Ensomme skygger

Det forekommer karameller av både det spiselige og mer brutale slaget når Fredrik Fasting Torgersen leverer et tilbakeblikk til sine karrierer som dikter og fotograf.

b
a

Vi treffer mannen som har blitt omtalt som en av Norges farligste kriminelle på en pub på Galgeberg, like ved Vålerenga hvor han har holdt hus en årrekke. Han fremstår mindre skral enn man kunne fryktet av en mann som fyller åtti til høsten. «Få med noe om det knallharde håndtrykket!» skriker min indre, forsømte helgebilagportrettjournalist.

Vi må snakke om denne nye boka, Hvis himmelen. Du tok disse bildene for ukebladet Aktuell Rapport?

– Det var ikke for. Jeg var frilanser, ikke ansatt i bladet. Det var rundt ’75 jeg begynte å ta bilder. Jeg gikk alltid med kamera i hånda eller i lomma, et lite kamera. Enkelte blir skremt når de ser store kameraer, når de ser sånt løper de avgårde. Men når de ser et sånt lite unnselig et er det ikke så farlig. Selv om det tok like gode bilder!

– Jeg har mista noen kameraer, jeg skrev en artikkel om det, «Lev farlig, bli fotograf», med et bilde av meg med to blå øyer og blod nedover hele trynet. Det er ikke alle som liker å bli fotografert. Si du skal ta et bilde av en som står der, så kan det hende en som sitter ved siden av som tror han blir tatt bilde av. Så forlanger han filmen og hele driten. Det har jeg vært borti flere ganger. Vi hadde et blodig slagsmål på Beckers på grunn av det der. Han skulle ha filmen, men det var ikke han jeg hadde tatt bilde av engang. Det var torpedoen Leif Nilsen. Han og broren Reidar var dørvakter nede på Rosekjelleren. Det er mange som feiltolker og tror de blir tatt bilde av, men vedkommende var ikke med på filmen i det hele tatt. Og ikke fikk han filmen heller. Jeg fikk meg et tjuvslag midt på hakespissen. Men det var han som fikk.

Det gikk verre med ham?

– Ja, ja.

Torgersen minnes den eldre damen som er avbildet med en hund på bokmomslaget:

– Åse hette hun, hun bodde oppe ved Klemetsrud, oppi skogen der, sammen med mannen sin. Der pleide jeg å stikke innom, jeg bodde et par-tre kilometer unna. Det er hunden min, en bullmastiff. Den vant flere førsteplasser på internasjonale utstillinger. Den var helt suveren!

Hunden dukker opp flere steder i boken, blant drapsmenn («Livsfarlig med kniv!»), luringer med kallenavn som «pastoren» (men var han pastor? «Absolutt ikke!») og «greven» («En av de største tjuvefantene som fantes i Oslo!»), en fyr som var mistenkt for å være «granatmannen» («Forferdelig fæl til å juge, men jeg fikk et flott intervju med’n!») og et rikholdig utvalg av personligheter, noen av dem slitnere enn andre, fra et Oslolandskap som i stor grad ikke foreligger lenger. De fleste av bildene har hørt til intervjuer med de avbildede i «På livets skyggeside»-spalten Torgersen leverte til Aktuell Rapport fra bladets unnfangelse i 1976 til rundt 1984.

torgersen hvis himmelen 1 omslag

(Foto: Fredrik Fasting Torgersen/SpreDet forlag)

Vi blar frem til et bilde av en eldre mann med frakk, slips, sixpence og et seriøst par syttitallsbriller. Han holder en liten papirpose i den ene hånden, og overleverer noe uidentifiserbart til en tynnhåret mann med v-genser og bart med den andre.

– Den historien er gøyal. Han hadde vært revisor, men det tørna i nøtta på’n. Han gikk rundt med karameller, det er det han har i posen. Han hadde det som en liten biinntekt. Så går han bort til Roger, som ikke kjenner ham, og sier «Skal det være en karamell?» Jeg satt på nabobordet. En «karamell», det er det samme som å få seg en rett på tøgga! Og Roger skvatt jo opp, han var ikke redd av seg, han trodde han bød opp på juling! Men karamellmannen var helt kald og rolig, og sier «Skal det være en Smørbukk eller Svarteper?» Haha!

torgersen hvis himmelen 2 karamell

(Foto: Fredrik Fasting Torgersen/SpreDet forlag)

Jeg har mista noen kameraer, jeg skrev en artikkel om det, «Lev farlig, bli fotograf», med et bilde av meg med to blå øyer og blod nedover hele trynet.

– Han du ser føttene til her, det er en morsom historie. Jeg satt inne med ham på Ila.

Torgersen viser oss et bilde av to føtter i grundig mismatchede ullsokker.

