Et oppgjør med Harald Eias haltende empiri

b
a

Filmskaper Mariken Halle har skrevet bok. Der tar hun oppgjør med Harald Eias haltende empiri, forsømte morsfigurer – og allværsjakker.

MARIKEN HALLE –tidligere utnevnt til landets desidert mest spennende regitalent i NATT&DAG– høstet mange lovord for debutfilmen Kanskjei morgen. Til daglig driver hun produksjonsselskapet Vapen och Dramatiksammen med Clara Bodén og Ronja Svenning Berge, og til våren kommer Marikensandre spillefilm, Verden venter. Ianledning stemmerettsjubileet ba Aschehoug henne skrive en tekst tilSTEMMER-serien – en bokserie bestående av tolv tekster skrevet av tolv kvinner.Marikens fine, svært lesbare bok heter Minmiddag med Harald Eia, og tar utgangspunkt i en fiktiv middag med Eia, somhan aldri dukker opp til.

Jeg prøver å ha den holdningen at jeg vet veldig, veldig lite om mennesker. At jeg tar feil hele tiden.

Er du feminist?

– Ja. Det innebærer at jeg opplever at vi lever i en verden der kvinner ogkvinners handlinger – fortsatt – vurderes lavere enn menns. Og at det er noejeg synes det er viktig å gjøre noe med.

Da du ankom Sverige, sa du at dualdri hadde blitt behandlet annerledes fordi du er jente. Tre og et halvt årsenere dro du hjem som feminist. Hva var det som endret seg i deg i løpet avtiden du var i Sverige?

– Det å oppdage at jeg vurderte menn og kvinner ulikt fikk meg til å forstå atjeg ikke ser verden sant. At selv om jeg sier at jeg er humanist ellerlikestilt eller antirasist, eller hva jeg nå enn sier, så er det handlingenemine som avgjør hvordan jeg egentlig tenker. Mine handlinger fortalte meg atnår jeg vil fortelle noe allmennmenneskelig som skal nå ut til alle, så velgerjeg en gutt eller mann i hovedrollen.

Da jeg laget Kanskje i morgen – en film der jeg gikk ut på gata for å filmetilfeldige mennesker, var fulle menn de jeg synes det var mest spennende åfilme. Damer i allværsjakker var de vanskeligste. De sa stort sett nei. Førtenkte jeg nok at det er da de damenes eget problem at de ikke tør å blifilmet. De får da skjerpe seg og si ja. Nå tenker jeg at det handler om meg. Omhvilken måte jeg spør på. Mine idéer er ikke noe naturlig, de kommer fra altjeg har sett og hørt.

Det at mennesker forbinder ordet feminisme med mannehat er veldig synd.Det er som å forbinde ordet antirasisme med hat mot hvite. Feminisme zoomer innpå et strukturelt problem, det betyr ikke at det ikke finnes mange andre problemer.Det betyr ikke at det ikke finnes mange områder der menn har det vanskeligereenn kvinner – selvmordsstatistikk, vold, mangel på nærhet, og så videre.

Det at mennesker forbinder ordet feminisme med mannehat er veldig synd.

Da vi filmet Kanskje i morgen var denandre personen jeg spurte om å få filme en eldre dame med briller. Hun kommertil å si nei, tenkte jeg. Men det gjorde hun ikke. Hun stirret fint inn ikamera og svarte på alle spørsmål. Da filmen var ferdig, ringte jeg rundt for åinvitere folk til premieren. Hun vil ikke komme, tenkte jeg.

Men Gudrun kom.Hun kommer ikke til å like filmen, tenkte jeg, og brukte ti minutter på å prøveå forklare filmen for henne på forhånd. Men hun likte den. Og to måneder senerekom hun på enda en visning av filmen. Hun var en av to personer, av alle de 109vi filmet, som kom for å se filmen en andre gang. Og hun ble med på festenetterpå. Så jeg prøver å ha den holdningen at jeg vet veldig, veldig lite ommennesker. At jeg tar feil hele tiden.

