Blad, blad, blad: Måneden i magasiner

PLAYBOY, januar/februar 2014

Kate Moss i bunnykostyme! ER det 1995 eller?! Neida. Det er 2014, og Ketamin Button er fotografert av den Tyrkisk-Walisiske duoen Mert & Marcus på coveret OG naken over 18 sider, PLUSS intervju med Kate selv (det leste vi ikke). Sexistisk mannssmørje, sier du? Ikke bare, nei. Playboy skriver i sin 60års-jubileumsutgave essays om entropi og termodynamikk, sosiale mediers ondskap, hvordan twitter skal redde journalistikken, klimaforskning, Zizek skriver om hvordan merkevarer definerer livene våre, og tolv feminister diskuterer den moderne kvinnens seksualitet. Det er SEFF også plenty nakne damer, men med 274 sider god lesning tar Playboy ikke bare en kikk bakover på de siste 60 årene, men også fremover som en fortsatt viktig magasininstitusjon.

ENO, #15

Verdens beste musikkmagasin (ifølge Eric Clapton visstnok) fyller så-jævlig-typisk-ENO-kvota i årets første nummer med en ny spalte om musikk og mote (dette nummeret: Clarks’ Desert Boots) samt et essay om science fiction-forfatteren JG Ballard og Nye Oslo. Det er allikevel den hårete så-jævlig-typisk-musikkblekke-rocken som har størst fotavtrykk i nummeret. Redaktør Eirik Kydland skriver i lederen om å “slippe rocken inn i ENO” igjen etter det som formodentlig har vært en utlendighet som har vart i minst et par halvår. Du kan kjøpe eller ikke kjøpe Knut Schreiners påstand om at 2013 var det dårligste året noen sinne for rocken, men underdogposisjonen borger uansett for interessant lesning, både gjennom Svein Strømmens raljerende åpning av Bon Scott-året 2014 og nevnte Schreiners funderinger over hvorfor den klassiske rock-frontmannen nærmest har forduftet fra musikkverden. Morsomst er kanskje Audun Vingers nye spalte “Audun Vingers Classic Rock”, hvor han tar for seg Use Your Illusion I & II av Guns N’ Roses, et fleskete og stormannsgalt stykke high kitch (Vingers ord) som nærmest skriker om nyvurdering. Vinger innrømmer at han kjenner på en slags misunnelse overfor fans av rock og metal. Å elske rock er litt som å drive med smultbakst eller å spille marimba: du må mene det: “Mye av den klassisk store pop- og rockmusikkens impact har sprutet ut i alle retninger i 2014, folk liker jo sikkert Warpaint og bEEdEEgE, men det blir neppe saabyechristenske utlegninger av det i fremtiden. Det stikker ikke så dypt. men innen rock og metal: der er folk mer dedikerte. Fortsatt.”  Andre sitater fra saken: “(…)velhengt kjøtt ble inntatt(…)”, “et stort headset jeg har tyvlånt av Charlotte Thorstvedt” og “Når Slash spiller den avsluttende soloen, kan man høre resonansen av hans bul mot treverket i Gibson-gitaren, og dette mener jeg på aller beste vis.” Ein sann svir, som salig jazzskribent Roald Helgheim ville sagt.

