Verdens viktigste filmfestival, sett med skandinaviske øyne, på en måte.
DEN STORE FORSKJELLEN på Cannes ogandre filmfestivaler er at ikke alle egentlig helst ville vært et annetsted. Hvis man først skal vise verden filmen sin, er Cannes stedet å være,hvilket også betyr at det er stedet å være for å se film. Hvert årforvandles dette ubetydelige beltet av beige, fersken- og terrakottafargede hustil et globalt kulturelt sentrum, og hele verdens øyne rettes mot den franskerivieraen. Vissheten om at man dermed befinner seg akkurat der man burde værepreger alle som deltar på festivalen, og skaper en underliggende ro som gjør atselv det å stå tre kvarter i kø i øsende regnvær fremstår som akseptabelt.
Det finnes mange myter om Cannes, og den fremste blant demer at internasjonale filmstjerner reker gatelangs og øser høflighetsfraser oghigh fives over tilfeldig forbipasserende, som om det ikke fantes noenmorgendag. Dette stemte kanskje en gang i tiden, men i dag holdes hollywoodstjernenepå trygg avstand fra festivalpublikummet, på hoteller som ligger hinsidesvanlige dødeliges rekkevidde. For en vanlig nordmann med presseakkreditering,fremstår Cannes i det hele tatt som oppsiktsvekkende lite glamorøst. Det er etsted hvor den globale kulturindustriens illusjoner kræsjer med hverdagen ogavsløres som langt mer dagligdagse enn de fremstår når de observeres påavstand.
DENNE TEKSTEN HANDLER ikke så mye om Cannes som denhandler om hvordan nordmenn og skandinaver – her representert ved én spesifikknordmann og skandinav – forholder seg til det store utland.For detligger nå engang i den norske psyken å irritere seg over alle de upraktiskeløsningene og irrasjonelle skikkene som utlendinger verden over holder seg med.Rasjonelt sett er nordmenn bevisst det faktum at det er våre enormeoljeforekomster som er årsaken til at ting går så bra i landet vårt, meninnerst inne er vi overbevist om at vi takket være sunt bondevett ville fåttdet til uansett. Vi ville kanskje ikke hatt flatskjermer på hvert enestegjestetoalett og bøttekott, men vi ville like fullt være i stand til åpensjonere oss som sekstiåringer og utbetale sykelønn til alle med vondt ihodet og kløe på leggen.
“I Frankrike har de alt, men det er ingenting som fungerer”,utbryter en av mine landsmenn jevnlig i løpet av oppholdet. Det er unektelig etpoeng, og samtidig en god illustrasjon på den oppgitte indre hoderystingen sompreger nordmenn på besøk i utlandet. At en nasjon som hver eneste dag leggerned arbeidet midt på dagen for å nyte livet har maktet å sikre seg en posisjonsom et kulturelt, gastronomisk og intellektuelt foregangsland fremstår for defleste nordmenn som fullstendig absurd.
DENNE EVIG TILSTEDEVÆRENDE irritasjonen overfranskmennenes mangel på sunn fornuft ledsages hele tiden av de sedvanligenorske mindreverdighetskompleksene. Filmfestivalen i Cannes er en av åretsviktigste kulturbegivenheter – hvert eneste år.
I Norge har vi ingeninternasjonalt viktige filmfestivaler# i Norge lager vi ikke engang filmer somblir vist på internasjonalt viktige filmfestivaler.
Derforsynes ganske mange nordmenn at det er stas å være i Cannes, på samme måte somganske mange nordmenn synes det er stas å være i New York, Los Angeles ogTokyo. Man ønsker å være der den globale kulturen skapes og defineres, og detskjer sjelden i Norge. Da jeg noen dager før avreisen forsøker å forklare envenn av en venn at det er grenser for hvor stas turen kommer til å bli, må jeg virkeliglegge meg i sælen for at han i det hele tatt skal vurdere muligheten for at jeghar et poeng, så blendet er han av forestillingen om filmverdenens smørøye.
