Hove – Musikalsk recap dag 2

Dag to på Hovefestivalen 2012 er over. Her er det vi fikk med oss!

Michael Kiwanuka

Kos, kos, kos

Etter å ha sett Mikhael.. Paskaiev? Paschkalev? Paskalev? for niende gang denne festivalen var det deilig med noe nytt. Michael Kiwanuka har laget seg et navn på en sterk stemme og gode arrangementer, med streif av herlige referanser som Otis Redding og andre soul- og blueslegender. Live fungerer det også utmerket. Stemmen bærer, bandet er tight, eneste minus er at framførelsen blir litt urørlig når det er såpass mye groove i musikken. Det blir litt for perfekt, hvis det er mulig å si. Men for all del, dette var konserten hvor kjærestepar kunne stå og slafse på hverandre i en time på amfi, uten å tenke på at de snart må lade cashless-kortet. Fint!

(Onsdag 19.30 på Amfiscenen)

Brandt Brauer Frick

Brandt Brauer DIGG

Fuck Lana Del Rey. Fuck Snoop Doggy Dogg. Brandt Brauer Frick eide hele festivalen. I drøye 45 minutter var det flekken som var hovedscenen. Vi fikk en endeløs rekke av piano-hooks, herlige perkusjonselementer og tre stramt kledde tyskere i som ga alt i skogen. Det fungerer så vanvittig bra når du i tillegg til et fantastisk house-live-set får gleden av å se en energisk fremførelse, i stedet for bare én fyr som står alene bøyd over en mikser. For å sitere Hannah Montana: The best of both worlds.

(Onsdag 23:15 på Flekken)

Lana Del Rey

Lana Del Meehh

Bedre en forventet? Ja. Holdt stemmen? Ja. Men er virkelig Lana Del Rey anno sommeren 2012 en spennende konsert å dra på? Egentlig ikke. For å sitere vår kjære redaktør: «Nostalgikonseptet hennes biter seg i halen: Hun ser ut som en tidligere filmstjerne som prøver å gjenskape rollen fra en 20 år gammel musical. Trist og vakkert på en gang.» Og det gjør det virkelig. Bevegelsene Lana gjør rundt på scenen er anstrengte, og samspillet med band og til dels publikum er fraværende. Det føles ut som en sangerinne som synger over en sekstett med strykere i stedet for en sangerinne som synger sammen med en sekstett med strykere. Festivalens merkeligste øyeblikk oppstår når Del Rey skal ned i pitten foran scenen, uten at noe kamera følger henne. Veldig fint for folket på de første radene, men for alle andre blir det ti minutter med merkelig stillhet.

Noe av appellen med Lana Del Rey er at det føles oppnåelig å stå i hennes sko. En hvilken som helst småpen tjueåring med en god stemme og ferdigheter i Windows Movie Maker kunne i teorien gjort det hun gjør, det er trolig derfor jentene hyler høyere enn guttene når Del Rey går på scenen. Her ligger dessverre også noe av problemet. Det er rett og slett ikke en forferdelig dyktig musiker vi har med å gjøre, og derfor klarer hun ikke helt å ta kommando over det hun gjør. Men, med noen år til som turnéartist kan dette bli virkelig bra, potensialet er der, og en del av låtene finnes der allerede.

(Onsdag 23:45 på Amfi)

The XX

Wicked Game (Dub Version)

Et eneste langt foreplay. Vi er helt overbevist om at det ble hatt utrolig mye awkward teltsex etter denne konserten, ikke at det er noe negativt. The XX har tatt en enkel formel, gitar, bass, vokalharmonier og pad-trommer, og gjort det til noe helt unikt. Veldig vanskelig i 2012, hvor denne formelen har blitt utprøvd på alle tenkelige måter. Svakheten er at det er minimale forskjeller fra låt til låt, men når hele konserten blir en timelang dubversjon av Wicked Game, er det umulig å klage. Den nedstrippede versjonen av “Crystalised” ender trolig opp som ett av årets hoveøyeblikk.

(Onsdag 01:00 på Amfi)

X