Vestavind

b
a

L.A. WOMAN: Linnea Dale er født 22. april1991 i Tinn i Telemark. Hun var deltaker i sangkonkurransen Idol på TV 2 i2007. Senere var hun gjestevokalist på singlene “Ambitions” og “Sometimes” tildrammensbandet Donkeyboy. I 2010 kunngjorde hun at ville konsentrere seg omskole og egne prosjekter. EP-en “Children of the Sun” ble lansert i januardette året og singelen “And Then the Sun Comes Up” kom i mars. LP-en Lemoyne Street, produsert av ØysteinGreni og Nikolai Eilertsen fra Bigbang, er ute nå.

Linnea Dale (21) dro til USA og vestkysten for å ferdigstille denførste soloplata. Hva fant hun?

“Isthere any sunshine left?”, spør Øystein Greni i Bigbang-låta “L.A. Song”. Ja, ersolskinnsstaten på vestkysten fremdeles å forbinde med oppvåkning og musikalskettervekst? Ja, i alle fall om vi skal tro Linnea Dale. Hun dro til nettoppCalifornia og Greni for å ferdigstille sin første soloplate (“det er en heltspesiell energi der!”). Men så var det denne hersens blendingen òg da# detteevinnelige lyset som slynger seg mot øynene dine og gjør det plent umulig å senoen ting som helst. Er kanskje ikke solskinnsstaten også den mørkeste av dem alle? Som Grenioppsummerer: “I don’t know where I got lost / did I miss my exit / or did thesun get in my eyes?”.

California, altså: så mange meritter, så mye å svare for.

Når NATT&DAG treffer Linnea, velger vi derfor den tryggere vårsolapå baksiden av Humanistisk Fakultet i Oslo, der hun for tiden er immatrikulertfor å studere Estetikk(som sorterer under “Estetiskestudier og allmenn litteraturvitenskap“).For første gang armert uten prefiksene Idol- eller Donkeyboy- (“Jeg serikke på det som noe negativt. Det var liksom bare en del av en læringsvei”), virker hun kanskje mest av alt … tja, lettet.

LA har egentlig ikke vært en by jeg hadde tenkt å reise til.

Påsken er rett rundt hjørnet, indian-spring# Linnea kastercardiganen og kun iført jeans og en hvit singlet, er det noe skjørt, nærmest porselenaktigover henne. Samtidig, slik enhver Idol-titter ikke kan ha unnlatt å legge merketil, hun har jo også dette bråmodne ved seg. Som amerikanerne sier: “wisebeyond her years”.

Hei, Linnea!Greni er kul, da! Hvordan var det å jobbe medham?

– Dethar vært veldig flott. Han ble en mentor for meg, egentlig. I og med at detteer min første plate og han har vært veldig flink til å pushe meg avgårde. Vihadde kjent hverandre i over et år før vi spilte inn plata, så mye avforberedelsene gikk egentlig på å bli kjent med hverandre musikalsk: Finnefelles referanselåter, spille mye musikk for hverandre, slik at Øystein fikk engod feeling på hva slags ting jeg liker. Så når han skulle gå inn i enprodusentrolle og tenke: “ok, hvilken retning kan vi ta den låten?”, så kjennerhan allerede til en del av de tingene jeg liker. Han har vært flink til åcatche de tingene som har gjort at han forstår hva jeg vil med en låt – når jegikke har klart å forklare det med ord. Det er så sensitivt, så sårbart når dugår inn i en studiosetting, så det er viktig at du klarer å bevare det somligger i låten.

Hvor mye av Greni er det iplaten?

Jeg ville gjøre det på nytt, men da var Øystein superstreng og sa: “Nei, nå har vi fanget et øyeblikk”. Alle platene du elsker er fulle av sånne feil, sa han.

– Halvpartenav låtene har jeg skrevet alene, og halvparten av låtene har Øystein hjulpetmeg med å skrive ferdig. Som for eksempel ting i arrangementet, pussing avtekst eller at han har vært med å skrive nye deler av låtene. Det har værtveldig naturlig. Men han har også satt preg på det med sin smak# jeg føler dethar blitt en fin forening.

Hvordan ble dere kjent?

– Vitraff hverandre første gang på VG-lista høsten 2009. Vi delte garderobe sammender. Vi kom i snakk og jeg fortalte ham at jeg skrev litt låter. Han tilbød segå gi tilbakemelding på det og hvis jeg ønsket det, kunne jeg sende ham noe. Jeggjorde det og han syntes det var veldig bra, så han foreslo at vi kunne kikkepå det sammen. Det var da han foreslo at vi skulle ha “en låt-uke” i LA.

Hva er det som er så spesieltmed Los Angeles?