Du skrev en kronikk for noen år siden,om ti trusler (mot filmen) som er større enn kvotering. Men likevel – hvatenker du om kvotering? Kan det ha noe for seg, i filmbransjen for eksempel?

– Jeg tror at om vi blir flinkere til å se handlingene til Norges filmskapere,så kommer tallene til å se annerledes ut. Jeg opplever at det er like mangedyktige, seriøse kvinner som lager film som det er menn. Men idéen om detstore, den store kassasuksessen, den filmen som gjør at du får en invitasjontil Hollywood, den tror jeg favoriserer menn.

Den tror jeg velger frem menn meddårligere kunnskaper og håndverk fremfor dyktigere kvinner. Det er imarkedsordningene og reklamefilmbransjen at kvinner er mest fraværende. I kort-og dokumentarfilm, der det ikke finnes penger, er det mange kvinner som fårplass.

“En gang sa min pappa at han kanskje ikke hadde gått ogsett Som du ser meg om det var enkvinnelig regissør. At han kanskje ikke hadde kjent at den filmen var for hamda,” skriver du i boken. Hvorfor er det sånn?

– Jeg synes media har en veldig viktig rolle. Det var foreksempel fint at Ingerid (Stenvold, som omtalte filmen som “kvinnefilm” iDagsrevyen, jou. anm.) gikk ut på Twitter og beklaget det store kvinnefokusetda Som du ser meg vantkritikerprisen. Åtte av ti spørsmål hadde ordet “kvinne” i seg. Det er ikkerart at menn opplever at det ikke er en film for dem da. Jeg merker at det girmeg energi å tenke at alt egentlig er misforståelser. At vi blir født uten noensom helst idéer om hverandre. Vi vil egentlig ikke hverandre vondt.

Det at noenskriver “Cry me a bloody river” i kommentarfeltet under Dagbladets intervju medmeg om boka, kan det godt være noe i. Kanskje hun eller han som skrev det haropplevd mye vanskeligere ting i livet enn jeg har. Antakelig har hun det. Og omjeg forventer at hun skal gå inn i feministisk litteratur og ha en forståelsefor det, så kanskje jeg må prøve å forstå hennes verden også. Så det har jeglyst til å gjøre i min neste film – prøve å komme i kontakt med de sintestenettkommentatorene.

Eia velger å la misforståelser henge i luften, som jeg mener er farlige.

Harald Eias kommentar på boken til Dagbladet var “Boka er interessant, den, menden har ikke så mye med meg å gjøre”. Hva tenker du om det?
– Han har rett i at den ikke handler om ham personlig. Den handler mest om minutvikling, og hvordan jeg ble kritisk til mitt eget blikk. Men den handler ogsåom holdninger han er med på å spre. Misforståelser han velger å la henge iluften, som jeg mener er farlige, og med på å skape avstand mellom mennesker,og gjøre idéen om hva mennesket kan og ikke kan, kjedeligere og fattigere. Jegså at Jørgen Lorentzen gikk ut i Aftenposten og sa at små gutter burde få gåmed kjole om de ville det.

Av 900 kommentarer, drar veldig mange frem HaraldEia som et bevis på at denne forskeren ikke har noe fornuftig å si om noe.Kommentarer som “Det er vel ikke mange som lytter til denne ’forskeren’ lenger,etter at han ble avslørt i Eias program” og “Denne tullingen igjen?! Godt vikan dra frem Harald Eia som et ess i ermet!”.

Det sier noe om hvilkenpåvirkningskraft Harald Eia har. Og grunnen til at jeg har valgt å kalle boken Min middag med Harald Eia. Det er deholdningene jeg opplever han er med på å sende ut jeg vil møte med teksten. Jegopplever at det er noe dobbelt i Eias argumentasjon. Han sier på den ene siden:Selvfølgelig er ikke biologi alt, vi kan velge hvilke sider i oss selv vi vilfremheve og dempe og så videre. Men hvordan skal vi gjøre dette i praksis? Damå vi stille oss spørsmålet: Hva slags samfunn vil vi ha? Vil vi at det skalvære OK at en liten gutt går med kjole i barnehagen om han har lyst, eller vilvi ikke det?

