Tipp topp Popludium!

Tipp topp Popludium!

5.juni ble Trondheim kåret til årets kulturkommune. Ikke et åpenbart valg, ettersiste tidens debatt om trønderhovedstadens manglende kulturelle ambisjonsnivå. Konseptet»Popludium – en musikalsk unntakstilstand» er et bevis på detmotsatte, og at prisen er velfortjent. NATT&DAG opplevde fenomenet.

ENERGIBOMBER. Vi sitter på digre puter i dengamle postgården i Dronningens gate 10. Trondheim Voices har inntatt bygget, ogstemmebåndene til det musikalske ensemblet leker seg i rommet. Stemningen eraggressiv, rytmen suggererende og repetitiv – som lyden av et tog i rasendefart – Satans tog. En av sangerinnene danser merkelig, en annen liggerhenslengt på en pute. Vi befinner oss i midten, på puten ved siden av densovende sangerinnen, undrende over hva disse menneskene går på.

Deter dag 3 av konserten «Popludium – en musikalsk unntakstilstand», utøverne er inne i sin drøyt 25 time, menenergien er likevel på topp. På bakrommet har kunstnerisk leder for prosjektetSiri Gjære påspandert seg en pause. Hun forteller at de med“Popludium” ønsket å utforske nye måter å forholde seg til publikum ogsceneformatet, og at den tradisjonelle konsertrammen begrenset hva de iutgangspunktet hadde lyst til å gjøre.

– Omhalve salen hadde gått under en vanlig konsert hadde det vært litt rart. Herkan folk komme og gå som de vil.

FRIGJØRELSESKRIG. En familie spaserer ut av lokaletidet en uthvilt sangerinne våkner. Hun hopper ombord på Satans tog, brøler inni mikrofonen samtidig som Jimi Hendrixs “Crosstown Traffic” siver utfra høytalerne. Musikken er styrt av kunstner Ann-Cathrin Hertling, som foranledningen har plassert seg bak en av de gamle skrankene i postgården. Noenminutter senere står hun prateglad på bakrommet sammen med Siri. Hun nikker anerkjennendetil samarbeidspartnerens kritiske tanker om musikkscenens fastlåste rammer.

-Det er så rart. Vi bare godtar det vanlige konsertformatet. Hvorfor det?Hvorfor er det sånn?

Ann-Cathrinhar selv jobbet mye med unntakstilstander: tilstander der alminnelige lovermidlertidig er satt ut av kraft. I samarbeid med Siri utviklet hun konseptet ogideen til prosjektet. Hun forklarer at “Popludium” handler om flyt:om hvordan mennesker kan komme og gå som de vil, og at utøverne får tid til ågjøre det de har lyst til, frigjort fra grenser og konvensjoner.

-Konsertformatet er veldig konstruert og hemmende. Mulighetsrommet er lite. Viønsket å se hva som skjer dersom man bryter ned tid og rom, den musikalskeunntakstilstanden.

KULTURKNIVING. Med flere timer til rådighet tarvi oss tid til å se oss i rundt i rommet. Det herskapelige interiøret står istil med den himmelske akustikken, og det slår oss: hvorfor står dette byggettomt til vanlig?

-Jeg tror at hele Trondheim egentlig synes at det er litt trist. Jeg merkerhvertfall selv at det er litt stusselig. Dette huset er jo bygd for offentligsirkulasjon av meldinger og kontakt. I tillegg er det et flott bygg å skapemusikk i, sier Siri.

Huntror at den kulturelle debatten som har foregått i media er med på å definereet problem i byen.

– Jegsynes Trondheim er treige på å avgjørelser som kunne satt fart på ting. Hvorforkan vi ikke bare kjøre på? Sånn som med dette prosjektet?

Føler du at ambisjonsnivået pådette prosjektet står i stil med ambisjonsnivået ellers i Trondheim?

– Jeger mer opptatt av hverdagskulturen i Trondheim, noe vi er flinke på. Jeg serfor eksempel ikke det store behovet for Rolling Stones i Trondheim. Det er kultå være på Stones-konsert, men det er ikke sikkert at det er det vi bør brukepenger på. Jeg tror at det som kjennetegner en kulturby er at liv og kunst gårhånd i hånd nedover gata du bor i. I Trondheim kan du gå på posthuset å høreTrondheim Voices synge poplåter – det er hverdagskultur.

MEDITASJONSTIME.Ensemblet bryter ut i “Independent Women” avDestiny’s Child, roper «All the women in the building, throw your hands up!»Sangen erimprovisert, som det meste av det som har utartet seg i den gamle postgården desiste dagene (kun 18 sanger er innøvd). En av sangerinnene roper: «Ikkevær så sint da!», hvorpå både publikum og resterende sangerinner begynnerå le. I det hele tatt føles ikke “Popludium” så rart og fremmedlenger, og avslappet lener vi hodene våre tilbake på de digre putene vi sitterpå.

– Dettar kanskje en liten stund, det nye må få tid til å synke inn. Men så er detkanskje det: du får bruke den tida du trenger, på samme måte som at vi fårbruke den tida vi trenger, sier Ann-Cathrin.

X