Ingen renessanse

b
a


Crawling Alone, 2010

Det nærmer seg jul, og derfor er vi på NATT&DAG-kontoret veldig opptatt av dette her med tro. Hva får folk til å gjøre ting de fleste gir faen i. Hvorfor bruke livet på noe du verken blir rik eller kul av? Derfor synes vi det var helt naturlig å slå av en prat med Stian Heimlund Skjæveland – en førti-ish kunstner fra Jørpeland som insisterer på at figurativt oljemaleri er veien å gå.

Hvorfor gidder du fortsatt holde på med figurativt oljemaleri? Er ikke det bare sånn Vebjørn Sandsk føling-i-fjæra greier?

For meg handler det om å ivareta tradisjoner, en tradisjon som strekker seg tilbake til Leonardos tid, Renessansen. For å skape stor figurativ kunst trenger en å sette seg inn i et historisk perspektiv, en må ha god kjennskap til opprinnelsen av vårs eksistens. Figurasjon må være ektefølt, en kan ikke tillate tilfeldighet slik som f.eks i et abstrakt maleri.

Når det gjelder Vebjørn Sand, er vi nok totalt ulike som kunstnere, det vil være som å sammenlikne Rembrandt og Rubens. Jeg driver ikke med stor-prosjekter eller masseproduksjon av plakater på Bohus. Jeg er bare en figurativ maler.

Hvis Vebjørn Sand er Rubens så vi Rupert Murdoch. Uansett, så du kaller deg ikke kunstner? Du er “bare en maler”?

Kunstner er et utvannet ord. Hvem som helst kaller seg kunstner i dagens samfunn. Det er vel bare ettertiden som viser om du fortjener tittelen kunstner. Så, ja,jeg er bare en figurativ maler. Mitt redskap# my mind, penselen, palettkniven, fingrene og paletten. Min utfordring# lerretet, motivet og fargen. Mitt budskap# å skape en ektefølt følelse, noe tidløst som går inn i betrakterens hode og ikke glemmes. En må være en sann kriger for å oppnå et ekte originalt uttrykk.
Roots of Norway, 2012

Du er ikke kompis med Ari, er du? Uansett:Hva er vitsen med å iverata tradisjoner? Hvorfor har det en verdi i seg selv? Du finner ikke konseptkunstnere som snakker om å ivareta arven fra Duchamp, malere som snakker om å ivareta tradisjonen til Klein? Du har fotografer som fortsatt tar dritkjedelige landskapsbilder á Ansel Adams, men de er det jo ingen som tar alvorlig? Hvis figurativt oljemaleri bare er en øvelse i å holde et håndverk med like, hører ikke da bildene mer hjemme på finn.no enn i gallerier?

Personlig tror jeg på å ivareta tradisjoner – å bevare jordens kulturarv. Verdien ligger i å holde viktig kunnskap vedlike, samtidig å utvikle det videre. Figurativt maleri står sentralt i kunsthistorien, den er evig. Fra Leonardo til dagens Lucian Freud. Alt er gjort. Abstraksjon og stillisering viser seg allerede i tidlig malerifase, så å være moderne, tenke nytt som alle snakker om, er bare noe forbanna tull. Det viktigste for en kunstner er å gi verka sine sitt personlige preg. Få av dagens kunstnere kan, eller bryr seg om å kunne faget, altså forstå, lære og være ydmyk av det som allerede er skapt. Et godt eksempel i kunsthistorien er Picasso. Han var et vidunderbarn som tidlig forstod primissene for å skape god kunst, altså grunnleggende faglig kompetanse. Så etter en tid begynnte han sammen med Braque og utvikle det som nå kalles kubismen. Hadde ikke Picasso hatt den grunnleggende kompetansen, så vedder jeg fingrene mine på at han ikke hadde kommet så langt. Flere av dagens kunstnere driter i det håndverkmessige, og forståelsen av hvor viktig det er å være ydmyk overfor de gamle mestere. Gerhard Richter som er en av dagens største er også et godt eksempel på en som kan det grunnleggende. Det ekspresjonistiske, abstrakt maleriet kom etter hvert i karrieren hans. Alt handler egentlig om personlige valg. Jeg valgte figurativt oljemaleri. Har ikke angret et sekund, samme om kunstmakta, kritikere, kuratorer og synsere mener noe annet.

Så hvor plasserer du deg i den norske kunstscenen? Lokalt har vi en haug med flinke, korrekte, figurative tegnere, som for eksempel Ingeborg Kvame. Nasjonalt er Sverre Malling velkjent, men går vi inn i maleriet blir det gjerne Nedrum, Sand eller Storm Juliussen tenker på. Hvorfor tror du at figurativ tegning er innafor, mens figurativt maleri er utafor?

Det er egentlig veldig rart at tegning går foran maleri her til lands. En tegning er som regel skissen til selve maleriet – mesterverket. Kanskje det har med design å gjøre, tegning er som regel sort-hvit, og det er inn i tiden med det enkle og monokrome. Jeg tror også pris har en del å si. Det er mye billigere å investere i tegninger. Det er også veldig få kunstkritikere som bryr seg om figurativt oljemaleri. De maser alltid om det samme# sett det før, plagiering, tenk nytt, avleggs og så videre. Av de du nevner, er det en som klart skiller seg ut, Odd Nerdrum. Han er den eneste som er i nærheten av dette vi har diskutert, han dyrker det tidløse med teknisk brillians, og er en meget dyktig historieforteller. Nerdrum er en av verdens fremste representanter for figurativt oljemaleri siden Lucian Freud døde i 2011. I Norge er denne retningen blitt neglisjert og oversett av kunsteliten siden etterkrigsåra. Egentlig rart, for ute i verden høster den stor oppmerksomhet og respekt. Spør for eksempel en amerikaner om hva de vet om kjendiser i Norge, og da svarer de som regel Munch, Heyerdahl, Ullman og Nerdrum.

Du høres frelst ut. Hva får noen til å holde på med greier som de verken får cred for eller blir rike av. Er figurativt maleri en religion, litt sånn på siden som diamantveibuddhisme eller scientologi?

Hehe, kanskje det. For min del handler det om mitt personlige forhold til kunsten og livet jeg lever, det å skape noe på egenhånd, jeg kunne ikke valgt annerledes, jeg er figurativ maler av natur. Noen kaller det tro andre et kall, jeg mener alle mennesker har medfødte egenskaper som en selv må ta stilling til. Noen tør satse, andre ikke, det handler egentlig bare om å tørre, satse for fullt på det en tror på.

Sjekk ut Stian Heimlund Skjæveland sine malerier på kunstnerens nettside.