EN TING SOM skiller skandinaver fra andreeuropeere er at vi forventer at byråkratiet skal operere etter logiskeprinsipper. Mens man kun behøver å kaste et raskt blikk på litteraturhistorienfor å konstatere at kontinentaleuropeerne i flere århundrer har betraktetbyråkrati og statsforvaltning som en uransakelig Leviathan av tåke og motvilje,forventer vi nordboere fornuft. Og vi blir desto mer passivaggressivt opprørtenår vi ikke får det.
Det er derfor noe av enmasochistisk fryd å forholde seg til den beige armeen av festivalansatte sommøter en som en mur hver gang man forsøker å ta seg inn på festivalpalasset iCannes. Disse menneskene vet som regel mindre om festivalen enn dengjennomsnittlige førstegangsbesøkende, og kan i beste fall svare på spørsmål omting som befinner seg innenfor deres eget synsfelt. Er man heldig, støter manpå en av de få som snakker flytende engelsk. Festivalen preges også av etoppsiktsvekkende strengt sikkerhetsoppbud, hvilket innebærer at defestivalansatte leter gjennom alle vesker, sekker og bærenett som blir braktinn i palasset (flasker veksler på vilkårlig basis mellom å være strengtforbudt og helt greit). Deretter vises man videre til en av en håndfull mennhvis jobb det er å livstrett veive en håndholdt metalldetektor rundt debesøkende for så å vinke dem videre uavhengig av hvorvidt det piper eller ei.Forstå det den som kan – eller gidder – eller får betalt for å forsøke.
ETTER NOEN DAGER rammes jeg av akutt tannpine,og gir meg så i kast med å selvmedisinere som en søreuropeer. Tydelig preget aven trykkende smerte, rikholdige doser ibuprofen og de obligatoriske glassenemed rosévin, betrakter jeg så i en snau uke festivalen fra min plass i deevinnelige pressekøene. Jeg ser på søreuropeere som røyker sigaretter som omdet var en dårlig betalt ekstrajobb, og som bærer sine G-Star Raw-t-skjortersom om det var kongens fortjenestemedalje i gull. Når jeg orker, spiser jegmiddag på restauranter som alle har den samme menyen, og som behandler kundersom om en mellomting mellom et nødvendig onde og usynlige fantasifostre.
Når jeg har overskudd til det,irriterer jeg meg over lakenene, lengden på rullebåndene i dagligvarebutikkene,trange heiser, dårlige trådløse nettverk og idiotiske varmtvannskraner.
Det er mange vakre mennesker iCannes, både på filmlerretene og i gatene. Jeg er generelt ikke noen stortilhenger av Sør-Europa, så jeg holder meg stort sett unna, men jeg harforstått det sånn at denne kombinasjonen av klima, temperatur og geografi haren tendens til å tiltrekke seg en blanding av god beinstruktur, symmetrisketrekk og overdimensjonerte fritidsbåter. Området later også til å være en slagselefantkirkegård for de solforgylte og botoxbefengte. En kveld blir vi gåendeopp en smal, buktende restaurantgate bak en aldrende kvinne som ser ut som enblanding av en russisk eksilgrevinne, en hollywooddiva fra 40-tallet ogoffentlig skremselspropaganda om farene ved plastisk kirurgi. Hun harutstrålingen til en celebritet, kanskje er det kun generasjoner med velstandsom ligger nedfelt i den skjøre kroppen. Sånt ser man ikke i Norge.
ALLE NORDMENN I Cannes kjenner hverandre.Brorparten av nordmennene som besøker festivalen tilhører et lite ogoversiktlig fellesskap av mennesker hvis stillinger innebærer at de regelmessigreiser på filmfestivaler hvor de møter og konverserer med andre nordmenn somgjør det samme. Jeg har selv en fot innenfor denne gruppen – i alle fall et partær – men jeg er på ingen måte en del av den harde kjernen. Likevel feirer jeg17. mai på den norske paviljongen. Jeg går på den norske festen og snakker mednordmenn. Og på en samling hos et norsk distribusjonsbyrå river jeg meg løs fraen britisk manusforfatter for å kunne diskutere det nylig aktualiserte begrepet“kvalitetsjournalistikk” med norske journalister. Det er unektelig noe søttover hvordan denne lille, midlertidige diasporaen automatisk søker sammen for åsamtale om de samme tingene som vi snakket om før vi forlot hjemlandet.
