Eskil Vogt: – Samstillingen av blindhet og pornografi er interessant

Hvorfor må all kunstfilm være dvelende og meditativ, og ikke idérik og uforutsigbar, spurte regissør og manusforfatter Eskil Vogt seg selv. Nå debuterer han som spillefilmregissør med Blind.

b
a

«HÅPET ER LYSEGRØNT», mente Alexander Kielland, men våren synes langt unna, idet Eskil Vogt kommer til syne i snødrevet i trafikkrysset som bærer stavangerforfatterens navn. Vogt peiler seg inn mot et bevertningssted med en viss nordafrikansk forankring, og børster muntert snø fra vinterjakken vel inne i varmen.

Regissøren og manusforfatteren er dager unna å påbegynne en noe innfløkt ekskursjon til Rocky Mountains. Da Blind – Vogts etterlengtede spillefilmdebut – fikk sin planlagte høstpremiere utsatt, begynte ryktene å svirre om interesse fra utlandet. I begynnelsen av desember ble det klart at filmen var klar for konkurranse på Sundance Film Festival i Park City, Utah, i selskap med blant andre Mona Fastvolds Søvngjengeren.

Vogt smører hummus på flate bakverk, spidder en grovkornet falafel og forklarer viktigheten av atlanterhavskryssingen.

– Med så mange filmer som lages i verden, blir det stadig tøffere for kvalitetsfilm uten store stjerner i rollene å nå ut i verden. Hvis man ikke blir valgt ut på en velrennomert festival, som Sundance, får ikke filmen et liv, i hvert fall ikke i utlandet.

Jeg er snart førti år gammel, og hadde jeg ikke fått slippe til nå, var det nok ikke «meant to be».

Sist Vogt virket som regissør, var da han arbeidet med NRK-humorsatsningen Uti vår hage i 2008. Før dette hadde han flere kortfilmer på regissørsamvittigheten.

– Grunnen til at det har virket som jeg har fokusert på å skrive manus de siste årene, er at jeg ikke har fått støtte til å lage det jeg har skrevet og utviklet som regissør. Jeg følte at det var nå eller aldri. Hadde jeg ikke fått laget Blind, hadde jeg nok tenkt at filmverdenen ikke ville ha meg. Jeg er snart førti år gammel, og hadde jeg ikke fått slippe til, var det nok ikke «meant to be».

EskilVogt2

SAMMEN MED JOACHIM Trier skrev han manusene til kritikersuksessene Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011), som begge også ble vist på blant annet Sundance-festivalen, om enn utenfor konkurranse.

– Vi hadde ikke tenkt å sende den til Sundance, for det var såpass lenge etter vår planlagte premiere, men de ba om å få se filmen, siden de digger Joachims filmer. De bestemte seg kjapt for at de ville ha den, sier Vogt.

Hovedpersonen i Blind er Ingrid, som lever en tilnærmet isolert tilværelse i sin egen leilighet etter at hun nylig mistet synet. Mens forestillingen av verden rundt henne raskt går i oppløsning, styres hennes indre liv inn på selsomme mistanker om hva som egentlig foregår i leiligheten til henne og ektemannen Morten. Å lage film om et sjelsliv, attpåtil til en blind person, fremstår som noe av en utfordring.

– Hva skjer om man mister synet? Det er en interessant krise. Det ene er at man må orientere seg på nytt, men man må også lære seg alt det praktiske på nytt, noe som er slitsomt, vanskelig og teknisk utfordrende. Man blir en annen person – man havner i en eksistensiell krise, og man blir en som trenger hjelp, en som trenger førerhund eller blindestokk. Det er en ekstrem omveltning. Det er også bakteppet for filmen: den omveltningen, den frykten som kanskje alle har kjent på, sier Vogt.

