Bakspeilet

På de andre kjenner vi oss selv.

.

Stadig oftere hører vi innvandrere bli møttmed krav om å tilpasse seg “norske verdier”. Det er dette som ligger i ordet“integrering”: Vi krever at de som bosetter seg i Norge på permanent basis gjørsitt beste for å bli som oss. Alternativet er det såkalte “utenforskapet”,altså dette at innvandrere ikke nødvendigvis av seg selv vil nærme seg “detnorske”, men i stedet kan bli fristet til å lage parallelle samfunn innenforNorges grenser. Grupper av fargede medborgere som ikke forholder seg til“norske verdier” – hva kan være mer truende?

På samme måte som Superman trenger Lex Luthor, trenger nordmenn den fundamentalistiske muslimen.

Den økte innvandringen de tisiste årene har bidratt til å skjerpe nordmenns blikk på seg selv: Hvem er viegentlig, og hva er egentlig norske verdier? Det ligger i kortene at vi gjernevil beskytte disse verdiene,men det forutsetter jo at vi vet hva de er.Behovet for å komme til klarhet i dette spørsmålet resulterte på 1990-tallet iBondevik-regjeringens verdikommisjon, som i ettertid er mest berømt for ikke åha kommet frem til noe som helst. I senere tid er det blitt mest vanlig å nevneverditriaden demokrati, likestilling og menneskerettigheter, uten at noen i fullt alvor ville påstå at deter noe særnorsk ved slike honnørord.

“Det er typisk norsk å væregod”, hevdet Gro Harlem Brundtland i et nå beryktet reklamefremstøt på vegne avsitt folk. Mye tyder på at hun traff spikeren på hodet. For når vi skalbetrakte oss selv, er vi bemerkelsesverdig positivt innstilt. Det norskeste avalt, kunne man si, er oppfatningen om at det i Norge fins verdier som ikkeeksisterer noen andre steder på kloden. Likevel har vi altså problemer med åforklare hva disse er. Blant forslagene har vært turgåing, dugnad og denegalitære samfunnsfølelsen som finnes på bygda. Men som følge av globaliseringog urbanisering, er slike tradisjonelle verdier i ferd med å miste sinbetydning. Dermed blir spørsmålet enda mer presserende: Hva er det somkjennetegner det norske?

Spørsmålet kan ikke lenger besvares ved åkikke til hverandre. Det er først nårvi ser på de andre at vi gjenkjennerhva som forener oss. Altså ved å observere hva vi ikke er. Hva er vi ikke?Vi er ikke totalitære, vi er ikke kvinneundertrykkende, og vi er ikkefanatiske. Dette har vi tidligere kanskje ikke vært så bevisste på, men nå ervi blitt det, takket være en helt bestemt figur: Den muslimske mannen. I hamser vi alt vi ønsker å bekjempe, i ham gjenkjenner vi vrengebildet av oss selv.Først idet vi tar avstand fra denne mannen, denne mullaen, først da erfarer vi det vi har felles med hverandre.Derfor trenger vi ham: han bekrefter vår norske identitet. På samme måte somSuperman trenger Lex Luthor, trenger nordmenn den fundamentalistiske muslimen.

Det norskeste av alt er oppfatningen om at det i Norge fins verdier som ikke eksisterer noen andre steder på kloden.

Hvorfor er dette et problem?Saken kan belyses ved å kaste et blikk på antisemittismen som spredde seg iTyskland på 1920-tallet. Hvorfor var det så viktig for vanlige tyskere å ta avstandfra en skikkelse som de selv ikke nødvendigvis hadde noen negative erfaringermed? Svar: fordi jøden som figur hadde en ideologisk funksjon. Jøden var ikke tysk, men en dekadent kosmopolitt, enskikkelse uten røtter, en person som ikke var til å stole på. Kort sagt: Hanvar ikke “oss”, og ved ikke å være oss, bekreftet han det nasjonalefellesskapet. En konsekvens av dette synet var at jøden ble betraktet somuforbederlig og uintegrerbar – enparasitt på den tyske samfunnskroppen. Hvis man hadde betraktet jødene sommennesker på lik linje med andre mennesker, ville de straks ha mistet sinideologiske funksjon. Derfor var det så få antisemitter som var beredt til ånyansere sitt bilde av jøden på bakgrunn av konkrete erfaringer med virkeligejøder. Noe av det mest skremmende ved denne ideologiske innstillingen var at depåståtte ugjerningene utført av jøder ikke skjedde fordi jødene var onde ellerusosiale, men fordi de var jøder. Vikjenner alle til hvilken konklusjon som til slutt ble trukket på bakgrunn avdette.

