DEN STORE MØRKLEGGINGEN

b
a

Eiendomsmeglerselvtilliter ’mørkt’. Paradise Hotel er ’mørkt’. Grand Prix er ’mørkt’. ABBsforestillingsverden er ’mørk’.

Ved siden av den målrettede sosialiseringen og det overrumplende høye nivået avangst og overkompensert utilpasshet man kan observere på hvert fortau, hvergalleriåpning og hvert gatekjøkken, er det mest problematiske ved å flytte tilOslo at man plutselig på daglig basis er nødt til å forholde seg til osloboernespatologiske hang til å pønske ut – og ta i bruk nye slangbegreper. Det er ikkegodt å si om det skyldes kjedsomhet, illusjoner om tidsklemmer eller enustyrlig destruktiv impuls som ikke får hvile før den har tømt det norske språkfor all spissfindighet, eleganse og presisjon, men det finnes tilsynelatendeikke det substantiv, adjektiv eller adverb som i henhold til osloboerne ikke erbedre tjent med å erstattes av et ord som slutter på dobbel konsonant og -is.
DET FINNES INGEN gode grunner for å refereretil potetgull som ’pottis’. Hvis man ikke har tid eller krefter til å uttalealle de tre stavelsene i ’po-tet-gull’, ligger det for lengst assimilerte’chips’ der og venter på en som en venn i natten. ’Pott-tiss’ er en hel stavelse lenger, og kan –formodentlig – bety forskjellen på liv og død for mennesker som forestiller segå være så travle at de ikke har plass til trestavelsesord i vokabularet. ’Tyggis’har for lengst sneket seg inn i ordbøkene, og vil utvilsomt snart få selskap av’pottis’, ’lættis’, ’kalkis’ og – om lag et kvarter før Antikrist moonwalkerinn på scenen – ’diggis’.
Et tilsvarende problematiskaspekt ved osloslangen er den komplett tilfeldige og meningsløse innlemmelsenav engelske ord og uttrykk i dagligspråket. Én ting er å appropriere ord ogvendinger fra andre språk som en slags forbrødringsgest eller for å berike detnorske språket – en annen ting er formålsløs famling i blinde, som den komplettuforståelige osloske bruken av det engelske ordet ’funny’. Det osloske ’funny’er verken funny-peculiar eller funny-haha, men funny-100% overflødig. Et snaut tiår etter jeg første gang hørtedette ordet brukt på norsk forstår jeg fremdeles ikke hva ordet betyr i ennorskspråklig kontekst, og å dømme etter de flakkende blikkene og ørsmå,nølende pausene til menneskene som bruker det, er dette på ingen måte noe jeger alene om. Det osloske ’funny’ er funny-[eteller annet adjektiv]. Dessuten er vi etterhvert så språklig og kultureltforbrødret med engelskmennene og amerikanerne at enhver form for samkvem utoveret lett kyss på kinnet vil fortone seg som straight up incest. Og dette er baretoppen av isfjellet# problemet strekker seg hele veien fra behørig meningsuttømteadjektiver som begynner med ’lynch-’ til den innbilt legitime bruken av detherostratisk døve ’bump’.

Det offentlige rom mørklegges, med det resultat at mulighetene for en presis og konstruktiv samtale blir stadig mindre.

Detovenstående er likevel bare irritasjonsmomenter# noe å kaste seg ut i når manføler stemningen blir litt for god eller rive seg i håret over på dager da manstår opp og ikke synes man ser nok av Per Egil Hegge i speilet. Riktignok erdet en irritasjon som avskaffer lysten til å fortsette en samtale raskere enntanken på en moteblogg ødelegger gleden ved å se et velkledd menneske på gata,men det er likevel kun irritasjon.
Det finnes imidlertid aspekter ved osloslangensom er mer problematiske enn som så, og det mest problematiske slangordet avdem alle er den moderne bruken av ordet ’mørkt’ for å beskrive alle tanker,forestillinger og gjerninger som ikke passer inn i ens personlige, idealiserteverdensbilde. Denne bruken av ordet ’mørkt’ er nå så utbredt at det ikke lengerer snakk om et oslofenomen, men det var her det ble popularisert, og det er herdet må rykkes opp med rota.
Vi har alle hørt dette “mørkt”,og de aller fleste av oss har også brukt det: Eiendomsmeglerselvtillit er “mørkt”.Paradise Hotel-deltakernes verdenssyn er “mørkt”. Partysvenskefylla er “mørk”.Japansk pornografi er “mørkt”. Tysk julebordstrance er “mørkt”. Denhimmelropende mangelen på gangsyn som ligger til grunn for samrøret mellompolitikere og private rådgivningsfirmaer er “mørk”. Sjelene til mennesker sommed viten og vilje vinner den internasjonale finalen i Grand Prix og dermedpåfører statskanalen ekstrautgifter i 200-millioners klassen er “mørke”. AndersBehring Breiviks forestillingsverden er “mørk”.