– Han tror jeg ble uskyldig dømt, for øvrig. Han ble dømt for voldtekt, men det tror jeg ikke noe særlig på. Jeg var i retten, og så kom faren. Han var adoptert, faren var ordfører. Han sa det var ulykken i hans liv at han hadde adoptert denne guttungen.

Adoptivsønnen, en formidabel lystløgner og spilloppmaker, er nevnt i Fangeliv-boka Torgersen ga ut i 1977, som omhandler hans seksten år i fengsel. Han kaller ham «den mest originale fangen jeg traff bak murene». I boka skriver han:

Vedkommende ble regnet som åndssvak. Han var adoptivsønn av en ordfører. Brevene fra ordføreren som jeg leste viste nok at ordføreren angret bitterlig på adopsjonen av den nå 18 år gamle sikringsfangen. Mer sentimentale brev enn hva den kristne ordføreren skrev – har jeg aldri lest. Han gråt og gråt fra begynnelsen til slutt i alle sine brever – og bebreidet adoptivsønnen for den historien som hadde ført til at han fikk sikring.

torgersen hvis himmelen 3 sokker

(Foto: Fredrik Fasting Torgersen/SpreDet forlag)

Forfatteren inspiserer Fangeliv-boka vi har med fra Deichmanske-kjelleren (for gammel til å stå fremme, ifølge bibliotekaren), overrasket over den gode standen på eksemplaret. Han lurer på om denne kan stamme fra et opplag han ikke har sett før.

– Han svindla meg, han som ga den ut, på Føniks forlag. Jeg fikk aldri se sluttoppgjøret på hvor mange opplag den kom opp i.

– Jeg traff noen jenter som hadde sittet på Bredtveit da jeg kom ut. Hun ene, hun var en ordentlig pen dame, fortalte at på Bredtveit var denne den mest leste boka. Først ble den nektet, og måtte smugles inn. Til slutt skjønte de at det ikke var noen vits i å nekte den siden den var gitt ut og i salg offentlig. Den mest leste boka på Bredtveit kvinnefengsel!

Jeg har alltid likt å skrive dikt, og eventyr og sånt. Og å være i nærheten av papir og blyant.

Når begynte du å skrive dikt?

– Jeg har alltid likt å skrive dikt, og eventyr og sånt. Og å være i nærheten av papir og blyant.

Skriver du fortsatt?

– Ja, selvfølgelig blir det noe. Jeg traff Tone Bjørneboe (Jens Bjørneboes enke, red. anm.), jeg tror det var på Bjørnson-festivalen. Hun viste meg den første boka jeg hadde skrevet, som kom ut på Gyldendal, og sa «Fredrik, vet du hva jeg måtte gi for denne filla?» «Filla?» sa jeg, «Det er jo boka mi!» «Men se som den ser ut», sa hun, det var såvidt den hang sammen. 400 kroner hadde hun gitt for den! Den kostet atten kroner i salg.

Hvis himmelen koster noe mer enn atten kroner, men har likevel solgt, forteller han.

­– Så du den der «Topp 10»-lista fra Tronsmo? Den sto nå i avisa, og boka er nummer én. Nummer sju på listen, jeg husker ikke navnet på boken eller forfatteren, men vedkommende har Nobelprisen i litteratur. Sjuende plass på en liste der jeg er nummer én!

Har du en dikter du kan anbefale?

– Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si.

Ingen klare inspirasjonskilder?

– Nei. Skal det være noen må det være undertegnede. Jeg synes jeg skriver de beste diktene av dem alle. Så begynner jeg å lure på om jeg er stormannsgal.

 torgersen hvis himmelen 4 gutta

(Foto: Fredrik Fasting Torgersen/SpreDet forlag)

Flere av diktene som er gjengitt i Hvis himmelen har tematikk som går utover folk i maktposisjoner – prester, bankdirektører og rikfolk i det hele tatt er blant dem som får unngjelde. Torgersen ønsket at vi skulle trykke et dikt som definitivt passer til den beskrivelsen, «For de rike – av de rike»:

Lovparagrafene var tørre som hestemøkk
og de glødet
med en rødmende flamme
hver gang Justitia
la dem på bålet

dette er som å plukke lus
sa Justitia og kommenterte
lovene etter hvert som hun
lugget dem ut
og knipset dem på ilden
hvor de sprakk
med en vemmelig lyd

lovboken ble tynnere og tynnere
og Justitia blekere og blekere –
her er alt bare skjold og sverd
for de rike, sa hun
og rev en hel side
med undertrykkelse ut

da Justitia reiste seg opp
var ryggen rak –
av lovboken
var det bare de blodrøde permer
igjen

Hvis himmelen er ute nå på SpreDet forlag.