5 filmer du MÅ se under årets Film Fra Sør

… blant annet fylleangstkomedien over alle fylleangstkomedier.

b
a

Film Fra Sør er som alltid en jungel av film som, på grunn av sitt abnorme utvalg, har potensiale til å generere en epidemi av nervøse sammenbrudd blant de filminteresserte kvinner og menn som måtte befinne seg i hovedstaden i perioden 8.-18. oktober. Hvordan velge riktig?

Vi har sett en liten andel av filmene som bys frem, nok til å kunne stille opp noen stalltips:

 

Monday (Sabu, 2000)

Glem Hangover-filmene (vær så snill!), HER er den ultimate fylleangst&blackout-klassikeren – som vises i det vittig titulerte sideprogrammet Film Fra Før. Ellers så streite Takagi våkner på et hotellrom uten minner fra hvordan han havnet der. Gjenstander han finner i rommet og i lommene leder til gruoppvekkende erindringer. Mer enn det akter jeg ikke å si, for denne Tarantinoesque actionkomedien er så ufattelig godt timet, så presis i sine politiske diskusjoner og så forfriskende fri i formen med alle sine surrealistiske innslag at jeg ikke nøler med å plante den på topp 10-lista over favorittfilmer. Se den!

(NB! Traileren har riktignok ikke undertekster, men det gjør aldeles ingenting:)

Ps. Se også Sabus Chasuke’s Journey, et overskuddspreget drama om en engel som vanligvis leverer te til manusforfatterne av livet på jorden, men som oppdager at drømmekvinnen gis en tidlig død i manus – noe han må forhindre. Vel nede på jorden irriteres han av en rekke dårlige manus om syke og skadde, og setter i gang et større helbredelsesprosjekt. En noe mer anstrengt affære enn lekne Monday, dette, og tidvis litt raus med klippetiden, men den vil ikke la seg glemme raskt, og det er mer enn man kan si om mange, mange andre filmer som vises på et kinolerret. – Martin Øsmundset

 

Dheepan (Audiard, 2015)

Årets gullpalmevinner Dheepan er uendelig mye mer enn narrativets reise fra flyktningdrama via sosialrealistisk gangsterfilm til vigilante-action. Den er en tematisk utforskning av familien som enhet og menneskets iboende behov for tilhørighet, den er et systemkritisk dypdykk i slummens selvjustis, og den er høyst diskutabel, da hovedpersonens herjede sinn ved enkelte anledninger gjør det nødvendig å betvile hva filmen egentlig viser oss. Sjangerreisen kan oppleves i overkant fandenivoldsk, men Dheepan forblir uansett en beundringsverdig subtilt regissert film med uforglemmelige bilder. – Martin Øsmundset

 

Søstre (Koreeda, 2015)

Hirokazu Koreedas siste film handler om forholdet mellom fire søstre, og er en nydelig, deilig ukynisk skildring av menneskers iboende godhet mot hverandre. Etter farens begravelse flytter Suzu inn med sine tre eldre halvsøstre. Det sammenknyttede søsterskapet styrkes ytterligere, samtidig som individuelle behov og særtrekk også kommer tydeligere frem i lys av den nyankomne.

Søstre er ingen sentimental film, det er i hverdagens gjøremål og ritualer at den finstemte samhandlingen kommer til syne. De fire skuespillerne i hovedrollene er ekstraordinært uttrykksfulle og karismatiske, og Søstres kraft ligger i søskenflokkens bevegelser og mimikk, som fanges av Koreedas varsomme billedspråk. – Sveinung Wålengen

 

Embrace of the Serpent (Guerra, 2015)

To historier som utspiller seg i 1909 og 1940 flettes sammen i denne hypnotiserende reisen inn i det mystiske Amazonas. To ulike forskere er i de to tidsperiodene på jakt etter yakruna, en hellig plante som ryktes å kunne helbrede sykdom. Sjamanen Karamakate er med på begge reisene – det kloke blikket hans kan fortelle om kolonialisering, forandring og stillstand. Gjennom sterke svart/hvitt-toner og et suggererende lydspor formidles en historie om forholdet mellom det overnaturlige og vitenskapelige, det siviliserte og primitive, med naturen som uavhengig kraft. – Sveinung Wålengen

 

The Assassin (Hou Hsiao-Hsien, 2015)

Taiwansk periodedrama med små drypp av wuxia (en slags kampfilmsjanger). Hou har jobbet med denne filmen i evigheter, og det synes i de overveldende vakre bildene. Den utslitte klisjéen «hvert bilde er så flott at man kunne rammet det inn» har på en måte aldri passet bedre, for her gjelder det faktisk hvert eneste bilde. Det er også en historie her, så vidt, som er vanskelig – og nærmest litt irrelevant – å få fullstendig tak på. The Assassin er ikke så mye et narrativ som den er et slags filmdikt, satt sammen av fordums øyeblikk. – Atli Bjarnason