Homage til Hackney

b
a

Buss nr.242. Old Street/Shoreditch High Street. Klokka 18:42, 9. september 2011:

–JEG SNAKKA IKKE HØYT FOR FAEN! Han lytter! Det er det som skjer hver gang, han lytter og glaner.

–JEG VET DA FOR FAEN IKKE HVA PROBLEMET HANS ER! Det er så utspekulert. Nå hardet foregått i årevis. Han er en jævla homofob.

–Alle i London er utlendinger. Jeg kjenner ikke én brite! Ikke én!

Deter fredag kveld i Shoreditch. Sommeren er på hell og mennesker haster gjennom striregnetakkompagnert av brølende dobbeltdekkere på regntung asfalt. Her er korteskjørt, stramme bikser og bleike fjes. Og sirenene, lyden av Hackney, alltidtilstedeværende.

De er som moderne pilegrimer med løfter om syndforlatelse for en oppvekst i forstadens trygge villaer.

–Det er litt stusselig her. Ganske kaldt egentlig.

–Hva mener du?

–Altså, det er jo varmere inni sentrum.

Fucking twat!

–Kan du ikke svinge rundt a? Pokker. Det er andre gangen på en uke.

–En som er knivstukket. Og nå har purken stengt av gata.

“Night in London is abrief period of infinite possibility”, skrev journalisten HV Morten en gang på1920-tallet. Deter kanskje noe i det. For en sindig skandinav kan byen være voldsom nok pådagstid, men det er i kveldingen at stemningen blir skarpere, farligere. Detberømte smogen som før lå lavt over London er borte, men den harde, gotiskestemningen på nattestid forblir og inviterer til dystopiske fantasier. Defleste urbane og middels bereiste nordmenn er klar over at Øst-London erkraftsentrum for byens mangfoldige mylder av unge skapende. Men de flesteberetninger som når livstilsorienterte publikasjoner begrenser seg som regeltil de sentrumsnære kvartalene. Utstyrt med fordelene som mangeårig resident iområdet gir, blir dette et forsøk på en reiseskildring inn i hjertet avHackney.

Såi kveld skal vi videre, vekk fra det overeksponerte Old Street (en gang etnybrottssted, nå invadert av finansarbeidere og ad-men) lengre inn iHackney-natta, til det hinterland som ligger utenfor rekkevidde for deuinnvidde.

Mørkets Hjerte

Ibeatnikens ånd skal bena tas fatt. Beste rømningsvei ut av nattelivsgryta erKingsland High Road, som strekker seg nordover som en pulserende åre motDalston. Det er lite igjen av det som en gang var jaktmarkene til mange av byensbemidlede aristokrater i før-industriell tid. Blant sosialblokker, kebabsjapperog utallige afrikanske frikirker stikker det innimellom frem et nygotisk spireller restene av et viktoriansk teater. Dalston var en gang et utilgjengeligsted med frynsete rykte, arnested for cockneymafia og nyankomne kjeltringer fra koloniene. For utenforstående var dette engang byens Heart of Darkness –fryktet, ukjent og svart. Og nettopp den referansen er passende all den tidJoseph Conrad skrev boka mens han lå til behandling på sykehjem i Dalston ettersitt opphold i Kongo. Hvis du er noe litteraturkyndig og trives best på reisemed en forfatterstemme i bakhodet kan Iain Sinclairs bok Hackney,That Rose-RedEmpire anbefales. Iboka gjør forfatteren som situasjonistene, han følger konseptet la derive, det vil si han går gatelangsog dokumenterer det han ser og opplever, ned til minste tekstur og detalj,spedd nostalgiske anekdoter om en fordums tid. Sjangeren er ofte båssatt som Psychogeography og Sinclairs prosa errabulerende, assosiasjonstung lektyre, en mytologi og kjærlighetsode tilHackney, farget av Sinclairs tette forhold til den avdøde forfatter J.GBallard. Regeneringen av Dalston er dokumentert med en skeptisk avstand.

Områdeter nå gjenforent med resten av byen ved hjelp av opprustningen av East LondonLine, forøvrig den eldste t-banen i verden. Dalston, fortsatt preget avafrikansk og tyrkisk kultur, er nå i ferd med å bli tatt over av en ny ogaggressiv innvandrer# den hvite hipsteren. Og med dem følger et kobbel aveiendomsutviklere med mektig privat kapital som sikler over billige tomter.Kombinert med et fattig byråd som selger unna offentlig eide tomter tilspottpris kan det argumenteres for at området gjennomgår en voldsom omveltning.Det merkes også at sentrum for sommer-OL neste år ligger i Stratford, i denøstlige utkanten av Hackney, med ditto forsterkning av infrastruktur ogoppussing av bygningsmassen. Hva slags effekt dette vil ha på området over tider usikkert. Mange er allerede skeptiske til om den eksisterende befolkningenegentlige vil tjene noe særlig på det.

