Foto: Magne Risnes

OH! Eg veit meg eit band

Fra det høye nord kommer noe så sjeldent som et norsk soulband. Enda sjeldnere kost er det at de dyrker en neo-soulsk tilnærming vi alle trodde var avgått med døden. På bylarm sørget de for å skaffe seg en god håndfull konvertitter via to knallsterke konserter på henholdsvis Gamla og Mono. Oh! har lenge hatt en liten, men voksende fanskare nordpå, mye takket være en stødig ep og deres Soulful Sundays-serie, men med slippet av debutalbumet Stereosoul 28. mars håper de å croone seg inn i de tusen hjem.  NATT&DAG slo av en prat med fire gira Tromsøværinger, ledet an av frontfigur Frode Larsen.

Ok, så hør. Dere spiller nu classic soul, og rimelig sjangertro også. Vi snakker om en bølge som nådde høydepunktet sitt tidlig på 2000-tallet med artister som D´Angelo og kanskje Anthony Hamilton. Hvorfor i helvete gjør dere dette i 2014?

– Vel, for det første så er det ikke… storhetstida til sjangeren var kanskje for 10 år siden, men det skjer jo en del ting nå, det har bare ikke blitt like stort igjen ennå. Vi har masse inspirasjonskilder som kom ut i 2013 og 2012, skiver som vi er veldig inspirert av. Og det er klart, neo-soul var jo egentlig et resultat av at soulmusikerne var inspirerte av hiphop, som en slags andregenerasjons greie. Og det er jo vi og.  Men det skjer jo mye enda i gjengen rundt The Roots, som Robert Glasper, med jazzmusikere som spiller r’n’b-inspirerte ting.

Du, Frode, var 8 år da D’Angelo slapp Brown Sugar…

– Ja, men jeg catcha jo ikke det før jeg var voksen, uansett. Det er jo ingen åtteåringer som hører på D’Angelo.

Heldigvis.

–Hahaha.

Hvilken bakgrunn har dere egentlig musikalsk, hva gjorde dere før Oh?

– Alt mulig, ganske forskjellig, veldig variert, sier hele gjengen i munnen på hverandre.

– Vi har jo alle studert musikk, og studert instrumentene våre. Vi møttes på musikkkonservatoriet i Tromsø. Han ene kommer fra en jazzoppvekst, kanskje mest, en annen er mer sånn hiphop, og en har drevet med alt fra rock til Ten Sing, mens jeg kanskje er mer pop, vise og en del gammel soul fra tenårene, som Motown. Så har jeg hørt mye på de klassiske smørsangerne, forklarer Frode Larsen.

Hvilke soulartister har hatt mest å si for dere? Dere ramser jo opp en del av dem i låta “Family”: Erykah Badu, The Roots, D’Angelo, Sam Cooke, Michael Jackson, Donny Hathaway…

– De som ramses opp der er jo jævla viktige, men jeg tror nok at de tingene som skjedde rundt 2000 er den største fellesnevneren. Kanskje aller mest D’Angelo og Badu. Det var liksom der vi fikk inspirasjonen først, og så utvikla det seg og blei bredere. Det som var spesielt med de to artistene var jo at de var en del av et større kollektiv som liksom reindyrka det så jævlig. Så det var nok det første dypdykket vi gjorde sammen. Men det er klart, vi er jo ikke så tro til sjangeridealene som dem, og det har vi heller aldri hatt som mål.

28. mars slipper dere debutalbumet deres Stereosoul. Hva kan publikum vente seg?

– Jeg tror nok folk vil oppfatte et organisk band som på en måte har åpenbare inspirasjoner både fra dagens hiphop og old school-ting helt tilbake til Motown. Men det også litt jazzelementer, og en jævla fin blåserekke. Litt popelementer. Det er et ganske nytt og utvikla sound i forhold til den første epen vår. Vi har på et vis bare dyrket vårt eget sound videre. Det er bevisst. Vi har brukt jævla lang tid på denne skiva, men det er også fordi vi følte at det var nødvendig. For responsen på epen var over all forventning. Det var veldig viktig for oss at når plata først skulle komme så måtte vi ha steppa opp på alle fronter. Derfor er det veldig lite som er tilfeldig.

