Disse er nominert til Årets musikkutgivelse 2015

Hvem har utgitt den beste musikken dette året? Vi nominerer, dere stemmer, noen vinner.

b
a

runddansTodd Rundgren, Emil Nikolaisen & Hans-Petter Lindstrøm
Runddans
Albumformatet er i en kontinuerlig drakamp mellom liv og død sies det, men av og til kommer det utgivelser som sementerer påstanden om at det aldri har stått bedre til med langspilleren. Og i tilfellet Runddans er det vanskelig å ikke si seg enig. For samarbeidet mellom Todd Rundgren, Emil Nikolaisen og Hans-Petter Lindstrøm, som egentlig bare er én lang sang, har ikke bare frarøvet Erik Poppes ufortjente enerett på en Hawaii-Oslo-connection, men også overbevist oss om at psykedeliske sirkelkomposisjoner er ekstremt gangbart rammeverk for en musikkutgivelse. Da legenden og rabulisten Todd «The God» Rundgren ble hanket inn til å remixe Lindstrøms «A Quiet Place to Live» i 2012, og følgelig landet pladask midt i Oslogryta, ville skjebnen det til at de tre visjonære musikerne skulle legge hodene i bløt. Tre år senere var Runddans et faktum, og norsk musikkhistorie ble med ett litt rikere. Og selv om mange sikkert tok nyheten om utgivelsen med reservert entusiasme i frykt for at tre musikalske ponduser, fra tre forskjellige – dog overlappende leire, skulle bli et møte som ville implodere i ren fiasko, er Runddans antitesen og intet mindre enn en oppvisning i samstemt presisjon. Da NATT&DAG anmeldte albumet til en sekser, mente vi at det var som å «begi seg inn i et ormehull av nyvinninger og totalt ukjente rom». Vi fikk åpenbart umiddelbart fot for Runddans, men etter et halvt års rotasjon er fortsatt albumet, som av uransakelige grunner ikke ble en kioskvelter, en av redaksjonens absolutte toppnoteringer fra i år.

 

beglomegBeglomeg
Eurokrjem
«2015 er fødselsåret for musikksjangeren «eurohåp» – en vulgær form for New Age», skrev vokalist Raymond Teigen Hauger i ENO-årboken. Slik lyder den kortfattede beskrivelsen av «eurohåp». Et begrep Beglomeg selv har myntet, og som har avstedkommet et slags manifest som forsøker forklare hvordan musikksjangeren skal fremprovosere en følelse av ubetinget kjærliget – og i ytterste konsekvens kurere depresjon. Et betimelig mandat, skulle vi mene, ettersom Eurosonen – om ikke hele verden – er preget av kriser av så uhåndgripelig natur at det eneste vi kan gjøre er å knuge oss til håpet. For Eurokrjem er ikke bare håp og optimisme satt i musikalsk system, det er også «en øvelse i sjangeroverskridende musikk, som står i opposisjon til alt hva angår sjangerkonvensjoner», som vår anmelder skrev da han premierte utgivelsen med det gjeveste terningkastet. Den livsbejaende septetten har med Eurokrjem laget vår generasjons Scandinavia – et saksofonbefengt lydspor til alle villfarne krek som krabber gatelangs, og hvis eneste misjon er å heve den enigmatiske undergrunnens fane høyt nok til at dølle streitinger kanskje får øye på den. «Norge har ingenting å bidra med, men det er ikke en kjeft som har forstått det. Folk orker ikke tenke nytt, de er for daffe og mette. Det er enklest å følge en oppskrift som selger. Beglomeg er imot absolutt alt og alle», sa Raymond Hauger til NATT&DAG da vi intervjuet dem. Det må være vanskelig å være bandet hans når Hauger er så jævlig on point som enkeltperson, men mest av alt må det være vanskelig å være Norge med et band som er så herlig unorsk.

 

sundforSusanne Sundfør
Ten Love Songs
Av og til konfronteres man med album som er så helvetes briljante at man rett og slett ikke kan gjøre stort annet enn å måpe, for å så komme med slepphendte formuleringer som «helvetes briljant». For Susanne Sundførs fjerde album Ten Love Songs får deg til å innse at det vanlige begrepsapparatet ikke strekker til, noe NATT&DAG-skribent Svein Strømmen også fikk erfare da han sto lengst fremst under Sundførs konsert på Øyafestivalen i sommer. Vi sakser fra Klassekampen som sakset Twitter-paraden til Strømmen i sommer: «Sundfør, det er saker. Det er trehodet flygende enhjørning på kvadruppel regnbue fra klar himmel. En påfugl som treffer en avlfugl, hund og katt som sykler tandem, kjærligheten som seirer under bomberegnet, lammet og geita som fusjoneres.» Med den kritikerroste Ten Love Songs har Sundfør ikke bare satt en ny standard for hvordan en popplate bør høres ut, men også hvordan ambulerende musikkskribenter kan og kanskje bør ordlegge seg. Da hun debuterte i 2007 med Susanne Sundfør var det åpenbart at Sundfør var en unik artist, men det var nok ingen som kunne se for seg at stigningskurven skulle være så bratt. Det er ikke en eneste av hennes utgivelser som preges av lavvannsmerke, og hennes besnærende popteft har gitt henne anerkjennelse langt utenfor Norges grenser. Susanne Sundfør er rett og slett en usedvanlig ambisiøs artist som det mildt sagt er vanskelig å matche – selv om det er mange som forsøker bidra med lunkne innspill. Og om du som leser skulle være så full av vrangvilje at du ikke er Sundfør-troende, diagnostiserer vi deg herved vederlagsfritt med lidelsen «dust» og gir deg en god dose skjerpings som medisin. Susanne Sundfør er nemlig Norges eneste enhjørning.

Stem på din favoritt her!