– Jeg leste en tekst som handlet veldig mye om tankene til en blind person, og det var veldig fascinerende lesning. Av en eller annen grunn hadde jeg en intuisjon om at det ville bli spennende på film – selv om det i utgangspunktet egentlig virker motsatt. Man tenker at det å skulle skape blindhet på film egentlig skulle vært en sort skjerm og lyd, men tenker man videre og snakker med folk som er blinde – som jeg også har gjort – er ikke det tilfellet. En person som har mistet synet i voksen alder, vet godt hvordan ting ser ut. Hvis noen sier «blå vegger», kan hun forestille seg blå vegger, men hvis noen i neste øyeblikk sier at de tullet, og at veggene er hvite, må hun justere hele forestillingen sin. Det syntes jeg plutselig var kjempespennende – rent filmatisk – at man hele tiden går rundt og bytter bilder i hodet sitt. Hører man en lyd, lager man seg et bilde av hvor den kommer fra. Det gjør vi, også, selv om vi har den luksusen at vi kan titte og sjekke, men det har ikke en blind person. En blind lever litt nærmere sin egen fantasi enn en vanlig person gjør, og da ble det veldig nærliggende å lage en film om et menneskes indre, alt det man har i seg – uansett om man er blind er ikke, og uansett hvor rolig man måtte være på overflaten.

INGRIDS ISOLERTE OG til dels ensomme tilværelse speiles av ektemannens gamle studiekamerat Einar, hvis tilværelse dveler ved vinduskarmen – hvor han spionerer på Elin, sin svenske nabo – og ved PC-en, hvor han bruker et endeløst antall timer på å utforske faunaen av nettporno.

– Jeg hadde lyst til å ta opp den ekstreme tilgangen til porno som Internett har medført. Samstillingen av blindhet og pornografi er interessant, selve kroneksempelet på hvor ekstremt visuelt orientert samfunnet har blitt, og hvor preget vi blir av det hele, sier Vogt.

Belysningen av gryende pornoavhengighet kan være en ømfintlig balansegang, og fremstilling av porno har man filmhistorisk sett ikke lett kommet unna med uten å døyve det med solide doser humor.

– Man kunne ha lagt inn stønning og en fyr som ser på en skjerm, så hadde man skjønt at han satt og så på porno og stemplet ham som en gris, men det var helt uinteressant, for det var gjennom å vise akkurat hva han ser på – og utviklingen i hvordan går fra en viss type porno til en annen type porno – at vi får vist det enorme spennet av hva som finnes på nettet. Det er mye mer enn klisjeene som møter en når man bare hører stemmer. Nesten alle ser på porno, men de som er ensomme har så endeløst mye tid til å gå inn i det, og det ville jeg vise i filmen på en kompromissløs måte.

Alle de fire hovedkarakterene i filmen lever på hver sine måter i avsondret ensomhet, enten psykisk eller fysisk. Elfenbenstårnene finnes også i storbyen.

– Jeg har en sterk følelse av hvor lett det er å bli ensom. Det skal ikke mer til enn at man sklir litt vekk fra sitt eget vennenettverk, så står man der. Det skjer nok mye lettere enn man tror. Jeg husker jeg leste en helt forferdelig trist artikkel om en som snakket om hvordan han prøvde å dele opp innkjøpene sine i løpet av uken, for da kunne han oftere gå på Joker og si hei til de som satt i kassa, og dermed få litt menneskelig kontakt.

ENSOMHET, ISOLASJON, livskriser og mørke understrømninger til tross – Blind er ikke et udelt alvorstynget kinostykke. I traileren dunker Ingrid – spilt av Ellen Dorrit Petersen – hodet i en dørkarm, og til tross for at beskyldningene om lytehumor kan sitte løst, mener Vogt at blinde har fått utdelt rause serveringer av både humor og selvironi: Er man blind, faller man og slår seg fra tid til annen, sånn er det bare.

– Det er ikke en sosialrealistisk film, som sakte skildrer hvordan man mister synet og omstillingen som følger med. Det er mer en inngang til en historie som skal være veldig overraskende og uventet. Brå vendinger fra alvor til komikk – akkurat som våre egne tanker eller en samtale mellom gode venner – hvor man hele tiden hopper fra høyt og lavt, fra det kunstneriske til det humoristiske. «Hvorfor kan ikke det finnes i samme film?», tenker jeg ofte. Jeg er elsker filmer av alle sjangre, og har en veldig bred filmsmak. Og selv om jeg liker såkalt langsomme kunstfilmer, er ikke det mitt temperament. Jeg kan irritere meg noen ganger over at såkalt kunstfilm nærmest automatisk skal være dvelende og meditativ, mens hele poenget bør være at man i kunst kan gjøre hva man vil.

Se Blind på kino fra 28. februar.