Klubb Kok: Fra fadderukevors i revers til kamp for menneskeheten

Klubb KOK har tatt over lokalene til legendariske Agora, og etter ti år med strilebonanza, VIP-lounge og lysekroner i plast er Vågard Unstad, Andreas Knoph og forretningsmann Reshad Eiyad klare for å satse tungt på klubbkultur for å berike kulturlivet i Bergen.

b
a

Se flere bilder fra åpningen her! 

Vi kom i skade for å komme hverandre for nær. Hun gråt etterpå. Sa hun ikke skjønte hvorfor. Jeg sa ikke så mye, holdt tankene mine for meg selv. Så måtte vi dra. Mamma gav meg 500 kroner, fordi hun vet at jeg alltid er blakk. Ønsket meg lykke til. Ba meg hilse Vågard.

Fem på seks slo jeg inn en sekspakning på Joker i Gjebleren. Hadde allerede kjøpt en flaske på polet men Gliset hadde bommet på dagen, timen og det aller meste og trengte en liten hånd for å få tingene i vater. Lillegutt stod i kassen, skjønte hva bjørnungene var til, sa han var av jobb om noen timer og lurte på om jeg kunne gi Vågard en lyd, hjelpe ham inn på klubben. Utenfor stod hun og ventet. Vi kysset hverandre på kinnet og gikk til hvert vårt. Etter litt labbing stod jeg utenfor kåken til Mappa.

Vi kjørte fadderukevors i revers; alt for få folk som kjenner hverandre alt for godt. Hvem vi var? La Mappa forklare:

«Damen… Altså før, eg fikk hon aldri med på nokke sånn derre sexleketøygreier. Så sykt prippen, akkurat som det bare e starten på nokke, at det begynner med noen harmløse analkuler og ender med et hav av lenker, lær og erigerte pikker nedi Berlin et sted… Men endelig fikk eg hon med på greiene. Og no, etter den vibratoren, så e det akkurat som om ikkje eg e nokke tess lenger. Hun ligger der og rister halve natten, og eg får ikkje ta på hon. No gidd hon bare når hon e lei den der greien. det e akkurat som om eg e blitt vibratoren, e du med?»

Talentløse menn med ambisjoner om å en dag overgå en vibrator. Flere kom til, stemningen lettet. Alt for mye drikke på bordet. Fåkkings cava. Tiden jobbet som vanlig i mot oss, akkurat når vi hadde begynt å like hverandre igjen, måtte vi gå. Forrige gang jeg skulle til byn på denne tiden var for å se niforestillingen på Konsertpaleet med en konfirmant. Knapt fått på meg klærne og allerede på en snurr.

Utenfor. Vet ikke om vi tok taxi eller gikk, samme det. Allerede rimelig lang kø. Vi står rundt et hjørne og drikker opp. Kjører pusteøvelser for å takle folkemengden. Hjertet har kanskje venner, men hjernen er alene. Trodde boblene hadde kicket allerede, så hodet kunne holde kjeft. Fåkk it, bare å hive seg i det. Vågard står i døren, gir oss et smil og et stempel. Har ikke tid til mer enn det. En livslang drøm om å gå i René Artois fotspor er i ferd med å gå i oppfyllelse for internettfyrsten.

Inne. Speis bukett av det de kaller for mennesker har allerede fylt lokalet. Mye ungt, men og noe tungt. Fint å se at deigmøyene er på plass. Har aldri vært på noe klubbåpning før men trodde gjerne at på kvinnefronten var det snakk om en haug med smårips med sånne svart-hvitt blogger der de ironisk digger katter og skriver om at de syns døden er sexy og sånne ting som var greien. Men de drikker jo sikkert ingenting. Lever på sigg og andre folks dårlige selvtillit. Nei, da deler jeg heller skillingsbollen min i to i bytte mot noe egg & bacon.

Men det var blitt fint. Man kan kritisere et hotell for dårlig smak, men ikke et hjem. Overlat det til Idens Schizofrene sinn å blande høykultur med ting sist sett på Rorbua.Og få det til å funke. Baderomsfliser til side: jeg har aldri vært i et rom med estetiske ambisjoner som jeg samtidig har kunnet kalle koselig før.

klubbkok

Boblene kicket inn og jeg befant meg i et kubistisk helvette: Uansett hvor jeg gikk, opp en trapp, ned en trapp, fremover, bakover, så endte jeg i baren. En til, Knoph! De få gangene jeg slapp unna endte jeg foran et av Espen sine bilder og det er noe urovekkende, forjævlig vakkert over dem.Tilbake til baren. Jeg vet ikke hvilken verden vi lever i der nydelige sjeler som Iden velger å fortelle meg at trær og busker egentlig er dødsnoia, men jeg har ikke tenkt å finne ut av det heller.

klubbkokgirson

Girson blastet godvibber som alltid, og ting begynte å ta seg opp. Klubben var i ferd med å fylles av tjommier, typer og søte jenter. Folk smilte og var glad på ekte. Det ble for mye for meg. Alle ble speis i trynet. Jeg noiet ut på folk jeg satt ved siden av i o-fagstimene, som kjenner min mor, folk jeg har lånt fargestifter og blyanter av. Gliset skjønte hva som skjedde, han kom og hentet meg og leide meg bort til et hjørne der klikken hadde søkt ly.

