Foto:

Formelpreget spenning

Prisoners
Terningkast 4
REGI: Denis Villeneuve
I ROLLENE: Jake Gyllenhaal, Hugh Jackman, Paul Dano, Viola Davis, Melissa Leo, Maria Bello
SJANGER:

Regissør Denis Villeneuve gjorde sterkt inntrykk med sin forrige film Nawals hemmelighet – Incendies. På tross av å være helt urealistisk – eller kanskje fordi den var helt urealistisk – kunne den slippe unna med et patosfylt følelsesregister hinsides hva som er akseptabelt uten en god dose velvilje fra publikums side. Joda, det var tydelig konstruert affekt, men gud så godt håndverk.

Med Prisoners viser Villeneuve igjen at han makter å fremmane de følelsene han er ute etter, men der man med Incendies villig lot seg rive med som resultat av historiens overdramatiske hendelsesforløp, lykkes ikke Prisoners like godt i å skape den godviljen som må til for å overse at filmens fremdrift så åpenbart følger en forhåndsbestemt progresjon.

Familiene Dover og Birch feirer thanksgiving da døtrene Anna og Joy sniker seg ut uten storesøskenes oppsyn. Plutselig er de sporløst forsvunnet og alle småbarnsforeldres mareritt er et faktum. Prisoners følger foreldrene, anført av Keller (Jackman), og politietterforsker Loki (Gyllenhaal) i deres leting etter døtrene. Det er en rimelig rendyrket sjangerfilm som holder på oppmerksomheten og lykkes i å skape den spenningsfølelsen man forventer av en slik thriller – allikevel preges filmen av litt for lettvinte løsninger.

At Kellers personlig utpekte hovedmistenkte Alex (Dano), med sin underutviklede mentale kapasitet, viser seg å ha en mer komplisert historie enn Keller går ut fra, kan tyde på et ønske om å fortelle en historie hvor ikke alt er som det fremstår ved første øyekast. Da er det synd at filmen undergraver en slik problematisering av fordommer ved å etter hvert rettferdiggjøre enhver mistanke av alle som skiller seg litt ut. Det blir i overkant forutsigbart. Lettvintheten viser seg kanskje best i karakteroppbyggingen av Kellers kone Grace (Bello).

En mor hvis barn kidnappes? La oss bare gjøre henne panisk, det får duge.

Gjennom hele filmen føres handlingen fremover av tilfeldigheter som passer fremdriften litt for godt til å kunne oppfattes realistisk og naturlig. Det fungerer for sitt formål, men slik formelpreget spenning glemmes fort når rulleteksten er over.

Trond Gausdal

Premiere 20. desember

X