Da jeg hørte om dere første gang var det snakk om et soulband fra Tromsø uten trommeslager. Når vi nå hører skiva så er det rimelig tunge beats innimellom. Har det at (eksen min) Poppa Lars har mikset plata hatt mye å si?

– Ja han har jo røffa det litt opp da. Etter at han har gjort greia si så kicker det på en helt annen måte. Spesielt bassen. Du kan si det sånn at der vi både på instrumentene våre og helhetlig, reint instinktivt og på en jazzete måte trekker mot det runde og friksjonsfri, så er jo Lars i alle deler av sitt liv ute etter det ekstreme. På samme måte som han vil tøyle den der softheten vår, så må vi tøyle hans trapbeats, haha.

Fortell litt om Soulful Sundays-konseptet deres?

– For et års tid siden så hadde vi et møte med Per Eirik Johansen her i Oslo. Han var og så oss live, og så hadde vi møte. Han sa at han hadde jævla tro på oss, men at vi måtte bli bedre på alt. At vi måtte bli lettere å selge, og at vi måtte komme opp med ett eller annet gjorde at vi kunne klare å holde ting varmt helt fram til plateslipp. Han stressa at vi måtte få opp liveting som så bra ut på youtube, for da skulle han hjelpe oss med å nå de rette folkene. Så det var egentlig Per Eirik som starta det. Han ga det ikke noen tittel, eller sa at det måtte være månedlig, men det var han som inspirerte oss til det. Det er jo en ganske slitsom oppgave å skulle produsere en video i måneden. Men nå er vi i mål med det, og jeg tror det har funka ganske fint. For vi har klart å holde interessen oppe, uten å slippe skiva før vi har vært modne for det.

Jeg så showet deres på Gamla, hvordan synes dere det gikk? Har dere fått noe respons?

– Det var overraskende for oss, for å være helt ærlig, at det fylte seg såpass opp. Det var jo fullt og varmt og vi var jævla glade for det, da. Man veit jo aldri hvor vinden blåser, for å si det sånn. Det føltes i alle fall som vinden blåste vår vei. Allerede i det vi gikk opp trappa på scena, så følte vi at det her blir en bra kveld. Veldig mye hyggelige tilbakemeldinger, selv om vi ikke har sett noen anmeldelser enda.

Jeg har inntrykk av at folk digga det rått. Legger dere mye i det at dere spiller på bylarm?

– Nei, det er jo en stor mulighet til å få vist oss frem for folk som ikke ville sett oss ellers. Men kanskje først og fremst er det for bookingdelen av det, festivaler og sånt, å få dem til å se oss.  For oss er  detveldig viktig å få vist oss frem som liveband, i tillegg til på plate. Mye av styrken vår ligger der.

Det har vært prat om en slags Tromsø-bølge nå, i og med at dere er flere band som opptrer på bylarm som har bakgrunn i Tromsø, men er det egentlig ei scene? Bodø-bølgen som vi hadde for noen år siden, var jo direkte utsprunget fra Bodø Hardcore Klubb og miljøet rundt, så alt fra Sirkus Eliassen til Kråkesølv var et produkt av samme folk?

– Nei det spørs veldig hvem du tar med i den bølgen. Det er klart, det er jo sånn at vi, Klish, Oter og Lars har jo blitt et sånn, om ikke kollektiv, så i alle fall et miljø som henger sammen, fester og skriver sammen. Men skal du ta alt som skjer i Tromsø, så henger jo ikke vi med Violet Road eller Hekla Stålstrenga. Ikke et vondt ord om dem, men det er jo et helt annet milljø.

Stereosoul er ute 28. mars. Sjekk www.thebandcalledoh.com for flere videoer.

X