Ræl lener seg inn til meg og sier «Det begynte med en gang du begynte å bry deg om de, ikkje sant? Med en gang de ble ekte. At de kan gå hjem å tenke på deg. Men de fins ikkje. ikkje bry deg.» Og jeg skjønner at det eneste stedet jeg vil være på jorden akkurat nå er akkurat her med vennene mine og så…

…kommer hun inn og Flex går opp på scenen og Flex roper wæææ! og Bergen roper wæææ! og Lillegutt dukker opp og er i støtet, Larra & Ada er i støtet og Vegard ler og gir oss drinker. Vi slipper taket alle mann, bare flipper ut og flyter avgårde i hverandre, i musikken og Lars går på scenen og hun forsvinner for å danse og det er bare ansikter og kropper og…

…alt ble bare en eneste stor smørje. Folk, lyd og følelser fløt inn i hverandre til jeg ikke lenger klarte å skille hvor en ting begynte og en annen startet. Danset vi sammen, hun og jeg? Jeg husker ikke. Jeg håper det. Jeg husker noen grønne øyne som så meg, idet jeg enten deltok i en Dionysisk dans hvis betydning er over vår fatteevne, eller var jeg bare drita, ravende full omringet av en haug med idioter på en klubb før…

…noe rev meg ut av virrvarret. En merkelig tydelig retning, men før jeg rakk å komme meg et sted med oversikt, skjønte jeg at hun allerede var gått. Hun har sett meg sånn for mange ganger til å finne det sjarmerende lenger. Morsinstinktet dør når du stadig biter de i puppen.

klubbkok9

Med nyvunnet tro på meg selv prøvde jeg å spytte og snøvle de siste restene av min selvrespekt i ansiktet til jenter som fortjener bedre. Det klarte jeg helt fint. Klubben hadde roet seg, det hadde minket på og de få som var igjen ble tydeligere. Plutselig fikk jeg øye på Lillegutt, han stod for seg selv i baren. Mumlet noe om jenter før han så ned i ølen. Amen.

Vi rakk å bli glad i hverandre før det stengte. Flippet og lo om broren hans og gamle dager. Han tilbød meg en seng. Utenfør møtte Gliset og yogababen hans. Så en tjommi få huden full av kjæresten sin. En venninne ropte etter mannen sin. Vi syntes ikke synd i de, de har tross alt noen å hjem med. Takket farvel med folket og sjanglet ned på Burger King.

På Burger King lærte jeg to ting. En: aldri tro at godvibben på Kok, blant dine venner, eksisterer noen andre steder i denne byen sent på natten.To: Aldri prøv å redd striler fra seg selv. Vi kjempet for menneskeheten, meg og Lillegutt, der inne. Og menneskeheten tapte. Vel, strengt talt var det ingen andre enn jeg som lå klint over fire dobbel Whopper cheese menyer etter et forsøk på å increase the peace, menneskeheten stod stort sett å så på. Litt av den lo. Men allikevel.

Lillegutt snakket om jenter på veien hjem. Om at han friket ut, klarte ikke si noe bra, ble så anspent når han var i nærheten av noen han likte. Jeg prøvde å booste ham opp mens jeg speiset litt ut over hele situasjonen. Jeg mener, verden er artig sånn sett: det er alltid de som er alt for fin og har alt for mye å gi som ikke tør, mens de som er full i drit behandler verden som et jævla toalett.

Vi fylte rommet hans med røyk før vi ønsket hverandre god natt. Jeg var så sliten at jeg ikke rakk å se på veggene før jeg sovnet.

Jeg våknet altfor tidlig av at jeg var merkelig våt. Jeg erindret det regnet natten før, men ikke i sånne mengder. Jeg snur meg etter Lillegutt. Han ligger ikke i sengen, men sitter foroverbøyd på en stol ved siden av. Ansiktet dradd i speise retninger. Så sa han: «Det skjedde noe i går mens du sov. Det har aldri skjedd før, eg lover… Her, eg har med noen klær til deg.»