Kommentar: Utspekulert feminisme i glitrende fåreklær

Var 2014 året for feministisk journalistikk, eller var det året buzzordet «feminisme» skapte nye påskudd for å vise frem rumpa til Nicki Minaj?

b
a

FIRE PROSENT MENN og 19 prosent kvinner definerte seg som feminister i Norge i 2014, ifølge Norstat. Disse tallene ble riktignok publisert tidlig på året. Noe nytt var i emning: I løpet av fjoråret fikk feminismen et voldsomt løft idet Emma Watson tok til orde for likestilling i sin tale til generalforsamlingen i FN, og stjerner som Taylor Swift og Dronning Sonja nikket i enighet. Da vi kunne se Beyoncé danse over VMA-scenen i lyset fra store, rosa bokstaver som formet ordet «FEMINIST» ble det klart for oss – feminisme var blitt trendy.

Hvor mye av den feministiske journalistikken vi så i 2014 var egentlig feministisk?

PÅ MANGE MÅTER er det en positiv utvikling vi er vitne til. Både norske og internasjonale medier har i økende grad viet likestilling oppmerksomhet med saker med feministiske vinklinger, spørsmål og analyser. For clickbait-giganten Upworthy er «gender» blitt et av de viktigste stoffområdene. Det er først når et fenomen sniker seg inn i mainstreamkulturen at man virkelig kan oppleve holdningsendringer som vil kunne prege ettertiden. Men før vi tar på oss partyhattene for å feire feminismens seier, må vi spørre: Hvor mye av den feministiske journalistikken vi så i 2014 var egentlig feministisk?

MEDIER HAR DISKUTERT om det egentlig er ok at Katy Perry bruker underprivilegerte gruppers kulturuttrykk til egen vinning i musikkvideoene sine. Om Black culture skal være tilgjengelig for Iggy Azalea. Om nakne rumper gjør oss mer eller mindre frie, og om kvinnelige artister skal og bør ha en synlig seksualitet. Gode analyser har vært på gang i samfunnsdebatten i 2014, men enkelte har kanskje vært i overkant sleivhendte med «f-ordet».

DA DEN AMERIKANSKE artisten Meghan Trainor ga ut en poplåt med budskapet om at gutta digger «litt ekstra å holde i», sto Internett klare til å hylle henne. Begrepet body-positive hadde nådd mainstreamen, og før alle fikk tatt seg bryet med å lære hva uttrykket sto for, var Trainors «All About That Bass» allerede blitt å anse som «feministisk». Det kan diskuteres hvorvidt det å lete etter aksept for utseende hos gutta egentlig er så frigjørende, om kroppsfokus mot kroppsfokuset er særlig effektivt, og om Meghans «seksuelle girlpower» ble too little, too late. Det kommersielle maskineriet som fremmer artister som Meghan Trainor og Nicki Minaj kapitaliserer på de nye idealene for skjønnhet i populærkulturen. At dette skaper nye forventninger og krav til kvinners utseende, tilsløres av snakket om body-positivity og frigjort kvinnekropp. Feminisme i drakten til glitrende bokstaver og sexy kropper selger mer enn gråtonede nyanser. Og mediene kan fortsette å lage klikkvinnende saker med rumper og lår.

Det kan diskuteres hvorvidt det å lete etter aksept for utseende hos gutta egentlig er så frigjørende

DA FEMINISMEN BLE trendy, ble den også en inntektskilde. Dette forsto moteikonet Karl Lagerfeld, som samlet sine favorittmuser Cara og Gisele for å iscenesette en feministisk protest på Chanels høst/vinter-visning. Alle liker et godt ordspill, så Karl satte opp plakater med «History is her story» og «Women’s rights are more than alright». Dermed var det bare å sanke inn på publisiteten stuntet skaffet ham, mens en kommersiell og nokså tynt begrunnet «feminisme» ble spredd for alle vinder. Flere fashonistas ønsket å bli med på bølgen, og Elle UK var blant dem som sørget for at nye t-skjorter med påskriften «This is what a feminist looks like» kom i omløp. Kjente personer ikledd t-skjorta ga populært lesestoff, men flere var kritiske til Elles kommersielle motivasjon. Ikke minst var den nye Elle-feminismen fremmed for kvinnene i Bangladesh som syr £45-t-skjortene til 62 pence (ca. 6 kroner) i timen.

POPSTJERNE-FEMINISTENE gjorde også sin inntreden i medieåret 2014. Da Beyoncé viste at det var fullt mulig å være både popartist og feminist, ble det tilsynelatende mange mediers fremste mål å komme til bunns i hvorvidt alle andre kjendiskvinner er feminister eller ikke. Ikke minst ble feminisme et hendig allround «analyseverktøy» for å tilnærme seg arbeidet eller ytringene til kvinnelige artister. Den britiske artisten FKA Twigs kom raskt under lupen på grunn av musikkvideoen til låten «Papi Pacify». Videoen viser FKA Twigs i armene på en muskuløs mann som repetitivt fører fingrene sine ned i halsen på FKA Twigs, noe som kanskje kan tolkes som seksualisert vold, eventuelt som fetisjisme. Da hun blir konfrontert med spørsmål om hun har en feministisk agenda som musikkartist svarer FKA Twigs at hun ikke ønsker å bli tatt til inntekt for en bestemt politisk sak. Hva hun lager gjenspeiler en sinnstilstand hun føler der og da, og FKA Twigs fastholder dermed sin rett til å ikke bli påtvunget en ensidig identitet. Dersom feminisme blir eneste målestokk for nytenkning, ser man ikke nyansene i et kunstnerisk uttrykk.​

Den nye Elle-feminismen var fremmed for kvinnene i Bangladesh som syr £45-t-skjortene til 62 pence i timen.

PÅ NETTSTEDER SOM Upworthy, Mic.com, Jezebel, HuffPost, VG, DB og side2.no kan du lese overskrifter som «Denne kvinnen skapte historie da hun…», «Disse modellene knuser alt vi vet om skjønnhetsidealer» og «denne Plus-Size-kvinnen lar seg photoshoppe basert på 21 kulturers ideer om skjønnhet». Slike overskrifter hentyder å bevisstgjøre oss ovenfor eller utfordre etablerte idealer og kjønnsstrukturer. I sin beskrivelse av hvordan nye stemmer og kropper utfordrer oppfatningene våre, er mange artikler imidlertid rause med å påminne oss om hvordan de etablerte idealene ser ut. Bildeserier av lettkledde kvinner som betegnes som «plus size», forteller oss at dette er kropper som er større enn noen andres kropper. ​

SAMTIDIG SOM VI bør være veldig fornøyde med at et viktig synliggjøringsprosjekt tar form i offentligheten, bør vi se kritisk på hvordan de ene og de andre ofte presenteres i et spenningsforhold. En subtekst som sier «verdig til tross» er lite progressivt. Ved å sensasjonalisere de underrepresenterte spiller denne type journalistikk på en annerledesgjøring som snarere befester de strukturene den påstår å utfordre.

Buzzordet feminisme har spredd seg raskt i takt med Nicki Minajs klappende rumpe, og mange av oss har applaudert medienes nye fokus på kjønn og feminisme. Men når du klikker deg rundt i internettmedienes irrganger, og overskrifter med lovnader om nye perspektiver på kjønnsidealer og kjønnsroller trigger debattendorfinene dine, husk bare at det er ikke feminisme alt som glitrer.