Eskil Vogt: – Joachim Trier er en kjekk posterboy

– Det er jo bare slit å være filmens ansikt, sier manusforfatteren som trives i Triers skygge.

b
a

FØR ESKIL VOGT regidebuterte med Blind i fjor var han best kjent – blant de som hadde merket seg navnet hans – som Joachim Triers skrivepartner på manusene til Reprise (2009) og Oslo, 31. august (2011). Nå er begge profilerte regissører, men samarbeidet fortsetter: Vogt er medforfatter på Triers Louder Than Bombs, som hadde kinopremiere 2. oktober. Da filmen hadde norgespremiere under filmfestivalen i Haugesund i august, slo vi av en prat med Vogt.

Les også: Joachim Trier: – De ville at jeg skulle putte ‘Reprise-krydderet’ på det.

Både ditt og Joachims «avtrykk» kommer til syne i Louder Than Bombs. Stilmessig minner den mer om Blind enn Joachims tidligere filmer?

– Da jeg lagde Blind hadde jeg en slags vrangforestilling om at det ikke var min første film. Jeg føler at jeg også får uttrykt meg kunstnerisk ved jobbe med Joachim på hans filmer. Og selv om jeg selv følte at Blind var noe litt annet, er det mange som har sagt at de ser tydelige likheter. Det som ofte blir trukket frem, som Louder Than Bombs også har mye av, er interessen for å prøve å finne måter å filme folks indre liv på – å komme inni folks tanker og følelser.

Det er jo ikke noe kulere enn å være bakmann, og skape myten om at det er jeg som trekker i trådene. Haha!

Louder

Dere samarbeider veldig tett – i den grad at det ikke egentlig er snakk om dine filmer og hans filmer?

– Jeg er mer involvert i Joachims filmer enn Joachim var i Blind. Men også Joachims filmer er helt klart hans filmer, fordi han har regissert dem og det har ikke jeg. Men siden jeg var der da vi faktisk fant på filmene og skrev dem, og har fulgt prosessen fra sidelinjen etter manusene var ferdig, føler jeg likevel at de også er mine – men det er liksom to delvis motstridende bilder som legger seg oppå hverandre.

– Og det plager meg ikke at Joachim får såpass mye kred for hvor dyktig regissør han faktisk er, da.

I forbindelse med filmene hans har du liksom fått en slags rolle som sidekick …

– Han som sitter ved siden av Conan O’Brien, liksom? Han litt tykke med sideskill?

– Jeg føler absolutt ikke at jeg har blitt gjemt bort eller noe. Helt ærlig, da jeg slapp Blind, tenkte jeg noen ganger at det er ganske deilig å slippe å være den som fronter en film. Det å være filmens ansikt, som gjør alle intervjuene og prøver å se bra ut på bilder – det er jo bare slit. Det er mye morsommere å finne på filmene og være med å lage dem. Jeg skal ikke si at jeg ikke har et enormt stort ego og at jeg ikke vil ha kred for det jeg driver med, men jeg føler ikke at jeg er i faresonen.

– Det er jo ikke noe kulere enn å være bakmann, og skape myten om at det er jeg som trekker i trådene. Haha!

At du er den egentlige hjernen.

– Og så er Joachim bare en kjekk posterboy.

LouderII

Jeg synes ofte filmer er så enkle, de har liksom bare én hovedidé og et par småidéer til – mens vi liker at en film byr på mye.

IFØLGE VOGT STARTET arbeidet med Louder Than Bombs for nærmere seks år siden, før han og Trier satte i gang med Oslo, 31. august. Den ferdige filmen er en historie satt til New York, om en far (Gabriel Byrne) og hans to sønner (Jesse Eisenberg som storebror, Devin Druid som lillebror) som forsøker å forsone seg med morens (Isabelle Huppert) dødsfall noen år tidligere.

Les også: Anmeldelse Louder Than Bombs: Mer filmisk fintfølelse fra Joachim Trier

Dette er en film med mye i, som om det har samlet seg opp ting underveis i manusprosessen. Jeg ser for meg at filmen er blitt til noe ganske annet enn da dere begynte?

– Ting har forandret seg veldig. Noen ting har ligget ganske fast fra begynnelsen av, for eksempel mange ting ved den yngste sønnen, som er det vi likte kanskje aller best. Men eldstesønnen har forandret seg veldig mye, spesielt etter Oslo, 31. august. Han er i omtrent samme alder som Anders (hovedpersonen i sistnevnte film, journ.anm), og det var enkelte ting vi fikk behandlet i Oslo, 31. august, som vi ikke trengte – eller, det føltes som vi var ferdig med det.

– Jeg liker at du sier at det er veldig mye i filmen, for det liker jeg ved film. Jeg synes ofte filmer er så enkle, de har liksom bare én hovedidé og et par småidéer til – mens vi liker at en film byr på mye.

LouderIII

Det var mange som bare hadde lyst til å lage noe som lignet litt på en amerikansk film, og var fornøyde selv om den ikke var særlig bra, bare den så ganske «proff» ut. Og det har jo vi aldri vært.

Det er jo en grunn til at filmene deres har fått så mye oppmerksomhet; dere har en litt annen tilnærming til det å utfordre filmspråket enn man ser i de fleste norske filmer.

– Jeg følte meg veldig alene i å tenke sånn, i hvert fall da jeg begynte i filmbransjen. Det var mange som bare hadde lyst til å lage noe som lignet litt på en amerikansk film, og var fornøyde selv om den ikke var særlig bra, bare den så ganske «proff» ut. Og det har jo vi aldri vært. Men jeg føler ikke nødvendigvis at filmbransjen er sånn nå. Jeg føler ikke at jeg er så ensom lenger, som jeg kanskje følte meg før i tiden.

DAGEN FØR VI møter Vogt arrangerer filmfestivalen i Haugesund en paneldebatt, hvor kulturminister Thorhild Widvey diskuterer med ulike aktører i norsk filmbransje og –byråkrati, med utgangspunkt i spørsmålet «Hvordan kan vi etablere oss som en filmnasjon på linje med tradisjonene i våre naboland?». Litt uventet fremmer en av paneldeltakerne påstanden om at Norge allerede er en bedre filmnasjon enn Sverige og Danmark.

Hva tenker du om det? Norge har jo alltid blitt ansett som en slags lillebror?

– Jeg merker jo at det skjer en holdningsendring, og at dansker og svensker er mye mer interesserte i hva vi driver med nå. Om det er fortjent eller ikke… Jeg synes at det skjer masse spennende i nabolandene. Og siden Norge er så tett på meg, greier jeg kanskje ikke å se at det skjer like mye spennende her. Men det har definitivt skjedd noe – utlandet har kanskje fått øynene opp for noen av oss. Det håper jeg jo, at det kan være en del av et slags positivt momentum, som gjør at vi faktisk må levere noe. For jeg er ikke helt sikker på at det er fortjent, akkurat nå.

Louder Than Bombs hadde kinopremiere 2. oktober.