Øya-fredagen oppsummert

b
a

Med sola tilbake over Middelalderparken fredag formiddag har torsdagens gjørmebad sakte men sikkert begynt å tørke inn, noe som for mange helt sikkert vil fremstå som en åpenbar invitasjon til den paradoksale kombinasjonen av avklippede olashorts og knehøye Hunter-støvler. NATT&DAG ankom festivalområdet akkurat i tide til et intervju som viste seg å være dagen etter. Kunne spart oss for de grå hårene, men så fikk vi til gjengjeld avklart dette over telefon med ingen ringere enn Idol-David. Dagen startet med andre ord meget lovende.

Med den uforutsette dødtiden fikk vi sjansen til å sjekke ut Hvitmalt Gjerde, Bergens nesten uspiselig søte surfepop-favoritter. Med blomstergirlandere rundt mikrofonene og saltvannsspray i håret ser de ut som den Amerikanske drømmen selv, og det skader heller ikke på inntrykket at samtlige av de fire strandløvene også er imponerende dyktige musikere. Får lyst til å ha de på brødskiva alle sammen.

Får lyst til å ha de på brødskiva alle sammen.

Vi forlater festivalområdet for å ta turen opp i DnBs swanky Barcode hovedkvarter, der blant annet Sandra Kolstad og Kaveh spiller eksklusive Toppen av Øya-konserter for et publikum bestående av heldige konkurransevinnere og diverse forvirrede siviløkonomer som sikkert har trykket på feil etasje i heisen. Vi ville huke tak i overnevnte for å snakke kroppsfiksering, men Kavehs tidsperspektiv avvek noe fra resten av kjøreplanen og dermed måtte ettermiddagsprogrammet nede på Øya vike for febrilsk leting etter norsk raps store stolthet.

Vel tilbake på festivalområdet setter vi kursen mot Disclosure, den britiske superduoen som har herjet hitlistene verden over med sin uhyre populære house-nu-garage hybrid. Dette kan jo ikke bli annet enn bra! Vi har tatt på oss gode sko og er klare for en real ettermiddagssvingom, men til vår store skuffelse er det dessverre rimelig slapp stemning å melde blant publikummet – de fleste står i solsteken på Sjøsiden og nikker bedagelig på hodet, mens en og annen arm skytes i været ettersom hvor mye rotasjon det respektive låtmaterialet har fått på P3. Hva de beskjedne Disclosure-brødrene synes om dette er ikke helt greit å lese, men Guy gratulerer oss i alle fall med solskinnet – han har nemlig hørt at det regnet i går, og påpeker at både han og Howard også syns det er veldig hyggelig at sola skinner igjen. Kanskje ikke så altfor overraskende small-talk å vente fra to briter – i England er det jo kanskje bare regnet selv som er mer pålitelig enn britenes stadige insistering på alltid å prate om været.

Det blir fort vanskelig å ikke ønske seg et overraskelses-comeback fra Ida Ekblad og hennes breakdance crew.

Sjøsiden og Klubben konkurrerer tydeligvis om publikums oppmerksomhet i dag, for samtidig som Disclosure (ikke helt) drar i gang festen midt i parken, spiller de afro-psykedeliske svenskene i Goat på andre siden av broa, og dét tenkte vi at vi smidig skulle smette gjennom mengdene for å få med oss slutten av. Dette viser seg å være pinlig optimistisk tankegang, for køen til Klubbteltet starter allerede før broen, så da blir det ølkø og strategisk plassering til James Blake i stedet. Post-dubstepens Napoleon Dynamite gjør en finfin jobb med den veldig fine stemmen sin, og flere i publikum rundt oss smelter inn i hverandre i en slags kollektiv kosetime – akkurat passe alkoholinnsmurt og emo.

Vi vandrer videre, og befinner oss plutselig midt foran scenen der Nils Bech har tatt med seg både gardintrapp og potteplante i to handlevogner, og er i gang med sin unike elektroniske eurytmi. Iført helhvitt antrekk og capsen bak fram flyter Nils florlett rundt rekvisittene sine, og selv om det i begynnelsen er en artig affære å iøyeta, blir den lyriske dansen etter hvert noe laber. Det blir fort vanskelig å ikke ønske seg et overraskelses-comeback fra Ida Ekblad og hennes breakdance crew.

Det er hundre ganger morsommere å gjøre noe som helst på iPhonen med 3D-briller på.

Det er tross alt ingen hemmelighet at det virkelig store trekkplasteret i dag er sjølveste Kraftwerk – det vil si Ralf Hütter og hans tre ukjente, jevnaldrende kompiser som alle har fått på seg matchende svarte kondomdresser. Showet som så kjent solgte ut Londons Tate Modern i sommer, innebærer blant annet at alle i publikum får utdelt 3D-briller, hvilket gjør at det i de første fem-ti minuttene er minst like festlig å se bakover som opp på scenen. Det er umulig å ikke tenke på hvor godt vi kommer til å le av disse bildene i 2050, og det passer på en eller annen måte fint inn med det overordnete temaet for selve konserten: det gjøres nemlig uunngåelig klart i løpet av showet at absolutt alt du trodde var nyskapende i 2013 gjorde Kraftwerk helt sikkert allerede på søttitallet. Man kan nesten høre Chris Martin løpe og gjemme seg i armene til Gwyneth idet Computer Love ruller over publikum, og når Trans-Europe Express kommer tøffende ut av skjermen rett mot oss er det like før vi beiner etter. Afrika Bambaataa, du liksom. Hip-hop, du liksom! Det er forresten hundre ganger morsommere å gjøre noe som helst på iPhonen med 3D-briller på.

Når Kraftwerk har gått av scenen står vi plutselig ansikt til ansikt med den bitre realiteten som er Todd TerjeSukkerbiten – altså at vi helt sikkert ikke kommer oss inn på Todd Terje på Sukkerbiten. Så vi stikker på Lot Lot i stedet, der hubbabubbaklubb og Jimmy Edgar og Machinedrum som JETS sørger for at vi får det minst like moro som sildene i tønna der ute.