Screen Shot 2014-02-12 at 12.53.41

 HUCK, januar/februar 2014

Improvisasjon er den røde tråden nyeste utgaven av Huck, et tema som på enkelt vis lar seg knytte opp til magasinets utgangspunkt i “radikal motkultur” generelt og skateboard, snowboard og surfing spesielt. Hucks visuelle uttrykk er ofte kaotisk, men uten at det virker rotete. Bilder og overskrifter kuttes for eksempel ofte øverst på siden, for så å fortsette nederst eller et annet sted. Det er Kim Gordons impro-duo “Body/Head” som har fått coveret, og den tidligere Sonic Youth-bassisten er også viet hovedintervjuet der hun snakker om – ja, du gjettet riktig – betydningen av improvisasjon i sitt virke som musiker og billedkunstner. Ellers ser Kurt Vile tilbake på livet som ukjent musiker med fulltidsjobb som truckfører, surf-punkerne i Tomorrows Tullips snakker om livet som pro surfers i et undergrunnsband og Anthony Pappalardo snakker med noise-bandet Wolf Eyes om skating. Blant annet. Dette er Hucks store styrke: Brettkultur formidles på en måte som blir interessant for folk som i utgangspunktet ikke er interessert, mens for eksempel musikkrelaterte saker ofte vinkles mot (unnskyld uttrykket) “brettfrelste”. På en annen side gjør den – relativt sett – brede profilen at magasinet av og til faller litt mellom et par, tre stoler. Et eksempel på dette er artikkelen “A New York Thing” som informerer oss om at New York over lengre tid har vært sentrum for det mest kreative og nyskapende innen skateboard-film. Dette er old news for brettfrelste (sorry), som heller kunne hatt glede av en mer fremsynt artikkel. Så blar man om – leser en professors tese om at det faktum at surfere historisk sett har satt pris på improvisert gitarklimpring, mens skatere har omfavnet punk og hardcore har å gjøre med de respektive sportenes fysiske natur – og Huck er tilgitt.

Screen Shot 2014-02-12 at 11.10.00

FHM, februar 2014

FHM har fått ny sexspaltist! Dette er naturligvis månedens hovedoppslag, med spaltistens navn som største covertekst og bilde på hele forsiden. Det står at utgaven er OL-spesial, men det synes å være minst like riktig å kalle den sexspaltist-spesial. Kanskje overanalyserer jeg –  onde tunger skal ha det til at det er vanskelig å ikke analysere mer enn FHM i utgangspunktet har lagt opp til – men det kan virke som det er begge deler, og at temaene fusjoneres i coverbildet. Det kan forklare sexspaltistens litt underlige bekledning: Fotballsokker, stor limegrønn truse, singlet og baggy lue. Kanskje er det meningen at hun skal se sporty ut i anledning OL? Det forklarer imidlertid ikke hvorfor modellen rynker på nesten som om studio lukter vondt, hvorfor hun mangler nippel eller de ekle grønnfargene. I det hele tatt et litt forvirrende bilde. Innsiden er derimot lite forvirrende. Har Thorstein Selvik kanskje rett i at lister er en guttegreie? FHM er i alle fall veldig listetungt: 25 knalle ting å gjøre om vinteren (Være på pub, lese noe av Nesbø, teste kiting osv.), 10 prester, 10 tv-dødsfall og så videre. Helt ok og oversiktlig måte å presentere stoff på, det. Det er også gjort plass til noen helt ok intervjuer og en oppsiktsvekkende elendig guideseksjon, hvor man blir blant annet anbefalt å kjøpe klær med blomstermønster, stjerneøredobber og sixpence. Dette KAN da ikke være redaksjonens ærlige mening? Jeg får bange anelser, og joda, jammen er det ikke en KJERRING som har skrevet det. Aj, aj, aj. Sex-spalten er, til tross for å være illustrert med et kjempebilde av en tilsynelatende naken spaltist, en mindre sexy opplevelse enn forsiden antyder. Denne gangen presenterer FHM en tekst om et smertefullt samleie mellom en 16 år gammel jomfru (spaltisten selv) og en voksen mann – billedlig beskrevet som ”å putte en agurk i et nesebor” – i en innpakning som tilsier at det er en erotisk novelle. Eww, én av seks ståpikker til den. Bladet for øvrig får tre promper og en racerbil. Helt ok!

WIRE, februar 2014

Gutteklubben i WIRE hauset opp dette nummeret en hel del på forhånd, ettersom de landet det første intervjuet med den legendariske folk-outsideren Jandek på nesten 30 år (de omtaler det selv som “the underground music scoop of the century”). Det som kunne ha blitt en relativt langdryg akademisk øvelse er (heldigvis) i stedet blitt en ganske funny greie, som bør være interessant enten du har hørt om fyren eller ikke. Særlig morsomme utdrag er historien om da han fant ut at roadien hans er paranoid schizofren og diskusjonen om hvilke katte-GIFer han liker best. Intervjuet spenner seg over 10 (!) sider og spiser opp halve utgivelsen. Resten av blekka er ikke viet den samme oppmerksomheten, og tar for seg to-tre navn innenfor støy og avant-greier som jeg for å være helt ærlig ikke har hørt om. Smale saker, altså.

X