Geriljakrig

Debuten til Gerilja er det hasjnarkomane soundtracket til en fiktiv apokalypse.

Etter nesten tre år med det som må antas å være saklig (slash usaklig!) og målrettet studio-onani, er Gerilja endelig klare med debutalbumet, Step UpYour Game. Og etter et så langtekkelig produksjonssvangerskap er de postapokalyptiske ekvivalentene til Steve Vai svar skyldig. Hva slags monster av et avkom har de båret fram til verden? Det er heldigvis mye som tyder på at deres påtagelige bruk av syttitallsreferanser og klare nikk til frontmannen i glam-rockebandet T.Rex, Marc Bolan, har bestått etter EP-en Pink Slush Twilight. Især når labelsjef og In Flames-vokalist Anders Fridén døper fullengderen til “fremtidensrockeklassiker”. En ballsy påstand sier du kanskje, men helt i tråd med hvordan Gerilja planlegger å revitalisere rockesjangeren via noe så ukonvensjonelt som syresaxofonisten Kenny G og science-fiction. Fleip eller fakta? Ingen bør klandres for å tenke tanken, men Gerilja mener blodig alvor.

For å tilføre farligheten som opprinnelig hørte rocken til, trenger man åttitallet, ekkel synth og estetisk fucka kulisser fra science-fiction.

– Rock skal liksom være farlig og sexy, men det er det ikke lenger. Man hører knapt ny rock og tenker “heisan, dette var slemt!”. Det som derimot er så ondt at det nesten er umulig å høre på er Kenny G – det er ondskap i sin reneste form. Å høre på han er som å helle kremfløte i ørene, og det er jo kult det. Men plutselig blir det helt jævlig. For å tilføre farligheten som opprinnelig hørte rocken til, trenger man åttitallet, ekkel synth og estetisk fucka kulisser fra science-fiction.

Farlig rock, ja! Utdyp?

– Vi har ingen ambisjoner om åvære farlige, eller at rock nødvendigvis skal være det. Men sjangeren har kanskje mistet litt av relevansen den har hatt som samfunnsendrende kraft. Ogden bryter heller ikke tabuer over en lav sko. Andre kulturelle fenomener har tatt over stafettpinnen. Det er en stund siden Alice Cooper var ond.

– Heldigvis har vi et team bestående av to imaginære rådgivere som veileder oss når vi gjør valg og tar beslutninger. Den argentinske fotballspilleren Claudio Caniggia og vitenskapsmannen Carl Sagan. De sier “rock er en primalkraft, ikke la noen fortelle dere noe annet. Rockens diskvalifikasjon som potent kraft hviler på en rekke kollektive misoppfattelser av samtidens tilstand”. Samfunnet er ikke hva det ser ut som. Vi er i fremtiden nå, the space age.

Forresten, har dere virkelig prøvd å helle kremfløte i ørene?

– Ja, har det gitt. Og varm nøtteolje. Men det teller kanskje ikke?

Herregud. Men fra spøk til alvor, for å sitere Frank Zappa: Does humor belong in music?. Mange av byggeklossene i Geriljas grunnmur framstår som veldig humoristiske, især deres image hvor dere spiller rollene i en slags b-science-fiction-film fra åttitallet.

– Gerilja prøver å lage ting som er i tråd med hvordan vi ble forespeilet at fremtiden skulle se ut gjennom diverse science fiction-filmer fra åttitallet. Med utgangspunkt i klassisk rock prøver vi å lage soundtracket til hvor crap nåtiden er i forhold til hva science-fiction lovet oss, for den fremtidsvisjonen er ikke i nærheten av slik det ser ut i dag. Her blir vi overvåket og har iPad, men hvor faen er romskipene våre liksom? For å være i nærheten av å få til dette, må det overdrives og deter kanskje dette som oppfattes som humoristisk.

Hvor faen er romskipene våre liksom?

Step Up Your Game har Gerilja gitt mye plass til noen av de eposene som har en sentral rolle i populærkulturen, men som ikke altfor ofte trekkes fram som toneangivende inspirasjonskilder.

Er det eskapismens estetikk som er det audiovisuelle stikkordet når Gerilja lager musikk?

– Vi er veldig opptatt avfilmer som Blade Runner, Escape From New York og Mad Max. Step Up Your Game er som soundtracket til en fiktiv apokalypse, med alt som er fett fra åttitallet. En flashy undergang hvor vi går ned med flagget til topps. Platen er nok det beste soundtracket en apokalypse kan ha. Hadde Gerilja vært en scene i en slik film ville det ha vært avslutningsscenen hvor vi hadde kjørt speedbåt i et tropisk farvann, flankert av delfiner og rett på vei mot en atombombesopp. Selvfølgelig mens Aleks, gitaristen, spiller en gitarsolo på baugen.

– Men når det er sagt, er det faktisk slik at det ikke finnes ett fragment av musikken vår som ikke er nøye vurdert og det er ingen avgjørelser som er basert på humor. Vi forsøker bare å invitere lytteren inn i en annen dimensjon som er full av fet synth, gitarsoloer og Blade Runner-effekter. For oss er poenget med å spille i band å drive med noe som er sensasjonelt. Som for eksempel når man får Lee “Scratch”Perry til å blåse røyken fra jointen sin på masteren sin.

Lee “Scratch” Perry rullet opp all weeden i en joint og blåste i vei på masteren vår.

Fortell?

– Lee “Scratch” Perry, den legendariske Jamaicanske produsenten, blåste alltid røyk fra jointen sin påbåndene etter opptak for å gi musikken ekstra vibes. Og helt siden vi hørte den historien har vi drømt om at hanskulle reefe på vår master også. Da Step Up Your Game tilfeldigvis ble ferdigstilt da Perry spilte på Øyafestivalen, så vi vårt snitt til å endelig gjennomføre det. Under påskuddet av vi skulle intervjue legenden i regi av NRK,tok Ottar (trommisen jou. anm.) med fem gram finest green og harddisken med masteren til platen vår. Etter mye om og men backstage, fikk vi endelig audiens. Ryktet ville ha det til at han hadde sluttet å røyke og drikke, så vi var ganske bekymret for utfallet. Men det viste seg at han ikke hadde sluttet å røyke, for å si det sånn. Han rullet opp all weeden i en joint, og røyket i vei. Og skiva fikk enda fetere vibes.

Er det derfor det tok så lang tid å ferdigstille skiven? Fordi den bleså stein?

– Haha, ja. Den ble nok skrudd ned et par BPM etter det.

Step Up Your Game slippes 27. mai på Razzia Notes/Sony Music.

X