Nordmenn i Cannes ghettofisererseg så fort de kan – som norske pensjonister i Spania eller, for den saksskyld, somaliere på Grønland.
Dagen jeg skal reise hjem møter jegopp ved flybussens holdeplass flere timer før jeg egentlig hadde behøvd å være der.Det er dels for å være på den sikre siden og dels fordi jeg er lei av densolfylte rivieraen. Tannpinen har gitt seg og formen er god, men bussen, somhar avgang hver halvtime, kommer ikke. Etter et kvarter blir jeg irritert.Etter en halvtime blir jeg urolig. Etter førtifem minutter sier en engelsk dameat hun har stått der i en halvannen time uten å ha sett snurten av noen buss.Det er åpenbart at Sør-Europa ønsker å sende meg en siste hilsen.
DA BUSSEN ENDELIG dukker opp, over en time etterskjema, forvandles køen raskt til en klynge rundt bagasjelukene, som så blir enklynge rundt inngangen foran. Det er altfor mange mennesker, og klyngen knyterseg sakte sammen til en langsomt knuffende og buktende menneskemasse. Et parsvenske jenter i begynnelsen av tjueårene forsøker seg på det som av enamerikaner som står skvist mellom dem beskriver som “a New York move”. Men køenbestår hovedsakelig av tyskere, skandinaver og amerikanere, så baggen og billettenefår passere mellom jentene uten andre reaksjoner enn noen himlende øyne oglavmælte sarkastiske kommentarer. Situasjonen tøyer grensene for sivilisertoppførsel, men det går bra til slutt. Etter tjue minutter har den sprutrøde,gjennomsvette bussjåføren fylt opp bussen sin og legger ut på den absurd snirkleteferden ut av byen.
På flyplassen innser jeg at enkvinne jeg snakket engelsk med i køen er norsk, og ved en innsjekkingsskrankebak oss skriker en amerikansk kvinne om kapp med et par franske flyvertinner.Søreuropeerne har tøyd tålmodigheten hennes for langt. Hun har sprukket.
DET ER EN nærmest berusende lykkefølelseå sette seg på gratisbussen fra Sandefjord lufthavn Torp til den ubetjentetogstasjonen ved samme navn. Temperaturen er behagelig, tempoet bedagelig,infrastrukturen god og rutetabellene pålitelige.
Dette er Skandinavia in fulleffect – selv NSBs trådløse nettverk fungerer upåklagelig.
Faktiskblir jeg rent bekymret over hvor mye glede det å kjøre lokaltog gjennomVestfold, dette mest uspiselige av våre 19 fylker, gir meg. Om kort tid vil jegpå ny ha viklet meg inn i skandinaviske bekymringer om romfolksinvasjon,høyrepartier i regjering, og fremveksten av en ny underklasse av frilansere ogprosjektansatte i kultursektoren – om noen dager kommer jeg til og med til åønske at jeg var tilbake i Cannes. Men i et par timer ønsker jeg egentlig ikke at jeg var et annet sted.
CANNES TOPP 3
På grunn av en usedvanlig dårlig skrevet katalogtekst gikkundertegnede glipp av årets Gullpalmevinner, Blue Is the Warmest Colour (La Vie d’Adèle). Dette er de tre beste Cannes-filmenejeg så:
1
La grandebellezza
(regi: Paolo Sorrentino)
Litt for utflytende til å kunne måle seg med mesterverket Il Divo, men like fullt regikunst påaller øverste nivå.
2
Upstream Color
(regi: Shane Carruth)
Ved et lykketreff fikk jeg med meg en markedsvisning avdenne, som sannsynligvis er den beste skildringen av et mentalt sammenbrudd jegnoensinne har sett på film.
3
Les salauds
(regi: Claire Denis)
Claire Denis’ nye er en særdeles dyster og deprimerendeaffære, som langsomt bretter ut historien på mesterlig vis.