– LAhar egentlig ikke vært en by jeg hadde tenkt å reise til. Jeg synes alltid denhar virket som en stor, stygg by med mye biler og overfladiske folk. Så jeg bleveldig overasket da jeg kom til det strøket som Øystein bor i, som heter EchoPark som henger litt sammen med Silver Lake. Det strøket har liksom en heltannen energi. Det er så mange som reiser til LA som holder på med kreativeyrker, så jeg tror du kjenner det i hele byen. Jeg vet ikke. Kanskje det åreise til et annet sted, bare hvordan det ser ut der … folkene … jeg vet ikke.Jeg ble bare veldig fascinert av det. Det er dessuten veldig fint der. Veldiglandlig. Litt som en landsby midt i byen.

Var dette første gangen du varder?

– Nei,første gangen var våren 2010. Da var jeg midt oppe i en turné med Donkeyboy,men jeg klarte å få fri fra konserter en uke og bare dro, midt oppe iaskeskykaoset. Det var bare såvidt jeg kom meg dit, fordi alle flyene varkansellert. Samme dagen som flyet mitt skulle dra, så ringte mamma og sa at SAShadde satt opp en flight til Chicago som ikke skulle mellomlande i Europa og somderfor bare kunne fly over hele askeskyen. Jeg slang meg rundt og fikk kjøpt enkjempedyr billett. Det var det enesteflyet som gikk fra Gardermoen. Så gikk det et år hvor jeg fikk turnert ferdigmed Donkeyboy og gjorde meg ferdig med skolen og fortsatte å skrive låter, også hadde vi en to ukers intensiv session i LA i januar 2011, hvor vi spilte innalt analogt og på båndopptager.

Hørtes intenst ut …

– Detvar veldig intenst, men det var litt sånn vi ville jobbe. Det er en utfordringå fange den samme intensiteten som du for eksempel har i en live-situasjon.Hvor du bare har det ene øyeblikket. Det er et eller annet som skjer da som ervanskelig å få til i en studiosetting. Jeg har veldig gjennomsiktig stemme, ogden faller fort fra hverandre hvis jeg ikke “er der”. Og en måte å få til det på,var ved å ta opp ting analogt. Ting funket veldig bra med en gang, så da tenktevi bare å kjøre på med det. Øystein var ganske streng på det. Jeg fikk ikke lovtil å gjøre ting på nytt. Hvis jeg hadde spilt feil på piano eller … jeg huskerogså at noen av de vokal-takene vi bruker, de visste jeg ikke at ble tatt opp.Jeg trodde vi bare skulle ta opp bandet, og så sang jeg ved siden av. Etterpåfikk jeg vite at “ok, da var den låten spilt inn”. Jeg ville gjøre det på nytt,jeg vil gjøre det bedre, men da var Øystein superstreng og sa: “nei, nå har vifanget et øyeblikk”. Han sa også at alle platene du elsker er fulle av sånnefeil. Det er mye du kan miste på veien til perfeksjon i en innspilling, og viville forsøke å unngå det.

Har samarbeidet gitt mersmak?Er det noe dere kommer til å fortsette med?

– Jeghar kanskje lyst til å gjøre noe helt annet på neste album, med en helt annenprodusent og kanskje et annet sound. Det er naturlig at du utvikler deg, bareden typen musikk jeg hører på nå har forandret seg veldig fra det jeg hørte påfor tre år siden. Øystein var perfekt for meg på dette materialet, men nestegang kan det være en annen.

Rent musikalsk, hvordan vil dubeskrive den nye plata?

– Deter alltid vanskelig å beskrive egen musikk. Alt er basert på låter som erskrevet fra jeg var 16 til 19. Vi har prøvd å holde oss til det iutgangspunktet. Sjangermessig vet jeg ikke helt. Det er jo innenforpopplandskapet. Men inspirert av mye singer-songwriters og kanskje elementer avrock og jazz og litt forskjellig. Og en ganske minimalistisk produksjon. Vi harprøvd å ikke legge på for mye i produksjonen, slik at låtene og vokalen kommerbest mulig frem. Det er en kjerne med bass, trommer og piano. Vi har holdt detganske nede. Plata er egentlig en dokumentasjon av de to ukene vi hadde i LAhvor albumet ble spilt inn. Bildene til videoen og til coveret er tatt der forå dokumentere den vibben.

Har du en favorittlåt?

– Jegtror kanskje “Lost Highway” er min favorittlåt på skiva. Det er en ganske mørklåt, egentlig. Jeg synes kanskje det er den teksten på albumet jeg er mestfornøyd med. Den rommer flere ting, uten at jeg klarer å gå inn på akkurat hvadet er.

Hva tenker du om betegnelsen “Donkeyboy-Linnea”?

– Nei,det har jo bare blitt sånn avisene funger nå til dags. De putter en merkelapp påen, slik at folk skal vite hvor de sist har sett eller kjenner til denpersonen. Jeg stresser ikke så mye med det. Det er der de fleste kjenner megfra, men jeg håper at jeg vil bli mer og mer identifisert med min egen musikketterhvert.

Platen “LemoyneStreet” (Warner) er ute nå. www.myspace.com/linneadale