Hjemløs kunstner: – Det er så dritlett å stjele fra butikker

Bak pseudonymet Nick Horowitz skjuler det seg en norsk kunstner som, i hemmelighet bortsett fra for nære venner, er hjemløs.

b
a

Jeg er i midten av tjueårene og rimelig oppegående, jeg ser rimelig oppegående ut og jeg er hjemløs. NATT&DAG har bedt meg skrive en guide til å være hjemløs eller noe sånt, så da gjør jeg det, men å være hjemløs er ikke noe jeg nødvendigvis vil anbefale. Det er heller ikke noe jeg vil ha masse sympati for, for selv om jeg har havnet i denne situasjonen ufrivillig, kunne jeg nok kommet meg ut av den hvis jeg hadde prøvd hardt nok.

HVORDAN FINNE ET STED Å SOVE

For det første: Det er sinnssykt stor forskjell på å være uteligger og å være hjemløs. Uteligger har jeg ikke vært så mye. Jeg har vært hjemløs i litt over halvannet år, og har kanskje sovet ute én måned til sammen.

For det andre: Ja, det finnes hjelpeordninger. Alle med lovlig opphold i Norge har rett til tak over hodet, og kommunen byr på akuttovernattingssteder og sosialboliger for folk som er mer fucka enn meg. Mange tenker sikkert at jeg har sånn kødden holdning til det, at jeg bare burde gå til NAV, så ordner de det. Men det blir å lage et veldig prosjekt av noe som ikke er så prosjekt, da kan jeg like gjerne bare si til meg selv «ok, nå havna jeg i en litt fucka situasjon, så nå må jeg bare ta meg en ekstrajobb.» Men det frister ikke det heller.

Noen ganger sitter jeg faktisk og sover fram og tilbake på 31-bussen mellom Fornebu og Grorud.

For det meste sover jeg hos venner. Jeg har heldigvis mange av dem og majoriteten av vennene mine som vet om situasjonen har nok på et eller annet tidspunkt tilbudt meg sofaen sin. Hvis jeg sover ute og en venn får høre om det er det alltid «men faen hvis du sover ute er det bare å komme og sove på sofaen min en natt». Men å sove på sofaen én natt løser ting i fem timer og så våkner du opp et nytt sted og må starte fra bunn igjen. Særlig i de periodene man ikke har penger er det ganske fucka, å prøve å være høflig og takke nei til frokost og bare gå videre til et random sted.

IMG_9348

Noen ganger guller man med at en kompis reiser bort i en måned og sier «hei, gidder du å vanne plantene mine?» Det har skjedd meg to ganger (den ene gangen glemte jeg å vanne plantene). Hele det første året var jeg aldri alene, men så kunne jeg plutselig lukke døra og legge meg ned og bare chille og være alene. Det var helt sinnssykt. Hvis du sover på sofaen til folk, og de sitter og røyker doobies og spiller FIFA til fire på natten, så må du sitte og vente til de er ferdige og skal legge seg, selv om du er drittrøtt. Og så våkner du tidlig neste morgen fordi noen i leiligheten skal på jobb klokka ni. Man styrer aldri tiden selv. Men så får man låne en hel leilighet og da kan man plutselig lage seg en middag eller sitte lenge på dass eller bare slippe å høflighets-jatte med i en samtale fordi du tilfeldigvis sitter i stua deres. En gang var det en journalistvenn av meg som lot meg låne kåken hans mens han dro til Russland for å dekke sjakk-VM, og jeg bare satt og håpet på at Magnus Carlsen skulle klare seg lenge så jeg hadde et sted å bo. Det var noen fine uker.

Jeg har også endt opp på noen jævlig døve nach bare for å ha et varmt sted å sove. Det går veldig under radaren at noen bare sovner på nach, det skjer den beste. Da gjelder det å drikke seg mest mulig drita, så den som holder nachet får trigget omsorgsinstinktet sitt. Verten pleier alltid å holde seg noenlunde anstendig, og hvis man er helt ute å kjøre er det lett at det blir sånn «Fredrik er borte i dag, du kan bare sove på rommet hans». Det flaueste, men enkleste, trikset er bare å spørre «kan jeg sove her til i morgen?»

jeg sove ute, har jeg et par favorittsteder. Det er for eksempel en rist på Fornebu som er helt krem, som blåser varm luft hele natta og har en stikkontakt rett over så du kan lade telefonen. Ålreite solnedganger der også. Pushwagner hadde en lignende rist på Solli. Det eneste er at folk som skal på jobb kommer og spør om du har det bra halv syv på morgenen. Det er ikke som i sentrum hvor folk går forbi og er vant til å se en fyr som er helt skjært. Det er forøvrig alltid diggere å våkne på vestkanten enn på østkanten, selv om det er mer stigma.

