Borat har blitt millionær

b
a

FLYPLASSEN I ISTANBUL. Koreanske kids med Menace II Society-braids og matchende håndvesker fra gavebutikker i Monte Carlo løper rundt, russiske babushkaer skuler olmt mens Jackie Onassis-esque kasakhstanske damer med sjal og leopardmønstrete bluser maser på menn med tynnslitte barter. Post-SSSR Kasakhstan byr på et spesielt etnisk mangfold: russere, kasakher, usbekere, kirgisere, tsjetsjenere samt tyskere og koreanere svimler rundt ved gaten. Stalins profylaktiske tiltak med massedeportasjoner av hele diasporaer i Sovjet under “den store terroren” på slutten av 30-tallet har satt sine spor på dagens befolkning, da store deler avdisse menneskene ble tvunget til å bo i Kasakhstan og Sentral-Asia forøvrig. De koreanske oldebarna med braids er først inn på flyet. Bosporus forsvinner i tåkenunder meg. Flyet skal 3771 kilometer videre inn i Asia.

Astana er hovedstaden i Kasakhstan. I 1997 bestemte landets evigeenehersker, president Nazarbajev at hovedstaden skulle flyttes fra Alma-Ata, til en liten provinsby som het Tselinograd. Tselinograd ble omdøpt til Astana som er kasakhisk for “hovedstad”. Noen år senere ble det oppdaget olje, noe som gjør at dagens Kasakhstan er blant verdens raskest voksende økonomier. Hvordan ser det da ut i dag? Et forgylt diktatur? En gammel by med nye, fine regjeringsbygg? Med Borat som eneste referanse er jeg ikke sikker på hva jeg skal forvente.

Jeg har et todagers budsjett på 44.000 tengi, omtrent 1600 kroner. Det tenkte jeg var mer enn nok, men ryktene på flyet sier Astana er dyrere enn Paris og London. Kanskje like greit at oppholdet bare varer i 48 timer. Etter å ha kranglet et tvilsomt håndskrevet visum gjennom tollen, finner jeg Mohammed ventende utenfor. Han vil ha omlag 75 kroner for å kjøre meg til sentrum, som virker greit ettersom klokken er halv fire på morgenkvisten.

AMBISIØS BYPLANLEGGING OG en by på en stor gresslette – samt mangel på fartsmålere – har gjort veiene inn til Astana til et perfekt strekke for dragrace. Mohammed kjører i 160 mens han febrilsk prøver å tenne på siggen med vinduene igjen. “Welcome to Dubai!” skriker han. Og ja – det ligner mest på Dubai. Glasskupler, gylne skyskrapere og futuristisk arkitektur møter oss når vi krysser bygrensa.

Jeg møter Christian i hotellbaren. Han skriver bok om Sentral-Asia og jeg skal fotografere for ham. Tilsammen ruver vi 390 cm meter over bakken og har et middels langt Taliban-skjegg på deling. Christian prater flytende russki, mens jeg kan bare si spasiba. Selv i en hovedsaklig kaukasisk byskiller vi oss ut. Etter noen få timer søvn besøker vi Bayterek-tårnet. Det ligner på en gigantisk chupa-chups i gull, rager 97 meter over bakken og er symptomatisk for byens vesen. Tårnet regnes som et av de sentrale arkitektoniske verkene i Astana og ble bygd for å vise landets velstand og visjon for fremtiden. Som det meste annet i byen har presidenten hatt en finger med i spillet: I toppen av den gigantiske gullballen har man mulighet til å stå i kø med helgeturister fra landsbygda, nygifte og nyfrelste for å trykke en gullvariant av hånden til president Nazarbajev. Om ikke dette er pompøst nok, spilles nasjonalsangen under håndspåleggelsen; en sangpresidenten selv har skrevet teksten til.

Det er lang kø, og vi går i retning Khan Shatyr. Khan Shatyr (Khanens telt) er om mulig enda mer grandiost enn Bayterek-tårnet. Verdens største telt, en rosa neonpyramide som rager 150 meter over bakken. Teltet huser Astanas største kjøpesenter og kan skilte med innendørs fornøyelsespark, elv til å kjøre båt på og to laguner i toppetasjen med bølgebasseng og sand importert fra Maldivene. Det kommer godt med når kvikksølvet dropper ned mot 50 blå i vinterhalvåret. Jeg glemte badebukse, men vi får en omvisning med blå plastposer på skoene. Vi tar så heisen ned i underetasjen på supermarkedet og bruker en drøy halvtime på å velge Vodka fra et sortiment på i overkant av 500 flasker.

BORAT-EFFEKTEN. Christian får gjennom felles kjente ordnet en middagsdate med en av sjefene for sykkelteamet Astana. Sykkelteamet er ett av mange prosjekter Kasakhstan har pumpet penger inn i for å promotere sitt eget land, og laget har simpelthen fått samme navn som hovedstaden. Turismen har likevel latt vente på seg. Vi dukker opp lett vodkaberuset på en ukrainsk familie-restaurant og møter Allen. Han er etnisk kasakh og har med seg kona fra Turkmenistan og barn som alle prater godt engelsk. Han har allerede bestilt flere shots med vodka, og skåler mens han forteller skrøner fra tidligere Tour de France-besøk. Neste uke skal han og kona til Paris for å overvære innspurten på Champs-Élysées. Deretter er det ferie i Spania.

