Hver gang vi møter veggen

b
a

SÅVIDT JEG VET har jeg ennå til gode å gå på en skikkelig smell. Sommed ethvert annet menneske har det vært litt ups and downs, sol og vind, menlivet har jevnt over vært ganske OK hittil. Tross alt. Derfor må jeg enten værefullstendig in denial, eller så vil bare ikke omverdenen akseptere atdette er tilfellet, for jeg må telle på to hender alle de gangene de sisteårene både venner og uvenner har påstått at jeg ligger i startgropa til en TUNGdepresjon. Jeg regner med at jeg havnet i denne risikogruppa blant annet fordijeg jobber i NATT&DAG, hvilket angivelig innebærer å smykke seg meddarkness og injisere heroin i øyeeplene.Uansett, førjeg vet ordet av det skal det komme en virkelig mørk tid, en psykiskutforkjøring verden ikke har sett maken til. Alle depresjoners mor skal høvleover meg og kjøre meg inn i murveggen med hodet først.

Da det i en periode hadde vært behagelig lite snakk om disse kommendetragediene, ringte det en dame fra en TV-selskap som var på jakt etter “vanligejenter” som kunne filme seg selv hver dag i fem måneder. Hver eneste dag?spurte jeg. Ja, svarte hun, hver dag, hver eneste gang du møter veggen,og gjerne litt i den tunge tiden etterpå også. Programmet ble laget (utenundertegnede, hvis noen måtte lure) og en bunch sterke kvinner fikk holde såre monologer med våte øyne rettet mot et handycam.

SLIKE EGENREGISSERTE tilståelser er, akkompagnert av selvutleverende blogger,begge kanaler ut i offentligheten som bidrar til å gjøre mediebildet stadig merpersonifisert. Å eksponere sin egen hverdagstristesse er tilsynelatende blitt enbærebjelke i den skandinaviske depresjonskulturen.

– Det å møte veggen er en galopperende trend, sier mediehistoriker Hans FredrikDahl. – I dag løper journalister om kapp etter kjente mennesker som har overlevdindre og ytre ulykker.Han presiserer imidlertid at det ikke er en helt ny trend.– Allerede i mellomkrigstiden kunne vi begynne å se en annen form foreksponering av hverdagslivet i media.

Inntil da var konsensus aldri å fortelle om noe privat, aldri legge utom sjelelivets indre beskaffenhet, og aldri vise “sitt sanne jeg”.Derfor var det nok forfriskende for aviskjøperne i tidlig mellomkrigstid åkunne lese om kjendisen som stilte opp med ustrakte armer i sitt nye hjem,inviterte til vafler og toddy i sitt sjarmerende rødmalte hus på landet, ellersatt henslengt i sin nypolerte veteranbil. Ingen stor nyhet som sådan, men enklassisk avissjanger var født.
– Men så, på sytti- og åttitallet, kommer veggen inn som en ny ingrediens.

KJENDISER SOM MØTER veggen og forestillingen om “den tunge tiden” handler omflere ting. På den ene siden har du media sine etablerte “fortellingsskjema”: Historierom den tunge tiden har “narrativ kraft” og stort “oppslagspotensial”. På den andresiden har du noen som skal selge noe, det være seg en bok, en cd, enforestilling… Begge deler trekker i samme retning: Vedkommende må “bypå seg selv”. Jo større katastrofe, jo større nyhet. Jo flere medikamenter somvar involvert, jo bedre. Grepet er imidlertid utsatt for inflasjon. For noen årsiden var alle plutselig “utbrente”.

Etterhvertmåtte det sterkere lut til og vi fikk botsøvelserfra Sturla Berg Johansen og Rein Alexander som satte en ny standard for“smell”. Hva blir det neste? Kommer til å få kjendiser som går så langt at deiscenesetter sin egen død?

– Det er ikke noe å le av, svarer Dahl.– Sin egen død er en stor nyhet på vestkysten i Statene. I 1920-årenevar skilsmisser en svær nyhet, men nå blir jo alle skilt.

ALLE GODE TING ER TRE. Prisen for fjorårets mest fascinerende smell gikk tilkomiker Brede Bøe som i én kronikk stod fram som HIV-positiv, alkoholiker ogbipolar (tilsynelatende handlet det også om å trumfe – og slik begrave – politikerkollegaThor Erik Forsberg sin cannabis-smell dagen i forveien). I kjølvannet av dette,ble Bøe hyllet for sin åpenhet og fikk massiv respons og støtte frakjendiskolleger i pressen. Deretter mottok han “Åpenhetsprisen” fra MentalHelse. Men hva skjer med sykdommer når de blir mer en mediesjanger enn en medisinskkategori?