Nokom det. Tilbake til Dalston, selve destinasjonen for kvasse kids. Mange drikkehulli Dalston er blitt appropriert av et kjøpekraftig og sultent publikum. Enkaribisk dancehall er åsted for det seneste tilskuddet på indiescenen, mens du kangjenoppleve den ambivalente stemningen i tenårenes ungdomsklubb i en gammeltyrkisk billiardhall, selv om du har bikket over tretti. Akkompagnert av nittitalls-RnB(ironisk konsumert av klientellet – oppriktig ment fra den tyrkisk DJ-en?)strekkes ungdomsårene til bristepunktet.

“Everybodyhates a tourist”, sa en smart brillefrans fra Sheffield en gang. For de“fastboende” må det være litt av et skue når hordene av fylle-flanerendeungdommer inntar området i utstudert drakt. Men narkolangerne er iallfall blideog imøtekommende# tilpasningsdyktige opportunister med en sjargong tilpasset denyankomnes sosiolekt. Som innflytter får en kun sporadiske innblikk i delokales liv og virke. I viktorianske tider ble sosial pornografi satt i systemved at velstående borgere fra beste vestkant kunne dra på sightseeing islummen. Hackney gikk fra pastoral idyll til tettpakket fattigstrøk på korttid. I disse dager er Hackney et mekka for motebeviste ungdommer medkunstneriske ambisjoner. I hopetall flokker de til nedslitte viktorianskemursteinshus med sopp i veggene og mus i skapet, som moderne pilegrimer medløfter om syndforlatelse for en oppvekst i forstadens trygge villaer.

Åbo i Hackney er kanskje litt som å være på en kontinuerlig leirskole påstørrelse med Bergen by, omgitt av Englands fattigste. Bo-Bo (borgeoise bohemians,jou. anm.) ville noen kalle det. For de lokale er de toffs eller public schoolkids. Tyrkeren som driver matsjappa på hjørnet supplerer organisk mat vedsiden av Dr.Oetkers ferdigpizza, for det er som han sier bare rikinger somhandler der, og han ga etter til slutt. Visste du forresten at Hackney harfostret blant annet Marc Bolan, Michael Caine, Sid Vicious, og AlfredHitchcock? Det utvalget sier kanskje mer om Hackney enn det en reiseskildring kanformidle. Mer kjent er det kanskje at det var her Amy Winehouse og Pete Dohertysank dypere ned i dopen, vekk fra det eksponerte Camden, med fatalekonsekvenser.

Nattevandringenhar nå tatt en vending mot øst. Med Dalston Junction bak oss befinner vi oss iRidley Road Market. På dagtid er dette selve manifestasjonen av et East Endmarked, en brutal, ærlig og fullstendig upolert opplevelse. Om du er ute etterbatikkskjørt til en tjuekroning, obskure fiskesorter, pirat-dvd eller kanskjelitt verktøy, så finner du nok det her. Ridley Road er mer Lagos enn London.Det eneste som minner deg om at du er i Vest-Europa er det evige gråværet somhenger tungt over blafrende markiser, samt innslagene av overvektige ogrødmussede arbeiderklasse-briter. Utvalget består hovedsakelig av afro-karibiskmat, med innlag av eksotiske rariteter fra fjernt og nær. Lyden av markedet eren kakofoni av brølende frukthandlere og ravende svovelpredikanter, og en stramfiskelukt setter seg i nesa. Med det kan anbefales, spesielt om du er en av demsom ikke legger for mye vekt på renslighet, økologisk mat og rekonstruertrustikk, for Ridley Road tilbyr ingen av delene.

