Tips fra TIFF: Sex-skrekk, Nas-dokumentar og norsk «Boyhood»

Årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) er brakt til ende. Vi har tilbrakt timevis foran de nordnorske lerreter, og oppsummerer her noen av høydepunktene fra årets program.

b
a

Brødre (regi: Aslaug Holm, 2015)

Dokumentaren Brødre er en ærlig og varm beretning om to brødres oppvekst med mengder av glimt i øyet – en slags norsk Boyhood, med smalt budsjett. Selv om Linklaters versjon holdt ut lengre, har også Aslaug Holms prosjekt om sine egne sønner vart over flerfoldige år: «Jeg er dritlei den jævla filminga di. Det er faen meg ti år siden du starta. Det er som et galehus», utbryter Markus når han er i tenårene. Holm har basert seg på imponerende mye materiale fra Lukas og Markus’ liv. Flere ganger har hun også fanget gull-øyeblikkene: En fantastisk målscoring, når Lukas knuser en rute ved et uhell eller det fortrolige blikket Markus sender inn i kamera når pappa kommer – for det er bare mamma som vet at han ettopp har tatt hull i øret og farga håret sort for å likne Billie Joe Armstrong.

Brødre fanger spontaniteten og alle de små reaksjonene i kroppsspråket som kan sørge for at en scene uten noe særlig mål om noe som helst likevel blir interessant. Det er tydelig at ingenting er innøvd eller planlagt.  Mange hendelser minner oss nesten litt for godt om vår egen oppvekst: Hvem har ikke opplevd å bli pushet av ivrige foreldre til å drive med en idrett som man nettopp av den grunn sterkt misliker, eller kjent på det intense hatet mot lekser? Eller hatet mot Skeid, Liverpool, Norge… alt.  Brødre sjarmerer med sine små øyeblikk. Det er der styrken ligger, og det merkes på latteren i salen.

brødre

 

Nas: Time is Illmatic (regi: One9, 2014)

Nas: Time Is Illmatic er ikke bare en rett frem-fortelling om skapelsen av Nasir Jones’ historiske debutskive Illmatic. Filmen maler et grundig og ærlig bilde av fyren selv, hans oppvekstmiljø, familieliv og ikke minst livsvalg, som gjorde ham til et kroneksempel på at høyere utdanning ikke trenger å være avgjørende for hvor rosenrød fremtiden din skal se ut. Vi får et innblikk i hva som rørte seg i denne perioden av New Yorks hiphop-miljø og Queensbridge (som The Bridge Wars) like før Nas slo igjennom – fortalt fra innsiden. Med N.Y State of mind som gjentakende støttende bakgrunnslyd, blir universet komplett. One9 har laget en dokumentar med sjel og dedikasjon, som følger Nas’ eget prosjekt: Å gi deg den ektefølte essensen fra ghettoen.

 

Wild Tales (regi: Damián Szifron, 2014)

Om du sulter etter en smellbonbon av saftig sort humor som masserer lattermusklene, er Wild Tales å foretrekke. Antologien er satt sammen av seks ulike kortfilmer, som tematisk forenes ved at de alle handler om hevn og det å la seg selv miste kontrollen. Alle delene tar utgangspunkt i situasjoner eller følelsesutbrudd vi kan identifisere oss med, for så å skru opp volumet: Alt faller ut av proporsjoner og absurditetsnivået øker – men vi kjøper det. Szifron evner stadig å være uforutsigbar, samtidig som han skaper et nådeløst og intelligent univers. Ikke minst er det en befrielse å le av dette fandenivoldske sirkuset.

 

Lake Los Angeles (regi: Mike Ott, 2014)

Trivs du bäst i öppna landskap? Lake Los Angeles kan minne litt om Mot Naturen – Mexico-style. Ole Giæver er byttet ut med en jente som, på leting etter familien sin, vandrer uten mål og mening i den spøkelsesaktige ørkenen Lake Los Angeles. Samtidig skildres den lite meningsgivende hverdagen til en kubansk mann som har forlatt kone og barn med løfte om å komme tilbake med mer penger. Filmen byr på flere litterære paralleller mellom Francisco og Cecilia, som begge forsøker å kurere sine lengsler og behov.

Lake Los Angeles er en audiovisuell godbit for sanseregisteret. Filmen har et elegant fotoarbeid som veksler mellom håndholdt og statisk filming, forsterket av et detaljert og nært lydbilde og en lyssetting som skaper en drømmeaktig følelse.  I denne filmen fremstår selv en nakke som visuell poesi.

 

Vivianes Kamp (regi: Ronit Elkabetz og Schlomi Elkabetz, 2014)

Vivianes Kamp er den siste i søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz’ trilogi om ekteskap og kvinneundertrykkelse i Israel. Ronit har selv hovedrollen som Viviane, hvis kamp for å få skilsmisse fremstår håpløs og absurd. Rettslokalet virker enda mindre seriøst, og det er her filmen i sin helhet utspilles. De mange samtalene og monologene som føres av forsvarsadvokater, dommere og vitner fremstår oppriktige, men også banale, misogynistiske, og som oftest bare som renspikka tullball. Vivianes Kamp er en slags blanding av engasjerende, men langtekkelig rettsalsdrama og absurd humor, som tar et oppgjør med et usolidarisk og hullete rettsystem.

It Follows (regi: David Robert Mitchell, 2014)

Om du er blant dem som synes horrorsjangeren har sett sine beste dager, kan kanskje It Follows være et friskt gufs fra fortiden. Med sin forankring i amerikansk suburbia, et effektivt synth-soundtrack, samt inspirert bruk av zoom og lange kamerapanoreringer, slekter filmen blant annet på John Carpenters 80-tallsskrekkfilmer (og Halloween). It Follows’ skrekkelement består av en overnaturlig, seksuelt overførbar sykdom, som frembringer zombielignende gjenferd som er ute etter å ta livet av deg. Filmen forsøker ikke å vitse bort konseptet sitt, og den lykkes med glans i å skape skremmende øyeblikk, basert på de deilig estetiserte regivalgene som er gjort. (Tekst: Sveinung Wålengen)