Der er jeg nysgjerrig på hva Eia mener. Det sier han ingenting omi teksten han skrev i anledning Stemmerettsjubileet. Synes han for eksempel deter en fin ting at en liten gutt kan gå med kjole om han vil? Da har han verdensmulighet til å gjøre livet enklere for de guttene ved å skrive om det ikommentarfeltet, og møte alle de menneskene som skyver Eia foran seg.

Du stiller deg kritisk til Harald Eiasempiri og argumentasjon, både i kronikken han skrev i Dagbladet i anledningstemmerettsjubileet og i hans programserie Hjernevask, men hvordan ser duselv på forholdet mellom biologisk og sosiologisk arv?

– For meg har idéen om det biologiske vært en hvilepute. Den har for eksempelvært en unnskyldning for ikke tørre å ta konflikter – jeg er sjenert, det er igenene mine. Jeg har alltid vært det og sånn kommer det alltid til å være. Jomindre plass i livet jeg lar det biologiske ha, jo sannere og morsommere og merspennende opplever jeg at livet blir.

Jeg opplever mye tydeligere at jeg selvkan velge nå enn jeg gjorde før. Derfor er jeg helt med når kjønnsforskere sierat de ikke opplever det som et poeng å studere biologien, siden vi uansett ikkekan påvirke den. At de setter søkelyset på det kulturelle i stedet. Det er ikkeinteressant for meg å vite om jeg har et sjenert gen eller ikke. Jeg kanbestemme selv om jeg vil være sjenert eller ikke.

I løpet av teksten tar du deg selv i åbidra til ubevisst å opprettholde kvinneundertrykkelse. Du nevner at en sekretærforblir et par bein som viser veien til andre menneskers kontor. Du var nær vedå betale ut mer lønn til en mann på 40 enn til en jente på 25, for samme typearbeid. Du brukte mannlige hovedkarakterer for å fortelle det som er viktig ogmenneskelig og skal nå ut til alle. Hender det at du, den dag i dag, kan ta degselv i gjøre samme?

– Ja, det gjør jeg. Jeg gjør det nok i boka og. Det at jeg involverer HaraldEia er jo å involvere mannen, tvinge mannen inn i boka. Forsøke å signalere atjeg vil snakke med menn også, ikke bare kvinner. At jeg har en opplevelse av atom jeg bare bruker kvinner, er det ikke like effektivt. Slik som at jeg selvikke hørte på Hanna i klassen da hun snakket om feminisme, men jeg hørte påAxel som holdt foredrag om det samme. Jeg prøver å bli mer observant på når jegselv forskjellsbehandler, og motarbeide det. Prøve å tørre å si ifra hvis jegser andre gjøre det. Ikke være redd for å bli anklaget for å være sur.

Jeg trorman har masse å vinne på å prøve å motarbeide dette tankesettet. Helt konkrettror jeg for eksempel jeg har fått et nærere forhold til mamma som et resultatav å tenke på disse spørsmålene. At jeg har fått mer respekt for all omsorg hunhar gitt meg. Pappa er også veldig omsorgsfull, og jeg tror at jeg gjennomoppveksten har tenkt på ham som eksepsjonelt snill og forståelsesfull – sidenhan sammenlignet med fraværende pappaer skiller seg veldig ut – men at det hargjort at jeg kanskje har tatt mammas omsorg mer for gitt, og ikke sett den liketydelig. Ikke vært så flink til å se hennes faktiske handlinger.

Jeg tror ogsåfilmen Kanskje i morgen hadde blittannerledes om jeg hadde gått ut og laget den i dag. Det hadde nok vært nye ogandre ting som interesserte meg. Kanskje jeg ikke ville latt allværsjakkene gåså lett.

“Min middag med Harald Eia” er ute på Aschehoug nå.www.vapenochdramatik.com