“MØRKT” ER ET fantastisk treffende beskrivelse når man prater med en person somer hundre prosent enig med en i ett og alt. Problemet er bare at det er såbombastisk og demonstrativt upresist i møte med alle andre. Når man omtaler noesom “mørkt” på denne måten oppnår man i praksis ingenting annet enn å forvisedet man beskriver til den store, uformelige båsen som er prydet med skiltet “Tingjeg ikke liker og ikke ønsker å forholde meg til”. Dermed mørklegger man stadigstørre deler av det offentlige rom, med det resultat at mulighetene for enpresis og konstruktiv samtale blir stadig mindre.
I kjølvannet av de mangedebattene som har piplet frem etter massakren 22. juli 2011 og den påfølgenderettsaken mot Anders Behring Breivik, har det gjentatte ganger blitt tatt tilorde for en åpnere og mindre fordomsfull norsk offentlighet. Det har blittargumentert for å slippe til stemmer utenfor de sedvanlige sirklene avmedietravere og tradisjonelle grupperinger, og det har til og med forekommetoppriktige – og utvilsomt velmente – forslag om å innlemme de frådende internettskrømtenesom åler seg rundt i kommentarfeltene, og spyr sin uforpliktende galle utoveralt og alle som i henhold til deres hjemmesnekrede logikk har gjort segfortjent til deres rettskafne vrede, i den siviliserte samtalen.
Massemordet som fant sted ifjor sommer har naturlig nok preget nasjonen, men det er likevel viktig å ikkemiste hodet fullstendig og gjøre innrømmelser i hytt og gevær. Årsaken til atdet er uakseptabelt å ta de anonyme indignasjonsmaskinene som yngler i kommentarfeltog på diskusjonssider inn i varmen, er ikke i første rekke budskapet deres: Medsin ordknappe stil og grunnleggende forakt for all som heter rettskriving,grammatikk og sivilisert språkbruk diskvalifiserer disse menneskene seg fra åbli tatt seriøst lenge før de i det hele tatt får lagt fram meningene sine. Iet sivilisert samfunn er det offentlige ordskiftet nødt til å holde et visstnivå, og som nasjon kan vi ikke være bekjent av en offentlig samtale hvor faktaog presisjon er en frivillig aktivitet for spesielt interesserte.
NÅR BÅNDENE MELLOM språk ogvirkelighet blir så løse som de er på visse populære norske nettfora, blir detumulig å skjelne mellom hvem som sier noe fornuftig og hvem som sier noe dumtpå en fornuftig måte. Hvor mye ekstra tålmodighet har ikke den norskeoffentligheten med Kåre Willoch på grunn av hans fortryllende talegaver? Og hvormange logisk vanntette resonnementer kan ikke Hanne Nabintu Herland ødeleggemed sin bisarre, teatralske stil? Retorikk og presentasjon er avgjørende forhvordan et budskap blir oppfattet, og dersom hele den offentlige samtalenreduseres til upresise omtrentligheter, blir det ikke lenger mulig å oppfattenoen ting som helst. Med den moderne bruken av ordet “mørkt” gjør ellersveltalende og velformulerte mennesker seg skyldig i nøyaktig det samme som derabiate utropstegnmisbrukerne på internett: Man formørker den offentligesamtalen, og gjør den dummere og mindre konstruktiv.
Forskjellen er imidlertid denat der internettkrigerne motiveres av en eller annen form for uttrykksbehov –om enn bare behovet for å bli lagt merke til – er bruken av ordet “mørkt” førstog fremst motivert av forfengelighet. Å sortere vekk tanker, meninger oggjerninger ved å forvise dem til det diskursive mørket, er i praksis en formfor pertentlig innredning av sitt eget mentale rom. Alt som ikke oppleves sometisk eller estetisk gangbart skyves ut i mørket. Alt – være det segirriterende musikk, ustilig oppførsel, rasistiske holdninger eller massedrap –males med samme børste, og den børsten er dyppet i “mørkt”.
22. juli har rettet søkelysetmot en rekke aspekter ved det norske ordskiftet som lenge har vært problematiske,og selv om det som Øyvind Strømmen har påpekt, ikke er holdbart å begrense segtil å kritisere debattens tone,tjener det ingen hensikt å bevisst arbeide for å gjøre den offentlige samtalenmindre tydelig. Først når språkbruken er såpass presis at det lar seg gjøre åforstå hva folk mener, kan man komme noen vei. Bruken av ordet “mørkt” spilleren liten, men slett ikke uviktig, rolle i dette spørsmålet, og som symptom påen moderne norsk upresishet er den et interessant fenomen.

DET ER IKKE VANSKELIG å forstå det tiltalende og forlokkende ved denne begrepsbruken.“Mørkt” er et utpreget demokratisk begrep som ikke krever noen spesielleretoriske ferdigheter og hvis gevinst er den samme for alle. Samtidig blirbegrepet et slags smykke – et bevis på ens egen edelhet og manglende evne til åhåndtere verdens bedervelse. Presis og detaljert språkbruk har en tendens til åetse seg fast i det som beskrives# flette det inn i et nettverk av ord som ikkestår i et en-til-én-forhold til det beskrevne. Resultatet er at språket fargerav på virkeligheten, og reduserer den til mer eller mindre fantasifullekombinasjoner av de samme gamle niogtyve bokstavene. Det er av denne grunnbevisst upresise begreper som “bra folk” er så populære# ved å være vag forhindrerman at det man holder høyt reduseres til vasne ord og klisjeer.
Med det “mørke” er detmotsatt# det “mørke” har godt av åtrivialiseres, og man skal være ganske så hensynsløst jålete for å insistere påå ha også sine hatobjekter i fred for språkets grålig definerende lys. Floskelenom at trollene skal frem i sola for å sprekke har mye for seg, og når manbeskriver det stygge, det dumme og det onde ut av det retoriske mørket tvingerman både seg selv og andre til å se det for hva det er. Før det går helt overstyr med lys-og-mørke-metaforene, foreslås dermed herved et femårig moratoriumpå å bruke “mørkt” om alt annet enn det konkrete fraværet av lys.

Betrakt det som en utfordring, osloboere.