Scenekunstner Lisa Lie er aktuell med forestillingen I Cloni under Teaterhuset Avant Gardens festival Bastard 2016.
Du har studert ved teater- og kunstskoler både i København, Reykjavik og Stockholm, i tillegg til i Fredrikstad. Hvordan vil du beskrive det nordiske scenekunstfeltet?
− Det er veldig ulikt fra land til land, har jeg inntrykk av. Det har med hvilken kunstnerisk inngang eller tradisjon som dominerer og selvfølgelig om det har vært stabile økonomiske kår for å utvikle en sterk, modig og fri praksis. I Norge har vi et spesielt sterkt scenekunstfelt med mange sterke utøvere og kunstnere, og vi turnerer i utlandet.
– Der har f.eks. Sverige hatt en helt annen politikk på kulturfeltet som gjør at de har vært mindre synlige i utlandet ettersom deres gjestespillordninger har fokusert på svenske gjestespill innad i Sverige. I Danmark var det jo et rikt kulturliv som fikk en brå slutt med den blå regjeringsovertagelsen på starten av 2000-tallet. Jeg husker endringen godt, for jeg bodde der i 99. Plutselig hørte man ikke mer fra Danmark. Der har de slitt med å stable seg på beina igjen.
Parallelle dimensjoner, reptilverter, enhjørninger og dødsriker − i forestillingene dine tar du tak i det usannsynlige og umulige, gjerne på en humoristisk måte. Vi får populærkultur, porno og gamle myter. Mange som har sett forestillingene dine, vil nok kjenne igjen stilen din som distinkt. Hvordan vil du selv beskrive ditt sceniske uttrykk? Trash-pop-goth-kulturell?
− Det er et vanskelig spørsmål. Da jeg og Stina Kajaso drev teatergruppen Sons of Liberty, ble vi hele tiden beskrevet som trash-pop, men vi opplevde ikke at vi arbeidet med thrash. Vi lette etter en veldig spesifikk estetikk og en på samme tid både presis og fleksibel scenisk form. Jeg sier som kongen av trash, John Waters: «Hva er trash?».
–Men ja − alt det du nevner, finnes nok der i en integrert form. For meg er det vakkert. En blanding av grotesk og vakkert. Måten jeg arbeider på nå, er noe annet enn trash. Jeg tenker at stilen er i et landskap der høykulturelle og popkulturelle referanser er sidestilt med mytologi og dybdepsykologi, og at referansene og koblingene mellom dem kan være overraskende og oppleves som nye.
I Skogsunderholdning – Talk Softly But Carry A Big Stick ligger det i tillegg en slags melankoli, synes jeg. Du vurderer den virkelige verden og spør «is that all there is?». Er det følelsen av en tomhet som nører opp om din kreative utfoldelse?
− Ja. Skogsunderholdning skrev jeg jo typisk midt i 20-årene, når den typen melankoli er på topp. Koreografen Mårten Spångberg kommenterte etter forestillinga i Stamsund i år at den virket som den var skrevet av en 27 år gammel person. Det var jo helt rett. Samtidig er det en helt riktig observasjon eller beskrivelse av verden, bare at man kan være heldig å lære seg flere verktøy å navigere i verden med etterhvert, og at den underliggende melankolien blir et sted man skaper fra. Å skape det man savner eller det som ikke finnes, det man skulle ønske fantes. Kunst skapes av mangel, sa vel Deleuze.
LES OGSÅ: Anbefalt på Bastard 2016
Hvilket fabeldyr skulle du helst hatt i sofaen?
− Kanskje edderkoppen fra LOTR eller den mennesketypen som ble beskrevet som å ha ansiktet på torsoen og ikke noe hode, jeg har tenkt på det å se på TV og spise chips med dem. Eller en windigo, et kannibalmonster fra Nord-Amerika som kan inspirere folk til å klikke i vinkel og selv bli kannibaler… Ingen av disse er vel egentlig typiske fabeldyr, så kanskje man kunne gått for en klassisk enhjørning eller en griff. Men, jeg er nysgjerrig på ting som Leviathan fra Bibelen og diverse antropomorfe, monstrøse skapninger fra Lovecraft-universet, men ingen av de sistnevnte ville fått plass i sofaen. Egentlig er det få fabeldyr som ville vært spesielt gode å ha i sofaen, så det ville nok uansett ikke blitt en kosekveld.
