Øyenstenen

AlanLucien Øyen (34) har fått gullstjerner i både gamle og nye bøker.

Densiste tiden har det blåst en fønvind rundt Alan Lucien Øyen, bysbarnet som viaen karriere som danser i Carte Blanche nå regnes som en av landets viktigstekoreografer og regissører – dels solo, dels som bestanddel i kompaniet Winter Guests.Men hva skal vi kalle ham? Regissørkoreograf? Koreografregissør? Mer om detsenere.

NATT&DAGhar troppet opp på Studio Bergen for å snappe til oss mest mulig av Øyenstilmålte lønsjpause. Øyen er for tiden er intenst og aktivt inne i sisteinnspurt av prøvene til FICTION med Carte Blanche, som har premiere påFestspillene. “Seks ukers prøvetid”, forteller han. Seks uker? Det virkernesten urovekkende kort, spesielt når man vet at verk av denne sorten har entendens til å skifte dramatisk karakter fra den opprinnelige ideskissen og tildet som blir det endelige resultatet.

–Men det er ikke spesielt kort, sier Alan.

–Og heller ikke et hinder. Det er disse forholdene vi er vante til å arbeideunder.

Etøyeblikk lar NATT&DAG seg henfalle til en utopi der ubetydeligheter som tidog penger burde være det absolutt sistehinder for kompanier avdette kaliberet. Men igjen – kanskje ikke. Hvordan kunne man da ta beslutningenom at noe er bra nok og rede for premiere?

Ideeneer som regel lystige i utgangspunktet. Men så skjer det noe underveis.

Akkuratdette viste seg å være aktuelt i forbindelse med Øyens forestilling AvenidaCorrientes, da den gjestet London i fjor høst – for anledningen i ny drakt.Produksjonen hadde også premiere på Festspillene i 2010 – med andre ord ingensmåfisk av en begivenhet. Mange regnet den sågar som en publikumsfavoritt. Så hvaskjedde?

–Forestillingen var rett og slett ikke ferdig, sier Alan.

–Det var noe med forholdet mellom fiksjon og virkelighet, mellom film ogliveformat, tragedie og komedie.

LESERESOM SÅ FORESTILLINGEN husker kanskje også promoteringen av den: i forkant avpremieren fremsto danseren Augusto Garcia(Daniel Proietto) ogkoreografen Dieter Geier (Andrew Wale) som helt reelle personer, med egnefacebookprofiler – og alt som skjer på facebook må jo være en del av virkeligheten,riktig?

–Det gikk så langt at Augusto fikk jobbtilbud fra koreografer i Sør-Amerika, dehadde rett og slett ikke fått med seg at han ikke var en virkelig person.

Øyeninnrømmer at det var forfriskende å ta et oppgjør med den klassiskekoreografen: “alt etter hvor forestillingen har turnert, har publikum på ulikesteder ikke en gang reagert på den ekstremt stiliserte fremstillingen”. Denaktuelle stiliseringen tar for seg en koreograf som nærmest tar form som etgudebilde, et allvitende geni. En stereotypi det kanskje er like greit å ta etlite oppgjør med.

Mentilbake til fønvinden. Alan Øyen og Winter Guests ble nylig tildelt Den HelligeGral: basisfinansiering fra Norsk Kulturråd – sågar for en dobbel periode.Dette sikrer kompaniet trygge arbeidsvilkår de neste fire årene, en uvurderligverdi i tider der kompanier og teaterhus legges ned for fote i Europa, somsivile ofre for en stormannsgal høyrefløy.

–Som et ungt kompani i denne situasjonen er det lett å bli ydmyk, sier Alan.

NATT&DAGforestiller seg at man også kan bli fristet til å ta større sjanser renttematisk, når man ikke er avhengig av å selge en enkeltforestilling for å kunneta fatt på neste. Øyen er enig:

–Absolutt. Det gir oss muligheten til å planlegge, men også til å være spontane.

Eksistensener altså sikret. I tillegg til dette, som om det ikke var nok i seg selv, erAlan Lucien Øyen nominert til mentorordningen med det spektakulære navnet RolexMentor and Protégé Arts Initiative. Annethvert år setter ordningen enlovende koreograf i kontakt med en mentor av gedigent internasjonalt kaliber.

