«Kanonprisen er ikke bullshit! Det er egentlig den beste prisen!»

Kanonprisen under filmfestivalen Kosmorama markedsfører seg som «Norges beste prisshow». Vi tok med oss alle våre fordommer for å sette påstanden på prøve.

b
a

KANONPRISEN er bransjens svar på Amandaprisen. Der Amanda tar utgangspunkt i en jury satt sammen av et nøye utvalgt antall mennesker, er Kanonprisen basert på at den norske filmbransjen avgir sine stemmer til filmene de mener fortjener anerkjennelse. Den største forskjellen fra Amanda er dog at ingen har hørt om Kanonprisen – bortsett fra bransjen, selvfølgelig, og et fåtall mennesker i Sør-Trøndelag. Spør en tilfeldig person i et av Norges atten andre fylker om vedkommende har hørt om prisen, og du vil motta et spørsmål som svar. Likevel markedsføres Kanonprisen som Norges beste prisshow. Er det hold i det?

Espen Klouman Høiner

VI STÅR i fjerde etasje i Trondheims rockemuseum Rockheim og sipper rødvin på førfest. Undertegnede prater med «en av Norges mest prominente kinosjefer» (ifølge ham selv) om Kosmoramas forsøk på å promotere prisen som en norsk Oscar.

– Det er bare fjas, en yngleplass. Personlig hater jeg å mingle, men det er jo gratis rødvin, da.

En av arrangørene plinger i et glass. Vi går ut av Rockheim og inn i Petter Stordalens Clarion-storstue. Kinosjefen forteller at han på forhånd hadde planlagt å dele bord med gjengen fra Norges Cahiers du Cinéma:

– Det er gutta mine. Jeg skriver litt for den bloggen der selv, sier han, før han medgir at han i alkorusen ikke greier å finne dem.

Noe opprørt spør han om jeg skal ha en øl. Jeg nikker og sier jeg tar neste runde, før jeg setter meg ned ved et bord like i nærheten. Ved siden av meg sitter et knippe filmvitenskapstudenter fra NTNU, forhåpentligvis de eneste som betaler 400 spenn for showet i håp om at det vil gagne karrieren.

TO ØL plasseres på bordet idet Øyvind Elgenes løper ut på scenen og synger Stevie Wonder-klassikeren «Higher Ground». Elg avslutter, og Sigrid Bonde Tusvik, kveldens los, spaserer ut på scenen og lirer av seg krasse vitser myntet på norsk filmbransje.

Det er et anstendig nivå på underholdningen. Innimellom musikkinnslagene klatrer en og annen prisvinner opp på podiet. Med unntak av et par overlykkelige teaterhøgskoleelever, virker ikke brorparten å bry seg nevneverdig. Vinnertalene er likegyldige og halvhjerta, nesten intetsigende – det føles nærliggende å spørre seg: Er prisutdelingen bare et skalkeskjul for en god fest?

Arild Ommundsen

KANONPRISEN er over, og vi står i røykering utenfor. Norges mest prominente kinosjef har glemt at han hater å mingle og kommer i prat med en av kveldens vinnere, stavangerbølgens store far. Kinosjefen skryter hemningsløst av lavbudsjettsfilmen signert den skallede mannen fra Rogaland. De gliser, og sier seg enige om at det er bedre å lage film på nullbudsjett enn å hengi seg blindt til det norske filmbyråkratiets hegemoni.

Selv blir jeg stående og snakke med Kosmorama-kurator Svein Inge Sæther om årets festivalprogram. I rus over å føle meg inkludert av bransjen, glemmer jeg de vanskelige spørsmålene. Først dager senere manner jeg meg opp for å ta en telefon til ham, bare for å lære at Sæther ikke har lov til å uttale seg på vegne av Kosmorama (?), og at jeg må ta praten med festivalsjef Silje Engeness i stedet. Fair enough – jeg ringer Engeness.

(ADVARSEL: Intervjuet som følger er alt annet enn journalistisk krutt.)

Iram Haq

Kanonprisen markedsføres som høydepunktet under Kosmorama. Drukner filmen i et show preget av glam og glitter?

– Kanonprisen er ett av flere høydepunkter. I vår kommunikasjon og markedsføring er vi opptatt av at Kosmorama er film, fest og opplevelser. Det betyr at pilarene i programmet er utvalget av filmer og en til tre fester der vi feirer film på ulike måter.

I år valgte Kosmorama å spytte ekstra penger inn i kanonprisshowet. Hvor viktig er det for Kosmorama å arrangere «Norges beste prisshow» versus å konkurrere om å være Norge beste filmfestival?

– Jeg ser mer på det som at norske filmfestivaler skal utfylle hverandre. Når det gjelder Kosmorama, er en del av midlene som tildeles fra det offentlige øremerket Kanonprisen, derfor er det en viktig del av oppdraget for vår festival.

Prisvinnere

TILBAKE TIL Clarion, hvor festen er over. Klokken er 03.00, det er nachspiel, og vi befinner oss på et hotellrom stappet til randen av filmbransje. Det perfekte tidspunkt for et kryssforhør, med andre ord. Jeg huker tak i en av kveldens vinnere og stiller et litt for nach-ærlig spørsmål:

Hvordan føltes det å vinne en pris ingen bryr seg om?

– Å, herregud, er det Natt&Dag som spør? Det føltes…

Armen min slås bort. Jeg avbrytes av en lønnstaker på oppdrag for popkornnettsida som subsidierer Kanonprisen. Hun roper om hverandre «PFU, PFU!» og «er det Se & Hør, eller!?». Jeg roper noe tilbake om at idealisme trumfer tyngde, før jeg finner mitt nye bytte; sjefen for Norges Cahiers du Cinéma.

Er Kanonprisen bare en skygge av Amandaprisen?

– Nei. De to er konstruert forskjellig, og om man skal påpeke noe om dette, kan man si at det kommer mindre presisjon og kontinuitet ut av Amandas jurysystem enn Kanonprisens bransjeavstemning. Sistnevntes samarbeid med bransjeorganisasjonene gir «en stemme» til alle som jobber med film.

Men Kanonprisen er da ikke høyere på rangstigen enn Amanda?

– Amanda er eldre og mer etablert i offentligheten, men jeg mener at Kanonprisen er bedre konstruert i sitt verdiperspektiv. Norsk filmbransje er – uansett hvilken prisutdeling man vurderer – bitteliten, internasjonalt sett. Så vi bør glede oss over det vi har, og to separate filmpriser er bedre enn én.

Kinosjefen nikker og sier: «Det er som om jeg skulle sagt det selv!» Selv soner jeg ut halvveis i det diplomatiske sitatet.

– Du kjører sånn Natt&Dag-vri på det, vond og vanskelig! Kanonprisen er ikke bullshit! Det er egentlig den beste prisen!, roper prisvinneren vi snakket med tidligere.

– Det er den som gjelder, det er der du får anerkjennelse. Å få den bekreftelsen av bransjen betyr veldig mye, spesielt for folk som ikke har vært i gamet så lenge.

Ja, men… den er vel bare bullshit, i det store bildet?

Det blir stille noen sekunder.

– Har du flere spørsmål?

Nei, jeg har vel ikke det, da.

Minibaren er tom og stemningen er på halvgir. På en seng har en av årets prisvinnere slengt fra seg en vinnerstatuett. Det er på tide å gå hjem.

Kanonprisen