Parallellen mellom antiislamisme ogantisemittisme er ikke bare en historisk assosiasjon, men et veldokumentertfenomen på den europeiske høyresiden. Den svenske journalisten Anders Malm hari boken Hatet mot muslimer (2009) idetalj påvist hvordan svenske nasjonalister i løpet av de ti-femten siste årenebevisst har erstattet jødehat med antiislamisme. Det er med andre ord ikke såvesentlig hvem man hater, poenget erat den forhatte må være egnet til å oppfylle sin ideologiske rolle. Og her erden muslimske mannen perfekt: Ved hele sitt utseende, sitt skjegg, sinegevanter, er det som om han inkarnerer alt det vi er imot.

Så kan man naturligvisspørre: Er det ikke tross alt legitimt at det bedrives religionskritikk inorske aviser? Skal vi ikke for eksempel kunne kritisere muslimerskvinneundertrykkelse av frykt for å tråkke på ømme religiøse tær? Og må vi ikketross alt skille mellom det hatefulle grumset som piskes opp på nettaviseneskommentarfelter og velbegrunnet islamkritikk? Hvis det bare var dette det varsnakk om, ville det vært lett å svare ja. Men dette er ikke sannheten om norskpresses fremstilling av muslimer. Selv om ingen seriøs, norsk avis ville hatrykket generelle angrep på islam på lederplass, forteller avisene likevelnesten daglig sine lesere at muslimer fortjener å bedømmes nokså hardt.

Et eksempel: For en tidtilbake kunne man i en rekke norske aviser lese en nyhetssak om to afghanskejenter som hadde fått ansiktene sine skadet av syre kastet på dem av mannligefamiliemedlemmer. Jeg tenkte: Har dette skjedd i Oslo? Nei, det viste seg atdet hadde skjedd i en afghansk landsby. Hvorfor bringer norske avisernyhetssaker fra det rurale Afghanistan? Jeg mener, selv svært brutale mord påFilippinene eller i Kongo har vanskelig for å finne veien til norskeavisspalter. Hvorfor akkurat syreangrep i Afghanistan?

Hvorfor bringer norske aviser nyhetssaker fra det rurale Afghanistan?

Jeg tror ikke det er så lettfor norske avisredaksjoner å svare oppriktig på dette spørsmålet. For grunnener like åpenbar som den er ubehagelig: Negativt stoff om muslimer og islam erblitt en egen industri i Vesten. Det selger nettopp av den grunn jeg her harantydet: Vi liker å riste på hodet avdisse muslimene. Ved å rakke ned på dem bekrefter vi oss selv som humane,opplyste og liberale. Når selv folk på ytterste høyrefløy plutselig snakker somom de var likestillingsforkjempere, er det grunn til å bli mistenksom.

Faktum er at det, basert på det samledebildet av muslimer som skapes i norsk presse, ikke er helt ufornuftig å trekkeden konklusjonen som ble trukket av den utskjelte bloggeren Fjordman. Hanskriver: “Er islamsk lære grunnleggende voldelig? Ja. Kan islam reformeres?Nei. Kan islam forenes med vår måte å leve på? Nei. Finnes det noe slikt som etmoderat islam? Nei. Kan vi fortsette med å la muslimer bosette seg i våre land?Nei.” Av dette kan det bare følge én ting: muslimene må bekjempes med allemidler. Fjordmans muslim har her nøyaktig samme ideologiske funksjon som jødenfor antisemitten, og har ellers intet med virkeligheten å gjøre. For dersom mangikk til den virkelige verden og undersøkte de siste hundre årenesvoldshandlinger fra et nøytralt ståsted, måtte man konkludere med at det er Vesten, ikke islam, som er grunnleggendevoldelig og som ikke lar seg reformere. Hvor mange islamske stater har bombetog invadert andre land de senere årene? Hvor mange verdenskriger har destartet? Hvor mange atomvåpen har de? Hvor mange klasebomber har de tjent segrike på å produsere?

Dersom vi virkelig villeskape en særnorsk verdi som ikke var fremtredende noe annet sted på kloden, ihvert fall ikke i globalpolitisk sammenheng, har jeg et forslag: Evnen til åutøve selvkritikk. Hvis norsk presse primært hadde vært interessert i åundersøke forbrytelser og overtramp som vi selv eller våre allierte varinvolvert i, hadde den politiske virkeligheten blitt en helt annen. Vi ville daogså hatt mindre behov for å lage glansbilder av oss selv basert påvrengebilder av andre.

X