DE BESTE FILMENE OM ONDSKAP

b
a

 

Tema ondskap er igjen aktuelt med Joshua Oppenheimers rystende dokumentarThe Act of Killing. Her er de syv beste filmene som tar for seg ondskap.

Les også: Intervju med The Act of Killing-regissør Joshua Oppenheimer.

Ivan Groznyy (1944-1958)
Mesterregissør Sergei Eisensteins planlagte trilogi om tsaren og torturisten Ivan den grusomme endte med å aldri bli gjort ferdig på grunn av trusler fra Josef Stalin. Det kom aldri noen treer, men både eneren og toeren står igjen som et stykke spektakulær filmkunst om en av Russlands mest beryktede og ondskapsfulle ledere. Når kommer nyinnspillingen om historien om mannen som digget å torturere?

 

In Cold Blood (1967)
Den første adapsjonen av Truman Capotes berømte roman med samme navn er en verdig overgang til lerretet. Det kaldblodige mordet på en familie i Midtvesten som sjokkerte hele landet er her gjengitt på det reelle åstedet og i rettssalen der saken ble ført. For øvrig en mye bedre film enn nyinnspillingen fra 1996 med Sam Neill og Eric Roberts.

 

 

Justine (1969)
Kultregissør Jesús Francos film om historien den uskyldige Justines møter med ondskap og hensynløshet skiller seg betydelig Marques de Sades bok med samme navn, men står seg greit alene. Selv om dialogen til tider er totalt håpløs og noen av skuespillerne neppe hadde fått innpass noe annet sted enn hos Franco, har filmen noen scener som setter seg. Særlig den komplett sprø og ondskapfulle presten Antonin, gestaltet av Jack Palance (Batman, City Slickers) er verdt å få med seg.

 

Caligula (1979)
Sammen med Nero står Caligula igjen som Romerrikets galeste keiser. Under hans regime var det tortur, incest og generell ondskap som gjaldt. Filmen i seg selv er snodige greier. Et samarbeid mellom regissør Tinto Brass og Penthouse magazine-grunnlegger Bob Guccione fant sted, noe ingen av stjerneskuespillerne var klar over. Resultatet ble svært eksplisitte sexscener som ble lagt på filmen i ettertid, og at Malcolm McDowell, Hellen Mirren og Peter O´Toole nektet å vedkjenne seg det endelige resultatet.

 

Shoah (1985)
Denne 9 og en halv times lange dokumentaren om jødeutryddelsene under andre verdenskrig tar minst like lang tid å fordøye som den tar å se. Regissør Claude Lanzmann brukte flerfoldige år av livet sitt på å reise rundt å intervjue tidsvitner. Resultatet er oppsiktvekkende. Særlig intervjuene med fangevoktere som i detalj forklarer hvordan de deporterte og drepte tusenvis av jøder totalt uten anger, er rystende.

 

Funny Games (1997)
Tyske Michael Hanekes Funny Games står fortsatt igjen som noe av det mest sjokkerende som ble laget av film på nittitallet. To unge menn tar en familie på tre som gisler og torturer dem fysisk og psykisk uten den minste form for empati. Hanekes amerikanske versjon av samme film Funny Games U.S, er ikke like god, men absolutt verdt å se.

 

Ondskan (2003)
Jan Guillous skildring av sin egen oppvekst er en reise tilbake til et en privatskole i Sverige på slutten av 1950-tallet hvor survival of the fittest gjelder som leveregel. Pur darwinisme kombinert med klassekamerater med store mangler på empati og sympati fører aldri til noe særlig chill barndom.