I tillegg til å være scenekunstner har Lie skrevet flere bøker, og i mange av sine sceniske verker referer hun til litterære tungvektere − blant annet Dante, Sartre og Defoe. Sons of Liberty blir beskrevet som å befinne seg i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater (de ga også ut ei bok bestående av scenetekster: Sons of Libertys udistanserte Hongi hjerter og hjerner spiddet av enhjørningens anti-transcendentale regnbågs hallojs rosa horfluff med en twist). Hvordan sammenligner hun det å arbeide med disse to forskjellige kunstneriske uttrykkene, det sceniske og det litterære?
− Vekselvirkningen har vært viktig, og for meg er det sceniske og litteratur innenfor samme uttrykk. Når det gjelder skapelsesprosessen, så er litteraturen et sted man kan være alene lenge i, mens det sceniske er en form som trives best i selskap med andres kreative hjerner, selv om man kan snu det på hodet også. Alle former for kombinasjoner som blir kunstnerisk givende er bra. Jeg går dit verket vil.
LES OGSÅ: Stammen er Ivar Furre Aams forsøk på å lage «noe nytt»
Hva er det rareste/mest uforutsette/fineste/ekleste etc. du har opplevd under en av dine egne sceneopptredener?
− Ofte har jeg tenkt denne setningen: «klarer jeg dette, klarer jeg alt». For eksempel det å spille med 40 i feber eller uten stemme, eller den gangen jeg ble oppringt midt i middagen og ble fortalt at publikum ventet på å bli sluppet inn og jeg måtte kaste meg i en taxi. Det er utrolig hva man klarer på scenen. Jeg spilte Blue Motell i Hamburg da jeg var gravid i niende måned og hoppa og spratt og ramla ut av kronglete scenografi uten problem, men hadde vanskelig for å gå før forestillingen. Det kan være tungt å jobbe, og det kan være utrolig givende. De gangene verket svinger, og publikum og spillere jobber sammen om å løfte hendelsene, er det noe magisk som iverksettes.
I Cloni hadde urpremiere på Black Box Teater i april. Nå skal vi snart få se den i Trondheim. Hva kan vi forvente?
− Et stykke som pulserer langsomt og i bølger og som er både tåpelig og høyverdig samtidig. Det er en lengsel som går gjennom stykket, eller et menneskelig behov for at noen et eller annet sted skal være større, sterkere og klokere enn oss. Noen som kan hjelpe oss − ta over viljen vår og forvandle oss til et bedre menneske. Vi vil jo at verden skal kunne berges, men selv er vi for teite og egosentriske, så vi strekker oss ut etter et lys eller noe som er bedre, som kan ta over og hjelpe. Det er en dårlig sirkel, ettersom dette noe ikke finnes. I alle fall ikke på en sånn måte at det kan ta ansvaret vårt fra oss.
– De døde som manes frem, kommer påfallende nok ikke tilbake med de store historiske løsningene, de kommer med hygiene- og interiørtips. Det sier jo litt. Om man skal ta det alvorlig, og det kan vi like gjerne, så peker jo det mot at det ikke finnes noen høyere sannhet. Ettersom de døde snakker fra et sted der de ser og vet alt, og de likevel sier at du må rydde i kjøleskapet, må det være fordi det ikke finnes noen høyere mening. Ingen gud. Vi må gjøre det sjøl.
Du kan se Lisa Lies I Cloni 21. og 22. september på Verkstedhallen under Bastard 2016. Bastard – Trondheim internasjonale scenekunstfestival finner sted 19. – 24. september, og du kan se oversikt over alt av forelesninger, workshops, seminarer, teater, dans og annen scenekunst, samt kjøpe billetter på Avant Gardens hjemmesider.