Et uavhengig Skottland i rødt, hvitt og blått?

Skottland kan snart komme til å bryte ut av den 300 år gamle unionen med Storbritannia. Hvor vender de seg da? Jo, til oss her på berget.

b
a

18. september går Skottlands befolkning til valgurnene. Alle kiltkledde menn og kvinner over 16 skal da få muligheten til å svare ja eller nei på spørsmålet «Burde Skottland bli et uavhengig land?» De siste meningsmålingene viser en dramatisk utvikling, der ja-siden for første gang ser ut til å få flertall. Og om prognosene stemmer og Skottland faktisk klarer å løsrive seg fra unionen som ble opprettet i 1707, ønsker de å stake ut en ny kurs i selvstendighetens lykkerus. Og den kursen skal peke nordover, under en rød, hvit og blå fane.

For tro det eller ei: Norge har spilt en stor rolle i det som i dag ser ut til å kunne bli en av de mest dramatiske utviklingene i nyere britisk historie.

En av ja-sidens mest suksessfulle taktikker i kampen for selvstendighet har nemlig vært å male Skottland inn i det skandinaviske bildet, og Norge har vært hovedmotivet. Alex Salmond, mannen som er skotsk førsteminister og frontfigur for ja-siden, har blant annet sagt: «Norge har sklidd gjennom finanskrisen mer vellykket enn noe annet land i Europa. Og gjett hvilket annet land i Nord-Europa som kan skilte med uoppdaget olje til en verdi av ti billioner kroner?». Jo, det er visst Skottland, det.

Det ja-folka med andre ord prøver å si, er følgende: «La oss bare droppe ut av et gjeldstynget Storbritannia, sette opp vårt eget oljefond og bli mer som rike og lykkelige Norge!» Det er klart slike argumenter gir god gjenklang hos skotter som føler de er om bord i en synkende britisk fregatt. Men det faktum at vi i Norge har brukt flere titalls år på å bygge opp vårt elskede oljefond, og at den silkemyke velferdsstaten ikke bare har kommet av seg selv, ser ikke ut til å være så viktig for selvstendighetssyke skotter.

Og skal vi tro skottene selv, er det ikke bare tilgangen på olje som gjør at Skottland og Norge går hånd i hånd. Vi deler visstnok så mye mer. I en kronikk i The Guardian med tittel «Scotland and Norway: a special relationship?», påpeker den skotsk-norske forfatteren Kirsti Jareg at det finnes «store fellestrekk blant de to folkene. En særegen dualitet av sårbarhet og robusthet som skotter og nordmenn gjenkjenner i hverandre». Andrew Boyle, en skotsk forfatter og musiker bosatt i Norge, støtter oppom dette sterke båndet ved å påpeke at «whiskyklubber har spredt seg rundt om i Norge som et ondartet utslett».

Ja, jeg vet ikke helt… Hvor skotsk føler du deg egentlig? Liker du whisky og føler du deg dratt mellom din sårbarhet og din robusthet? Vil du stå der med armene åpne hvis Skottland får sin selvstendighet? For min egen del er Skottland bare en del av England der nede på den øya hvor Big Ben står, og så bruker de kilt og så har de sånne grønne leprechauns. Eller var det Irland?

Selvfølgelig er Skottland så mye mer, og selvfølgelig er ikke skottenes norske visjon den eneste grunnen til at Storbritannia potensielt står ovenfor en alvorlig amputasjon i nord. Men helt uvitende og utilsiktet har Norge vært en viktig faktor, i og med at Skottland føler de har en plass i det blomstrende skandinaviske familietreet. Forhåpentligvis innser skottene i tide at de kanskje deler enda flere likhetstrekk med resten av Storbritannia, og at romantiske forestillinger om å bli en del av oljeparadiset her oppe burde vike til side for å unngå de alvorlige nedgangstidene landet er spådd å oppleve om de bryter ut av den 300 år gamle unionen.

Men uavhengig av hvordan Skottlands kamp for uavhengighet går, er det fint å endelig se noen kjempe for suverenitet uten å skyte ned malaysiske passasjerfly og halshogge britiske journalister. Det er da i alle fall noe.