan man ikke akkurat si om musikkscena.

– Hvert år på 90-tallet hadde NATT&DAG en sånn kåring over hvem som hadde vært mest ute. Jeg var aldri i nærheten av den listen.

Hvem var på den listen?
– Aner ikke. I hvert fall ikke meg. Men jeg skal love deg at den som var mest ute i ‘91, ‘92, ‘93 , ‘94, ‘95, ‘96, ‘97, ‘98 og ‘99 og ‘2000 antageligvis VAR meg. Jeg hadde ufattelig bra økonomi gjennom hele det tiåret. Men så kom kemneren i 2001 og fant ut at jeg hadde en ekstrainntekt. Sånn ordentlig blakk, Raymond. At man ikke kan gå ut lenger! Jeg kunne feste, men måtte arrangere hjemmefester og invitere så mange at panten ble essensiell. Det var 2001 og 2002 det. Men dette ble det ordnet opp i.

Tenker du å få barn noen gang, eller?
– Nei, det har jeg ikke vurdert. Jeg har platesamling og katt. Gjør du?

Krevende spørsmål.
– Jeg har aldri hatt problemer med å skaffe det jeg har lyst på. Ting går i perioder for meg. For eksempel fra ekstrem telting til ingen telting og nå med ekstrem aktivitet med radioprogrammet mitt. Jeg er veldig bra på å starte ting og veldig snar på å avslutte. Jeg føler ikke at den type psyke er et veldig lunt og trygt og godt tidsperspektiv for å skaffe et barn. Jeg jobber så hardt jeg kan for å gjøre det trygt nok for Nugatti (katten, red. anm.). For den katten har egenverdi som individ.

Hvor blir det av katta? Sover fortsatt?
– Nei, katta er ute. Katta liker rolige personer. Sånn som ikke meg og ikke deg. Når Ted er her…
Gylve hamrer fingrene i bordet.

– Katta liker Ted bedre enn meg…

fenriz
Darkthrones nye album Arctic Thunder kom 14. oktober. ​