Pop-up

Sidenfå av innflytterne til Hackney har tanker om å slå seg til ro her blirflyktigheten til tider påfallende. Men snur du på flisa kan man kanskje hevdeat det er nettopp denne flyktigheten som fostrer mye av nyskapningen i området.Hackney som katalysator genererer kreativitet i mange former, prosjekter som utfordrer eksisterendekonvensjoner i skjæringspunktet mellom kunst og arkitektur. Midt i kaoset somer Ridley Road Market ligger en av de etter hvert mangfoldige Pop-up-prosjektenei Hackney. Pop-up erblitt en samlebetegnelse på prosjekter med begrenset levetid som utnyttertomrom i byen, ofte med kulturelle, sosiale eller gastronomiske agendaer. Ofteer de en syntese av husokkupasjon, geriljaurbanisme og spekulativ design. Desiste årene har dette blitt en populær modell for grupper av unge arkitekter ogdesignere som har vansker med å tilegne seg oppdrag i nedgangstider.Eksempelvis ble en nedlagt bensinstasjon til en kunst-kino, et forlattparkeringshus til et ekspansivt kunstkollektiv med tilhørende bar (med enutsikt over Londons skyline som vanskelig kan overgås) og et tomrom under denenorme motorveien M25 (som slår ring rundt London) til et livlig kulturverkstedgjennom sommeren. Dugnadsånden regjerer og gir verdifull innsikt og tidligerfaring i hvordan en kan gjennomføre et prosjekt fra tegnebrett til ferdigprodukt.

Ridley’s er navnet pårestauranten og er et samarbeid mellom en nyutdannet arkitekt og en grupperingav kunstnere og designere. Zoe Yee Chan, fra Atelier ChanChan, er arkitekten bak Ridley’s. Vi griper tak i henne:

Hackney gikk fra pastoral idyll til tettpakket fattigstrøk på kort tid.

–Ideen vokste ut av et ønske om å designe et prosjekt som både kunne tilføre ogvære inspirert av markedets dynamikk. De “lokale” var i utgangspunktet ikkeveldig positive.

Området,og markedet spesielt, blir ofte kontaktet av ulike grupper som er interessert iå få innpass, ofte filmmakere på leting etter den perfekte location medsosialrealistisk bakteppe, sier Zoe.

–Vi hadde tilgang til en liten tomt ved siden av selve markedet og ville gjørenoe som inkluderte de lokale aktørene. Gjennom dialogen kom vi frem til ideenom et prosjekt som tilfører en teatralskdimensjon til markedet.

Detarkitektoniske konseptet kan oppsummeres som et hevet podium, en scene dergjestene er aktører, fullt synlige for markedsaktørene og tilfeldig passerendepå gatenivå. Det handler kort og godt om thespectacle of eating. All mat som serveres kommer fra markedet, blirtilberedt på bakkenivå av frivillige kokker før hele bordet vinsjes gjennom enåpning i taket, der det forankres mellom 25 gjester. Slik blir matens reise fraråvare i markedsboden til ferdig rett på podiet en koreografert og transparentsekvens. Konstruksjonen består hovedsakelig av stillas-moduler, tre ogpvc-gardiner, altså materialer som enten er blitt donert eller funnet iområdet. Slik utgjør selve byggekostnadene en slikk og ingenting.

–Vi har hatt en utrolig positiv tilbakemelding fra de lokale, fortellersamarbeidspartner Suzanne fra TheDecorators, et kollektiv av bestående av en arkitekt, en psykolog og endesigner, alle med fartstid innenfor den kreative scenen i Øst-London.

–Markedsaktørene spiser lunsj her og ofte kommer de med mengder av mat som ertil overs når markedet stenger. I utgangspunktet var de skeptiske til oss, menjeg føler at vi har plassert oss imellom byråkratene som regulerer markedet ogmarkedsaktørene på en positiv måte.

Ridley’s er i så måteet godt eksempel på hvordan det kan være mulig å overkomme den sosialespenningen som oppstår rundt gentrifisering, selv om det foregår i liten skala.Og kanskje er slike initiativ gode jærtegn på at økonomiske nedgangstider kanføre til kreative nyvinninger.

Folkhemmet

Detlakker og lir, men nattevandringen fortsetter, nedover Graham Road retningHackney Central. Undertegnede har hørt nyss om en ny squat lenger øst. Bybildet i denne delen av Hackney er av nærmestforstadsmessig karakter, slik det gjerne er i London så fort du kommer deg utav det relativt begrensede sentrum. Monotonien av lave viktorianskemursteinshus er kun brutt av såkalte estates,veldige komplekser som huser byens mindre velbeslåtte i subsidierte boliger.Forskjellen fra tilsvarende eksempler i Norge, er at disse ofte ligger plantetmidt i pittoreske landsbygater, muligens et resultat av at Øst London blesystematisk bombet i filler under Blitsen. Siden bydelens fabrikker og bolighuslå sammenklistret i en tettpakket smørje, ble det som to fluer i en smekk fortyske bombefly.

