Numusic: The Orb

b
a

Ut i fra programmet er dette en kveld med masse godsaker både for hode, mage og bein. Nye navn, lokale band, gamle rever og av de aller største innenfor elektronikasjangeren. Jeg kommer inn til Next Life som er et velkjent navn i Numusic sammenheng. – Det er hyggelig å være tilbake på Numusic, sier bandleder Hai Nguyen Dinh – Dette er vel syvende gangen vi spiller her. Next Life er for undertegnede musikkens Bruce Lee# de spiller knallhardt, konsist og kjapt. Med sine pedantisk sammensatte låter og like pedantiske fremførelse med Hai hoppende rundt som en dirrende muskel er dette alltid en god ting å få med seg. Metal-riff og Commodore 64 i en herlig sammensetning. Jeg forstår veldig godt at Next Life stadig blir booket inn til festivalen.

Inne i Scene 1 spiller Monolake opp. Med sitt delikate lydbilde og data-animerte visuelle bakteppe får også disse meg til å bli stående. Den dype og klare bassen treffer meg i magen, de elektroniske knitrelydene kiler i ørene og rytmene får meg til å svaie i takt.

Med Filastine får jeg et lite luksusproblem. Begynnelsen av konserten lover så godt med fine organiske strøk på Celloen og elektronikken – både på skjermen bak og gjennom høyttalerene – er så intrikat og velskapt at jeg motvillig går fra dem i Scene 2. Men jeg skal på The Orb.

Med klassikeren “Little Fluffy Clouds” har The Orb laget kjenningsmelodien for hele ambient-house sjangeren. Det var dem som fikk meg og mange andre inn på elektronika helt fra oppturen på 90-tallet. Nå er de tilbake med nytt album der de har med seg gudfaren Lee Scratch Perry. I kuttet “Golden Clouds” sampler de sin egen “Little Fluffy Cluds” i god Lee Perry tradisjon. Det er en begivenhet å se The Orb på Tou Scene. De syrer det til helt fra starten av, med sine skrullete samples og trippende filter er det herlig å høre at de fremdeles har humoren de er kjent for. Vi får materiale fra de tidlige klassike platene, men også fra den siste, der de lesker seg med Lee Perry sine toastinger i samplet format. Det er full pupp. På vei ut for å trekke litt frisk luft etter konserten hører jeg siste snutt av Lindstrøm på vei forbi Maskinhallen. Det svinger som bare juling, men det gjør det i hodet mitt også. Jeg er god og mett og tar kvelden.