– Før Borat var det ingen som engang visste om landet vårt, men det endrer seg nå, sier Allen.

– Det er viktig at alle får vite om Kasakhstan.

Han drar på det.

– Jegtrodde dere hatet Borat i Kasakhstan?

Allen smiler.

– Det var mange som var forferdet da den kom ut, at Hollywood kunne være så overfladiske. Filmen er jo så ironisk at den sier mer om den vestlige ignoransen enn om Kasakhstan som land. Det har vist seg i ettertid at filmen gjorde at folk fikk opp øynene. Amerikanere leste seg opp på Wikipedia og fant kanskje ut at det ikke var sånn i det hele tatt. Stadig flere mener nå den har vært uvurderlig i vår vekst.

Vi spør om presidenten. En diktator i fåreklær?

– Om dere vil oppleve et ekte hardcore-diktatur, så dra tilTurkmenistan, skyter kona inn.

Allen er unnvikende og utbringer en ny skål med vodka.

Da dna!

Dagen etter kurerer vi fyllesyken med hasselnøtter og cornflakes med varm melk til frokost, og bestemmer oss for å titte nærmere på mannen vi ser bilder av i samtlige rom i Astana. President Nazarbajev. Byplanleggeren og nasjonalsangskribenten. Velgjøreren og tjenestemannen. Han har selvfølgelig et eget museum også.

WHEN IN ASTANA. Det finnes nesten ikke taxier i Astana, modus operandi er å haike, og betale litt småpenger som takk. Vanligvis stopper bare fattige som trenger litt ekstra penger, men vi er heldige og får haik med en mann i en fancy mørk bil med mørke vinduer. Han har Gucci-solbriller på og jeg spør hva han driver med. “Oil business”, sier han kort. “Oil business good?” spør jeg. Han gliser. Sola speiler seg i brylkremen i håret hans. Han tar ikke betalt for turen.

Museet er som forventet: Golfballene til Bill Clinton, Boris Becker sine tennisballer, påkostede gedigne gaver fra statsoverhoder og amerikanske oljefirmaer er stilt ut i svære montre, sammen med Louvre-size oljemalerier av presidenten i god Napoleon-stil; sammen med arbeidere, eller alene på en hest skuende utover de endeløse slettene. Han har vært enehersker siden 1991 og ifjor fikk han angivelig 95 prosent av stemmene. Nazarbajev kom fra fattigslige kår på landsbygda, men via skolegang og hardt, farlig arbeid i et stålverk endte han opp som en av lederne for kommunistpartiet i datidens SSSR.

Et par ting taler til fordel for presidenten. Landets enorme økonomiske vekst har gagnet de fleste og boostet den nasjonale stoltheten. Nazarbajev har gått i fronten for sekularisering av et hovedsakelig muslimsk land. Hans tilhengere minner også om alle atomvåpnene og alt uraniumet Nazarbajev arvet da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Alt dette destruerte han, selv om Kasakhstan var et fattig land og ble tilbudt høye summer for våpnene av blant annet Iran. Gode beslutninger, men kanskje like mye et utslag av internasjonalt press som av presidentens gode karakter.

VALGFUSK. Og når det er sagt, valgene siden unionens fall har gjentatte ganger blitt kritisert av OSSE. I 2007 vedtok det kasakhstanske parlamentet at presidenter bare kan gjenvelges to ganger. Det vil si: med unntak av Nazarbajev. På samme tid har opposisjonsledere blitt likvidert, Kazakhstan regnes blant de mest korrupte landene i verden, og familiemedlemmer sitter i lederstillinger i landets bedrifter. Flere kilder hevder at Nazarbajev har overført så mye som en milliard dollar av Kasakhstans oljepenger til egne konti i utlandet.

På dagtid har det vært vanskelig å få folk i snakk om presidenten, men senere, lett vodka-beruset tråkker vi gjennom gressplener (hvor det ennå ikke er bygget noe) i jakt på noen som vil prate. Byens grandeur er på langt nær ferdigstilt og de tomme plenene mellom skyskraperne gjør Astana mer hyper-futuristisk og orwellsk når solen går ned. Det er knapt folk på gatene. Etter litt leting etter et nattåpent sted finner vi et 30 etasjers neonopplyst hotell formet som en kinesisk pagode, tatt rett ut fra Enter the Void. Toppetasjen surrer rundt med utsikt over skylinen og slettemarkene bortenfor. Vi blir raskt invitert av noen unge mennesker til åsette oss ned for å “dele noen snacks”. De tar en pause i hookah-røykingen og forteller om seg selv mens en usbekisk ansatt står på enden av bordet og holderpipa varm. Geitetunge blir servert og vi blir introdusert. Mennene sier vi må spørre dem om lov før vi hilser på damene. Jeg spør sidemannen om hva han jobber med. Han svarer at han jobber i KNB, KGBs Kasakhstanske lillebror.

– Hva er sjansen for at to norske langhårete journalister blir overvåket?

– 25 prosent sjanse, sier han.

Jeg påpeker at det er litt påfallende at det er et tomt rom mellomrommene våre på hotellet.

– Ja, det er underlig, sier han.

Så bytter han tema, og forlater bordet en lang stund. Jeg blir paranoid og foreslår at vi stikker. På tide å komme seg ut, sier jeg til Christian.