–Det var en enorm ære bare å bli nominert til dette prosjektet, selv om arbeidetmed den påfølgende obligatoriske søknaden mildt sagt var … la oss si omfattende.

ENKLASSIFISERING SOM LENGE har vært en frustrasjon for landets friescenekunstfelt er skillet mellom teater og dans. Mangelen på en klar definisjonpå Øyens virksomhet har også vært en kilde til forvirring for enkeltekulturarbeidere. Utvalgene som delegerer statsstøtte til frie kompanier harlenge forutsatt at man selv definerer sin virksomhet som enten “dans” eller“teater”. En opplagt utfordring for mengden av kompanier som arbeider i skjæringsfeltetmellom disse to, slik nettopp Alan Øyen gjør.

–Det er vanskelig å velge en av kategoriene fra prosjekt til prosjekt, om jegopererer som koreograf eller regissør, sier han.

–Ofte ber jeg dem rett og slett om å velge selv. Hvem definerer reglene for hvasom er hva? Jeg sikter etter kvalitet, uansett medium.

Deulike uttrykkene tilfredsstiller ulike behov, der tekst og improvisasjon medtale gjerne skaper innhold på et annet nivå enn bevegelse, som for Alan Øyenikke er symbolsk ladet, men rett og slett bevegelse, en teknikk somfører kroppsdeler fra punkt A til B på mest mulig interessant manér. “Dance isa trance”, som han sier. Dansen fungerer på et mer ubevisst plan enn ordet, menflere plan skaper som kjent også større dybde.

Kunstnerenforan oss opererer altså både som koreograf og regissør, avhengig av hvilkenform som passer forestillingen best# være seg film, og i fremtiden kanskje ogsåfjernsyn.

– Åkunne si det man ønsker til flest mulig, det er en drømmesituasjon, sier Alan.

–Tenk om man kunne vise arbeidet sitt til like mange som ser på Hotel Cæsar.

Vititter på klokka. Vår audiens går mot slutten. Øyens arbeider handler ofte omkredibilitetsspørsmål, om møter med egne fordommer, illusjoner om egen hverdag.

–Ofte er ideene i utgangspunktet lystige, optimistiske. Men så skjer det noeunderveis, de blir liksom dystrere og dystrere. Jeg vet ikke hvorfor.

FLEREAV ØYENS FORESTILLINGER virker derfor nesten dystopiske. Portene til de merdubiøse sidene av menneskesinnet holdes sjelden lukket, og seksuelle,eksistensielle og filosofiske fantasier farer rett igjennom. Eller som detheter i en passasje i FICTION: “Jegventer stille på en flystyrt, på en bilulykke – jeg kan sitte flere timer vedvinduet og håpe på at noen skal kjøre av veien.”

–Det er litt paradoksalt at jeg egentlig søker lystige iscenesettelser, gjerneogså med en privat karakter, men ofte ender opp med det motsatte. Mye handlerom å anerkjenne sin egen eksistens. Er det egentlig mulig å se tilbake på sitteget liv og tenke at det ble akkurat slik man ønsket?

Etspesifikt spørsmål om bruken av masker i FICTION leder koreografeninn på uhyggelige barndomsminners stier. Det skumleste er det som er nærest, omdet plutselig endrer karakter til noe ukjent. Mange av Øyens arbeider benytterseg av tekst som kunne holdt mang en bestemor våken om natten, blant annetfølgende utdrag fra Flawed (2011): “There’s several of themholding him in place. The guy behind him has got his dick out. And here comesthe power of ‘now’ plunging through his ass. Fuck! The power of ‘now’ ispersuasive”. Så hva er koreografregissøren selv redd for?

–Klovner, sier han.

–Klovner er noe av det verste jeg vet.

FICTION settes opp på Studio Bergen 1., 2., 3. og 5. juni. Koreografi avAlan Lucien Øyen.

Scenografi og rekvisitter av Åsmund Færavaag. www.carteblanche.no

X