Anmeldelse: Kartellen & Abidaz

b
a

2013 omtaltes nylig av P3 Soul-legenden Mats Nileskär som “D underbara svenska hiphop-året!“, og det med god grunn. 

Redlline Records-grunderne og Latin Kings-produsentene kjent som Salazar-brødrene har egenhåndig løftet fram en hel generasjon nye artister siden karrieren deres skjøt fart igjen. Dette ble i år behendig poengtert med en SVT-dokumentar som er uunngåelig for enhver som er litt interessert i hiphop. Labyrint, Stor, Dani M og Linda Pira er en ny bevegelse i seg selv. Lilla Namo har gått fra ukjent til rikskjendis, mens uortodokse (og for meg bare tullete) Young Lean får hipsterkjærlighet fra hele verden. Og dette er bare litt av det som skjer. Mest oppmerksomhet får likevel to plater fra SoBlue-labelen.

Sist Kartellen ga ut plate, Ånger och Kamp (2012 i Sverige, men tidligere i år her), ble i alle fall undertegnede tatt på senga. Der Kartellen til å begynne med virket mest opptatt av å sjokkere, hadde de nå refinert uttrykket sitt til å være både sosialpolitisk, personlig og gjennomtenkt. Ikke bare det. Produksjonen var hinsides bra.

Norskættede Sebbe Staxx er stemmen til en generasjon som er vokst opp i förorten, på siden av den svenske sosialdemokratidrømmen. Med sin kumpan Kinesen, som sitter fengslet på livstid i Finland, startet han Kartellen for å ta svensk hiphop tilbake til gaten. Sammen presenterer de en virkelighet få kjenner til, og enkelte ikke tror eksisterer. Etter at Sebbe har snudd om livet sitt til det positive, har budskapet gått samme veien. Samtidig påberoper han seg å være stemmen til gata. Enkelte mener det er paradoksalt. Jeg mener at Grammiser, penger og turneer med The Real Group ikke forandrer hverken oppveksten hans, eller budskapet som han prøver å få fram.

Ånger och Kamp del 2 er beste navnet dette albumet kunne fått, det føles som en del av samme sessions som skapte forgjengeren. Kartellen har ikke bakholdsangrepeffekten denne gangen. Det er likevel sterkt på spor som “Återfall”, som tar for seg kokainens makt og en stadig tilbakevendende dopproblemtatikk.

Sporet med Timbuktu, “Svarta Duvor & Vissna Liljor” har vært mye omtalt, grunnet sin kvasse kritikk av Sverigedemokraterna. Timbuktu har vært kritisert for å si at han vil “slå Jimmy gul och blå”. Jeg synes Timbuktu er med å legitimere Kartellens sak mot det svenske samfunnet, og om han blir dratt med på å uttrykke sinnet sitt såpass grafisk, så viser det bare at også Timbuk er et menneske som kan få nok. Om det virker mot sin hensikt er en annen sak.

Såpass tett opp under forrige langspiller (jeg spiller den enda ukentlig) blir det bare litt mye materiale å forholde seg til.  Jeg tror også at flere låter fra del en vil bli stående for ettertiden. Uansett så leverer Kartellen noe av den feiteste og mest relevante hiphopen jeg kan tenke meg om dagen.

Der Kartellen var inspirert av at Latin Kings hadde lagt opp og ville skape en motvekt til ironiske middelklassehipstere som Snook, var Kartellens suksess visstnok det som gjorde at Abidaz virkelig kom seg i gang. Debutalbumet In & Ut er årets store sensasjon i nabolandet, og har blitt hyllet av et samlet pressekorps så vel som av publikum. Det er mildt sagt velfjortjent. Første gang jeg hørte singelen “Råknas” ble jeg satt helt ut. Hvem var denne stemmen som så lekende lett og nesten nonchalant liret av seg tungtfordøyelig materiale på denne måten? En monumental singel, som jeg er sikker på kommer til å bli stående som ett av de virkelig store svenske rapøyeblikkene.

Det ligger så mye levd liv mellom rillene her at det ville vært veldig rart om Abidaz var en fersking. Vi som sto på stranda i det den svenske hiphopbølgen skyllet inn rundt årtusenskiftet husker duoen Chapee & Chess fra den gang da. Ingen av oss kunne forutsett at den ene halvdelen 15 år senere skulle levere noe så gjennomført gåsehudfremkallende som In & Ut. Som svenskspråklig rapper er dette derimot et debutalbum og da lett det beste som såden på lengre tid. Abidaz har en tilstedeværelse som er ekstremt sjelden, en innlevelse som drar deg inn i universet hans. Historiene fra skyggesiden høres autentiske ut, og ikke bare på grunn av et par velpubliserte historier fra hans kriminelle løpebane.

Forhåpentligvis mener han ikke det han sier om at dette skal være hans første og siste album. Det ville vært skammelig. Et så selvsikkert og bunnløst medrivende album er det ikke mange som kan stelle i stand. Kort og konsist er det i tillegg. Selve karakteren Abidaz utdimensjonerer de fleste andre i hans klasse. I Sverige er det skrevet mange spaltemeter om hans kontroversielle person, og jeg sitter med samme type følelse som når B.I.G. droppet Ready To Die. Å utrope det til en Biggie-proporsjonert klassiker er selvsagt langt i overkant, men å kalle In & Ut en big deal, er alt annet enn en overdrivelse. Det er ikke noe poeng i å mase med detaljene, jeg vil du skal gå og sjekke denne skiva med en gang.

Ingen av disse platene hadde vært mulig uten produsenten Stress, som namedroppes tett utover introene på begge. Stress er han Stockholmeren som ble signet til Roc Nation for noen år siden. Han skreddersyr to forskjellige lydlandskaper til disse albumene, som selv om man kan høre at de er gjort av samme mann, har sine særegne stiler. Der Kartellen lener seg mot svenske samples som får en til å tenke på Latin Kings, og et relativt traust, men stort og velklingende univers, er Abidaz hakket mere moderne. Stress lager hiphop som låter så jævla gjennomført at det er en fryd å høre på, uansett avspillingsformat. Det er klassisk, proppfullt med blytunge trommer og samples som av og til sender tankene mot Roc-A-Fella tidlig på 2000-tallet. Det er pompøst, det er musikalsk og det er svært. Samtidig nyter begge platene godt av å ha et sammenhengende lydbilde, noe om gjør at begge lyder som klassiske album av den typen som sjelden lages lenger. Tumlane upp, förr faaaan.