Ibizland Airwaves

b
a

Kjære reisedagbok. Det er digg å være på festival.

Fredag:Før vi dro på konsert, spanderte Iceland Air en syvretters smøremiddag med underholdning i form av salgssjefen sin, som kunne fortelle at det kan bli ganske varmt i Reykjavik om sommeren, og at Iceland Air flyr til New York. NATT&DAG kom selvsagt tretti minutter for sent til middagen ettersom vi fortsatt sliter med navigeringen i Europas minste storby. Salgssjef sympatiserte og var grei nok til å kjøre oss rett på konsert etter middagen, så vi ikke skulle komme for sent nok en gang.

Les også: Iceland Airwaves1

embed:http://www.youtube.com/watch?v=lVlgMEFu1PI

Tilbake på Harpa (det kan virke som det er den eneste venuen vi har vært på, men det stemmer altså ikke) var det så lang kø til Omar Souleyman at vi måtte mase oss til backstagepass for å i det hele tatt komme inn. Siden overtalelsesevnen vår er ti ganger bedre enn evnen til å finne frem, greide vi det glatt. Noen ganger er det bare litt besluttsomhet som må til: «We are here to write about Omar. Only Omar. We can’t miss this concert. Please help.» Omsider kom vi inn, så her er et avsnitt om Omar.

We are here to write about Omar. Only Omar. We can’t miss this concert. Please help.

Omar er en fem hundre år gammel bryllupssanger fra Syria, som av en eller annen grunn har remixet fire låter for Björk og dermed er et naturlig tilskudd til Iceland Airwaves’ line-up. I løpet av det siste året har Omar og taximusikken hans blitt uhyre poppis i vestlige strøk, men hvorvidt det er et resultat av Dr Bombay-syndromet eller fordi musikken er av så høy kulturell verdi kan dere få diskutere fritt i kommentarfeltet nedenfor. En ting som er sikkert er at nesten alle sangene hans er helt like, antageligvis for å gjøre det lett for Omar å holde klappetakten gjennom hele konserten. Sånt blir det bryllupsstemning av, også blant islendinger.

Én ting vi faktisk rakk med god margin var konserten til Carmen Villain. I motsetning til Omars konsert, var det her verken lang kø eller klein crowdsurfing, men etter å ha slept oss gjennom Reykjavik sentrum i to minusgrader var Carmens lune lo fi-rock akkurat det vi trengte.

Rett før leggetid, fikk vi nyss om at Kristoffer Borgli var på bar et sted i nærheten, så vi bestemte oss for å ta opp jakten på Norgeshistoriens mest ikoniske musikkvideo-regissør for å undersøke hvorfor i all verden han later som om han er i LA når han egentlig drikker Pina Coladas i den Blå Lagune. I nevnte to minusgrader tok det dessverre ikke mer enn fem minutter før vi gikk lei av å lete, så mysteriet Borgli var fremdeles uoppklart da vi endelig kom oss i seng.

Lørdag:Ny dag, nye muligheter! Etter å ha kokt hodene våre i et tradisjonelt utendørs svømmebasseng og spist hvalbiffmiddag på Reykjaviks beste fiskerestaurant, dro vi på Art Museum for å se Mykki Blanco. Mykki kjørte cabaret-tema og hadde med seg T.E.A.M.s som support, men uten Boychild ble det liksom ikke helt det samme som det vi så under Øyafestivalen i sommer.

Det var derimot mye morsommere å se Mykki & crew vogue rundt Fatima Al Qadiri, som DJet på andre siden av gata like etter. (I løpet av den korte strekningen støtte vi forresten på både Jón Þór Birgisson og Björk, sånn for å understreke at vi befinner oss på islandsk musikktreff, liksom.) Fatima spilte grimete arab-n-b med innslag av trap og Drippin-produserte beats, og gjorde med dét en langt bedre jobb enn Omar i å representere Midt-Østen-inspirert klubbmusikk på et ellers lite eksotisk, indie-dominert festivalprogram.

Vi bestemte oss for å ende vår siste kveld midt i selve hjertet av Ibizland, nemlig den totalt pregløse og intetsigende Næsti Bar, der den typen mennesker som insisterer på å feire Halloween tre dager til ende samles for å sjekke hverandre opp over billige lakris-shots. Og dere kan jo bare gjette hvem vi fant der?! That’s right: KRISTOFFER BORGLI. Mysteriet løst.

Trend-alarm: Filme alt du gjør på fylla for å være sikker på at du husker alt dagen derpå.

Truls Heggero spilte en off venue-konsert på Næsti Bar.