IMG_0291

Noen ganger sitter jeg faktisk og sover fram og tilbake på 31-bussen mellom Fornebu og Grorud. Det er den beste nattbussruten, men blir ofte litt fugl og fisk i følelser. Jeg kommer ut til Fornebu og tenker at det hadde vært digg å skjerpe seg et halvt år nå, få en random jobb og sette til side alt jeg vil gjøre. Så kommer jeg opp til Bjerke og Årvoll og tenker nei faen, folk har det verre enn meg. Går av, sover på busstoppet i 20 minutter og tar den vestover igjen.

Det verste hittil har vært et sånt knøttlite lekehus i en barnehage, hvor jeg prøvde å sove et par netter i vinter. Det er laget for at drittunger på 120 centimeter skal leke i det, men ble brukt som hotell av en drittunge på 180 centimeter. En periode var det ti-femten minusgrader på natta, og jeg endte med å gå opp til favorittpuben for å legge meg på dass og sove der isteden. Bra internett er det der også. At stedet ikke er tilgjengelig etter 03.00 er en ulempe. At det før midnatt er for få mennesker i lokalet til å snike seg ubemerket inn er en annen. Bortsett fra det kan man egentlig ikke klage. På en god dag har jeg rukket å stjele noen øl før butikkene stenger, og jeg kan sitte der inne og svare på mails før jeg legger meg.

IMG_2053

HVORDAN SKAFFE MAT OG DRIKKE

Jeg har en relativt behagelig jobb hvor jeg kan styre arbeidsmengde etter behov, som gjør at jeg stort sett ikke er helt blakk. Men i perioder der jeg nesten ikke har hatt en eneste krone har jeg lært et par ting. Man trenger for eksempel ikke spise så mye som man gjør til vanlig. Man klarer fint å gå rundt på en pakke nudler og en boks tunfisk en hel dag. Ikke at man blir 120 år på den dietten, men det er ikke noe mål. Det er kanskje et skuffende tips hvis man hadde forventet seg sånn snike seg inn på hotellfrokoster og gå på kveldsseminarer på Blindern for å få gratis pizza, men hvis jeg først skal begynne å jobbe så intenst for å skaffe mat, da kan jeg like gjerne jobbe med noe mer langsiktig enn å spise pizza.

En annen ting jeg har lært er at det er så dritlett å stjele fra butikker. Spesielt på Rema, de har ikke alarm på tingene sine. En stund bøffa jeg øl og brød hele tiden, for øl kan du drikke eller selge videre, og brød blir du fakka mett av. Et triks er å ta med seg kvitteringer som ligger igjen på rullebåndet i butikker. Ta med en kvittering, sjekk hva det står på den, så kan du gå i en annen butikk og stjele de varene. Hvis de spør om å få sjekke baggen din da, kan du bare vise frem kvitteringen på at du har kjøpt tingene et annet sted.

HVORDAN SKAFFE STRØM OG NETT

Strøm og internett er selvfølgelig ganske kritisk, og bør ideelt sett også være på et sted man kan henge en stund uten å bli uglesett. Telefonen min har vært sperret i snart to år, så wifi er den eneste måten jeg kan kommunisere med folk på. Det åpenbare først: Biblioteket er dritschpa. Det er bra til alt og er et fantastisk tidsfordriv. Det er bare å skaffe seg et bibliotekkort, så har du nett og dass og alt du vil. Du kan veldig glatt sitte der i seks timer uten at noen reagerer, og gjøre noe produktivt eller chille eller lese Donald for alt jeg bryr meg.

På elbil-plasser kan man lade telefonen. Alle McDonalds er også bra, det er både billig mat og gratis nett i en times tid av gangen. På Kiwi trenger man ikke passord, kundenettet er åpent på alle Kiwi-butikker i hele landet. Det har faktisk skjedd meg at jeg fikk nett inne på 31-bussen da den kjørte forbi Kiwi over Carl Berner. Ellers begynner jeg å komme opp i et hundretalls steder med gratis wifi lagret på telefonen min. Det er bare å spørre hver gang man er på en bar eller hjemme hos noen. Jeg er for eksempel konstant pålogget nedover hele stripa på Grünerløkka. Min siste anskaffelse var nettverket «Kygos café» hjemme hos en TV-kjendis jeg var på fest hos. Før det var det vinylsjappebaren Hendrix på Vulkan, som helt seriøst har «berlin2015» som passord.