– Det ene utelukker ikke det andre, sier psykolog Fanny Duckert.Hun mener at mer åpenhet gjør tabuene mindre farlige, og at detmuliggjør flere avsløringer, på godt og vondt.

– Grensene flyttes hele tiden. Detaljene rundt Breivik- og Vågå-saken villealdri kommet frem for noen år siden. Rettsakene ville aldri vært åpne på denmåten. Det at mediebildet er mer personfokusert, gjør at det blir vanskeligereå skjule ting. Å stå fram i media er en måte å beholde regien på. Problemet erat det kan slå begge veier: Noen mennesker blir for alltid assosiert med dentunge tiden, mens andre vil komme seg videre. Det er ikke én absolutt sannhether. Det er et komplisert samspill mellom enkeltpersoner og hva de står frammed. Det varierer også hvor frivillig eller presset det er.

INSTITUTT FOR JOURNALISTIKK har utarbeidet en rapport om kjendis- ogbetalingsjournalistikk. Der kommer det fram at norske kjendiser får mellom60.000 og 100.000 kroner for å “snakke ut” i et magasin – minst fire ganger såmye som de får for en hjemme-hos-reportasje. Den profilerte foredragsmannen ogeks-brannmannen Lasse Gustavson er også klar på at åpenheten i media ertosidig, og uttaler at det er “en større form for prostitusjon å brette utsjela enn å selge kroppen sin”. Som nyutdannet brannmann kjørte han inn i en gasslekkasjesom eksploderte. Etter ulykken, som vansiret store deler av kroppen og ansiktethans, har han holdt drøssevis av motivasjonsforedrag, og gitt ut fire bøker.

– Jeg tror mye på åpenhet, det har en legende kraft. Ulykken slipper litt taketved at man snakker om det, men åpenheten i media kan ha en usunn side om mantråkker over grensen der personlig blir privat. Er du kjendis og vil få ekstrasendetid på TV, kan du legge ut om noe privatehalvsnaskiga grejer. Da får du være med på Skavlan. Og med mer TV-tid,selger du mer musikk, får flere oppdrag, blir mer populær. Det er en jævla brapersonlig reklamesatsning. Det koster bare at du selger ut privatlivet ditt. Erdu en profesjonell [hore] selger du ditt kjønn, men du kan fortsatt bevaresjelen din ganske ren.

“Det er mer prostitusjon å brette ut sjela si enn kroppen sin.” – LasseGustavson

I SIN FASTE lørdagsspalte i Dagbladet kommenterte sosiolog Kjetil RolnessSkavlan-gjestenes bruk av sykdom som lanseringsmiddel. Som han harselerte:“Skal du selge bok? Uten ha noe forferdelig å fortelle på “Skavlan”? Lykketil.” Hans hovedanliggende var imidlertid ikke å “ta” Skavlan, eller gjestenefor den saks skyld. Skavlans gråteservietter og “dannede tøying avintimgrensene” var først og fremst en nøkkel til å forstå tidsånden, hevdet Rolness.

Så da blir spørsmålet: Hva er det denne “tidsånden” vil si oss? Hva tjener dettil at vi sitter og gnukker på hverandres “tunge perioder”? Kommer det noe somhelst godt ut av å plassere Lana del Rey ved siden av revefjeset til Fredrik?Og om hun der forteller at hun var alkoholiker som 14-åring, vil det hjelpe degå snakke med onkelen din som sliter med det samme?

Er den norskeoffentligheten tjent med å høre om den tunge tiden til Lene Marlin enda en gang, bare i envelregissert tapning der hele Norges sjelesørger, Ole Paus skjenker henne sittmest fortrøstningsfulle blikk? Som han harmdirrende utbryter: “Du var jo bare et barn!”. Ja, som enannen frelser pleide å si: La de små barn komme til meg.

ROLNESS TREKKER FREM prostitusjonsmotstandernes favorittargument: Å prostituereseg er å selge noe av det fineste og mest intime du har. Vel, det var kroppen,men hva med … sjelen? Med alt det lys og mørke det innebærer? – Å snakke ut om den tunge tiden bryter tilsynelatende med det glamorøsekjendisfokuset man ellers har, men i realiteten er det bare en høyere måte åvise sin vellykkethet på, basert på et strengt underforstått manus. Kjendisenhar lagt den tunge tiden bak seg og vokst gjennom prøvelsene. Man TØR å ståfrem og har evnen til å snakke om det. Behersker du den sjangeren, har du alt åvinne, sier han.
For ingen tror vel at de får vite den hele og fulle sannheten når noen snakkerut?