Forbrytelse og graff

Det er en kald morgen på endestasjonen. At vi er flere uker inn i den offisielle våren hjelper ikke, her ute i periferen snør det friskt, og vi blir seige i knærne der vi sitter i et buskas og glor. I et annet buskas litt lenger borti sporet sitter en håndfull gutter i skolealder og venter på riktig tidspunkt. Sjekker ruter, sykroniserer klokker, kanskje, ser etter noe som helst utenom det vanlige som kan sette en stopper for operasjonen. Om alt går etter planen skal MSHF/Hi-5 straks male sin første wholecar (full dekning av langsiden på en t-banevogn, red. anm.).

Det er en oppgave som krever en viss smidighet, og en rigid planlegging. Til sin fordel har denne gjengen vært ute både én og to ganger før, og de vet at man ikke firer på organiseringen.

– Enten gjør vi det etter planen, eller så gjør vi det ikke. Når noe ikke funker og man finner på noe nytt på sparket, det er da det går galt, fortalte de oss noen uker i forveien, da de først begynte å planlegge operasjonen.

MSHF/Hi-5 er et ungt crew, de har holdt det gående i omtrent et år og består av rundt et halvt dusin medlemmer. De maler kun crewnavnet i slike sammenenger av hensyn til en eventuell straffeforfølgning – når flere maler det samme er det vanskeligere å hefte skadeverket til enkeltpersoner.

– Vi later i hvert fall litt som det, sier de. Graffitikulturens anslag mot kollektivtransporten har hatt en oppsving i Oslo de siste årene, eller i hvert fall en oppsving i synlighet. Det har alltid blitt malt baner, men i blant har kun de færreste sett dem, ikke minst når Sporveiens policy er å ta vandaliserte baner ut av trafikken ved første anledning. I dag er tilstanden en litt annen, og det relaterer selvfølgelig til sosiale medier. Terskelen for å spre, og ikke minst se, bilder av ferske piecer har nådd et bunnpunkt på Instagram, i hvert fall blant yngre malere og crews som vokser opp i en mediehverdag der deling av bilder er en åpenbarhet. Følger man godt nok med og er rask nok på labben kan man i praksis se en nymalt t-bane på internett det ene øyeblikket, og med den rette informasjonen innabords – hvilken linje og i hvilken retning, f.eks – dra ut og se (og fotografere) den selvsamme banen på vei til endestasjonen hvor den nok tas ut av trafikk. Klart, man kunne gjennomført en tilsvarende operasjon med MMS, faks eller fasttelefoni allerede, men nedslagsfeltet skalerer i det uendelige på Instagram, og brukervennligheten er mildt sagt en annen.

De løper maskerte ut av skogen, stive i blikket. Her fins ingen jokes, ingen tull.

Derfor er det ingen overraskelse at bilder av vognen som ble malt denne morgenen kunne finnes – om man vet hvor man skal lete, riktignok – på nett lenge før noen av oss hadde kommet oss videre til våre respektive bopeler, kontorer eller skoler.

På Instagram treffer de unge writerne ikke bare sine jevnaldrende, men også aktører fra åtti- og nittitallet, som har gravd i arkivene og velvillig deler dokumentasjon fra sine «glory days» som i beste fall har kunnet ses i graffitiblader fra perioden eller i påkostede bokverk (den utsolgte «Oslo graffiti 1984-2008» på Ocht forlag gjorde et fantastisk innhugg i å dokumentere nøyaktig det tittelen tilsier), i verste fall kun i writernes egne album. Og det er et rikholdig arkiv, som viser i klartekst hvordan utviklingen i Oslo-graffitien i løpet av nittitallet beveget seg bort fra den fargerike syttitallsstilen vi kjenner fra «Style Wars»-filmen og «Subway Art»-boken som populariserte… ja, den syttitallstilen, langt utenfor sitt New York-habitat, og mot en mye hardere og mer funksjonalistisk stil med utstrakt bruk av sølvkrom og den eiendommelige rødbrune Ruststopp-sprayen.

graff2

Under opptakten til Lillehammer-OL i ’94 ønsket det bestående å presentere et funklende flott Oslo for de tilreisende sportspamper og tilskuere, og hardnet grepet på graffitien, både i form av mildt sagt demoniserende reklamekampanjer (google «taggerhue»), den såkalte nulltoleransen og Sporveiens hyring av nærmest paramilitære vekterselskaper til å forfølge og dokumentere graffitimalerne (google Geir Spanien).

Resultatet kom i form av en backlash fra (deler av) graffitimiljøet der kvantitet overgikk kvalitet, og – kunne man finne på å si – der begge frontene fremprovoserte en krapp endring både i samfunnets oppfatning av writerne, writernes instilling til samfunnet og selve utførelsen av graffitien. (Det har blitt sagt – jeg har prøvd å finne ut av hvem, men uten hell – at de eneste virkelige formene for ungdomsopprør på nittitallet var graffitimaling og nynazisme.)

Ringvirkningene ser man fortsatt i Oslostilen, i motsetning til hva man kan si om den mer fargesprakende og konvensjonelt «pene» graffitien man ser fra f.eks Bergen og Stavanger – byer som ikke har delt hovedstadens «nulltoleranse»-innstilling for øvrig.

Det offentliges kampanjer mot graffitien hører ikke fortiden til. Senest i 2012 slo Oslo kommunes «Stopp tagging»-initiativ til med et regnestykke på hvilke ungdomskulturer som kunne ha blitt bukken til den kommunale havresekken om penga ikke røk på å vaske vekk graffiti. «Nordens flotteste skatepark ville passet perfekt i Oslo» sier kampanjen, sirlig utbrodert med et photoshoppet skateparkscenario med utsikt til Operaen og greier. Slik vil kommunen antakelig ha publikum til å tro at de åtti millioner de hevder å bruke årlig på bekjempelse av graffiti kunne vært spandert annerledes.

graff3

Åtti millioner kroner. Det er fryktelig mye penger, om du så bruker dem på skateparker eller høytrykksspyling. Graffitimalernes respons til det offentliges regnestykker har vært den samme siden langt tilbake på nittitallet: vask litt mindre, bruk litt mindre penger. Når regnestykket viste åtti millioner i 2012 – en oppgang fra rapporterte seksti millioner i 1994* (et år med vesentlig mer synlig graffiti for øvrig) er det åpenbart at ingen har tatt dette hintet.

Når MSHF/Hi-5 drar avgårde til endestasjonen denne morgenen har de pakket maling i fargene sølvkrom, svart og hvitt, og de har en strengt kalkulert plan å holde seg etter – og det er med en sirlig presisjon de gjennomfører operasjonen.

De løper maskerte ut av skogen, stive i blikket. Her fins ingen jokes, ingen tull. Det som var en spøkefull bunt ungdommer sist vi så dem er et oljet og effektivt apparat på perrongen. Det går vesentlig fortere enn man skulle trodd å male en hel t-banevogn, det er unnagjort på et par minutter. Gutta er over alle hauger og langt faen i vold før man får tid til å justere monokkelen for å se nærmere etter.

Vi traff et fornøyd crew et par dager etter. De kom seg fint hjem, eller strengt tatt fint avgårde til skolebenken.

Hvordan gikk det på skolen den dagen?

– Det gikk fint, det. Det ble en god skoledag.

* For ordens skyld: seksti millioner 1994-kroner justert for 2012-inflasjon blir ca. åttiseks millioner, så man kan nok også argumentere for at det har vært en nedgang.