Årets Bar: Oslo

Etter en periode med et relativt pregløst uteliv, hvor stort sett alle utesteder kunne plasseres i de tre gruppene “brunt”, “dyrt” eller “Mono”, har vi de siste par årene fått flere steder med et rendyrket konsept.

Endelig har det gått opp for de smarte menneskene der ute at ikke alle barer trenger en skjerm for å vise fotball, en drinkmeny med 60 drinker og mat fra ni land. De stedene trengs de også, et sted må vi jo putte turistene, men med drøyt en million mennesker i Oslo og omegn finnes det rom for mye rart.

Så hva har skjedd det siste året? Skaugum hadde besøk av en massemorder, Mono ble Surround, Blå mistet noen farger rundt seg, Rockefeller fikk 17 nye naboer, Fuglen tok med teakbordet og fløy til Japan, Aleksander Kiellands plass fikk en kredibel bule med brettspillreferanser, Nomaden fikk en sint ukrainsk webutvikler på nakken, Revolver ble enda hippere, BAR klonet seg selv et par ganger, Robinet byttet lyspære, Dattera til Hagen fikk en dørvakt som bestemte seg for at det alltid var fullt, Garage forsvant, Fugazi ble skutt på, Internasjonalen var seg selv og Aker Brygge ble voldtatt. Resten badet i all sin brunhet, eller gjorde pent lite ut av seg.

Hva savner vi? Vi savner flere steder vest for National hvor klientellet ikke er så høye på seg selv at de må gå hjem tidlig. Vestkanten opererer dessverre fortsatt etter mantraet “dyr sjampis + 16-åringer i coctailkjole + Benny Benassi = kult”. Mange tror det er penger å hente fra det mantraet, men når 90 prosent av stedene går til helvete etter to år burde noen snart ta et hint.

Vi ergrer oss også over det faktum av at alle nye steder øst for National dukker opp i en ra- dius på 25 meter fra Rockefeller. Vi kjenner til skjenkeringen og leiepriser og alt det der, men jeez, snart kan man leve et fullt oppegående liv innenfor Torggata Bads fire vegger. Våre tre nominasjoner i gruppen “årets bar” er tre relativt nye steder som på for- skjellig måte har klart å tilføre noe nytt til utelivet i Oslo. To av dem er steder som har tatt utgangspunkt i én klar idé, henholdsvis blues og forbudstid, mens det siste har gjennom hele året vært en allsidig scene for musikk og kunst fra hele verden.

BUSHWICK BAR
Mariboesgate (Inngang v. Rockefeller)

Du vet du har baller når du trykker opp en helsides annonsehvor det kun står “Bak den blå containeren. Nøff said”, med bilde av engullgris, uten noe info om hverken navn eller adresse. Bushwick Bar var stedetbak annonsen, et jævlig trivelig sted som dukket opp i en kjeller to etasjer underRockefeller (jada, jada) en gang i mars i år, uten stor fanfare, men med en godidé. Bushwick har nemlig basert både utseendet og bar-menyen på 20-talletsforbudstid, og er en såkalt “speakeasy”-bar. Speakeasier kjennetegnes avanonyme lokaler uten dørskilt, men med etiketteregler og cocktailer laget frabunnen av. Lignende steder har poppet opp over hele verden de siste årene,særlig i London og New York. En trend sierru? Tja. Ideen er såpass tidløs atden har potensiale til å vare. Noen speakeasy-kopier kjører en streng linje oghar kun drinker med de ingrediensene de hadde tilgjengelig på 20-tallet, men påBushwick får du i tillegg flaskeøl og øl på tapp, noe som er bra for bådelommeboka og for leveren. Cocktailene er på høyde med de beste i Oslo. Etter enlitt døll åpningstid med mye rart klientell og litt vel selvhøytideligedørvakter, har stedet virkelig tatt seg opp utover året. Atmosfæren er rolig ogdempet – et fristed fra det Gangstas Paradise Torggata blir om kvelden, og enhabil konkurrent til Robinet for pre-konsert øl. Angivelig en “reaksjonærrunkeklubb for posthor- monelle gutter” ifølge Smug, men vi har sett svært literunking på våre mange besøk, bare noen som klina i hjørnet.

TURKISH DELIGHT
Torggata 35

Navnet er helt på trynet, og godteriet smaker dritt, menTurkish Delight anno 2011 har imponert oss voldsomt. Gjennom hele året har dehatt solide, varierte bookinger innenfor alle sjangre, gjerne tre til fire iuka, bare sånn for å være sikker på at alle har fått med seg at Turkish Delighter et bra sted å være. Like intenst og variert som Blå var noen herrens årtilbake, før de dessverre rota seg bort i indiesuppa. Alt fra klassiskdouche-douche techno, til karibiske rytmer, til performance-kunst tilrapkonseptet Rappers Delight har blitt spikket frem bak DJ-boksen i løpet avåret, uten kvalmende politisk korrekthet, bare ren og kjær musikkglede – som etCosmopolite for klubbkidsa, eller som stedet Nomaden kunne ha vært, hadde dehatt hjerne og ork til å promotere artistene de får. Samme internasjonaletilsnitt er nemlig tilstede. Turkish ligger på enden av Torggata (innenfor øl-ringen), åpnet for drøyt et og et halvt år siden, og er oppe til 03:00 hverkveld fra onsdag og ut uka, noe som gir større mulighet til å kunne variereprograminnhold, ettersom de også kan fungere som en ren nattklubb. De skal ogsåha honnør for å bruke Facebook til å gi bort snasne premier, blant annet enall-inclusive klubbtur til London (ja takk). Lokalene og baren til Turkish erbare sånn passe, men det velger vi å glemme, når musikkutvalget er av en så høykvalitet er det nesten det samme hva man drikker.

THE CROSSROAD CLUB
Maridalsveien 3

Hvis man kan runne Utelivs-Oslo på samme måte som man kanrunne Super Mario, så har The Crossroad Club gjort nettopp det. Det kunne ikkegå annet enn kvalmende bra når et erfarent utelivsteam dro med segkjøkkensjefen til Kampen Bistro for å lage en ny bistro i krysset mellomMaridalsveien og Møllerveien, i de gamle lokalene til restauranten M3, somkastet inn kjøkkenhåndkledet i januar i år. Og kvalmende bra har det gått, forCrossroad Club har blitt for 2011 det Nighthawk Diner var for 2010 – en enormsuksess med antydninger til kø utenfor, mye takket være et tydelig konsept, somer gjennomført og ser bra ut, både på papiret og i virkeligheten. På TheCrossroad Club er det bluesmusikk i alle sine former som står i hovedfokus,heldigvis med lav skinnjakke- og rullingsfaktor forøvrig. Stedet har enkonsertscene med aktivitet ca. to ganger i uka, også denne med utgangspunkt ibluesen. Størrelsen på artistene har vokst jevnt utover året, men likevelsitter vi med følelsen av bookingen kun er i sin spede begynnelse, for stedethar potensiale og størrelse til å også ta inn internasjonale navn av en vissstørrelse. Vi får se hva 2012 bringer. Det skulle ikke forundre oss omartistene selv har vokst i størrelse også, for maten er lekker. Grovsørstatskost basert på lokale, kortreise råvarer. Gir en rar følelse i brystet,men en god følelse i hodet. Pølsene alene hadde vært nok til en nominasjon.

X