Ietterkrigstidens husmangel fikk en utvannet versjon av arkitektonisk modernismefritt spillerom i byens åpne sår. Inspirert av svensk samtidsarkitektur, somforholdsvis uhindret av krigens gang opplevde et kvantesprang på førti- ogfemtitallet, satte britene i gang et omfattende byggeprogram. I ettertid er dettydelig at det å forsøke å gjenskape den arkitektoniske manifestasjon av detsvenske sosialdemokrati i Londons komplekse sosiale rom kanskje ikke fungertelike bra. At England er et klassedelt samfunn er vel ikke nytt for noen.Britiske myndigheter, i sin iver etter å kvantifisere alle aspekter avmenneskelig adferd opererer ofte med to variabler når et nabolag skal rangeres,nemlig teenage pregnancy og guncrime.Hackney skårer høyt på begge (en respektabel tredjeplass på landbasis). Det ermed andre ord ikke fritt for sosial friksjon, noe sommerens begivenheterillustrerte. Mare Street passeres, en av slagmarkene, The Battle of Mare Street. Her braket ungdom fra blokkene sammenmed opprørspoliti mens en armada av trendnisser bevæpnet med hipstamatic appsdokumenterte det hele på trygg avstand.

Audiens hosnattens fyrste

Nattevandrerenfomler med kartet. Adressen er uleselig. Gata er stille bortsett fra et dusinkids på BMX-er. En avisartikkel om et ganske voldelig ran i forrige uke dukkeropp på netthinna. Pedophobia handlerikke om å være redd for pedoer, det betyr å være redd for barn. Om du noensinneer stilt ovenfor en flokk sinte trettenåringer uten framtid i en bakgate iLondon så vil du nok fort skjønne hva det innebærer. Heldigvis dukkerintervjuobjektet opp i tide (ikledd pels og solbriller i bekmørket) og vi begiross inn i det som ligner en liten hytte i utkanten av parken.

–Den eneste regelen jeg har er at så lenge du ikke skader noen så kan du i grunngjøre hva faen du vil, sier mannen som av en bekjent ble omkalt som The King of Hackney.

Hansegentlige navn er Andreas Grant. Han vokste opp i Stockholm med svensk mor ogjamaicansk far. Etter mange år i TV- og markedsføringsbransjen sa han oppjobben, pakket sakene og satte kursen mot London. Fristilt fra hjembyensrotterace, men down and out i London.Etter en kort periode med diverse strøjobber ble det plutselig en dag klart atdet var slutt på pengene. Å være pengelens i London er en utakknemligsituasjon. Det var da ideen om å blihusokkupanter ble til. I en sidegate til Brick Lane i Øst-London fant hansammen med en daværende kjæreste et forlatt hus som skulle bli hans første squat.

–Det var bare å sparke inn døra, så var det vårt.

Detsom startet som et galleri utviklet seg etterhvert til å omfatte både bar ogscene.

–Vi fant fort ut at det er lettere å selge kunst når folk er fulle, ler Andreas.Han har en brølende latter.

Andreas’siste prosjekt ligger ved parken London Fields, i hjertet av Hackney. Parken ogdet nærliggende Broadway Market, er det pulserende hjertet for bydelens yngregarde. Vel og merke for den forholdsvis homogene masse av innflyttere. Parkener omkranset av høyblokker med sosialboliger på alle kanter. For et tiår sidenvar parken ofte arena for oppgjør mellom rivaliserende gjenger fra ulike estates og ble kjent på folkemunne som “the murder mile”. I de senere årene erdet en veritabel catwalk. Tattisser og hotpants på skinnmagre skrepper isommersola. Fulle hipstere på fixies.London Fields er et skue på sommerstid.

Selvesquaten var en gang oppholdsrom forparkens oppsynsmenn. Siden ble det et realt crack-den,som tatt fra en råtten Guy Ritchie-film. Nå er det andre boller. Huset er fylttil randen av det som kanskje best kan beskrives som ready-mades, en samling avkuriositeter og skrot, dog med en viss kuratorisk organisering. Drum & basei bakgrunnen, og vår mann er kledd i pels og solbriller. Whisky står på bordet,vi er på “kontoret“ i annen etasje.

This is Not aBarvar navnet på det opprinnelige prosjektet og navnet har hengt ved, nå i sinfjerde inkarnasjon. Mens de fleste slike squatshandler om en gruppe likesinnede med enten politiske eller kunstneriskefellesnevnere, opererer Andreas stort sett på egenhånd.

–Det handler ikke om noe kollektivt for min del. Jeg er egentlig ikke spesieltgod til å samarbeide med andre. Det er kanskje derfor jeg gjør dette på minepremisser. Dette er mitt prosjekt og det har vokst ut av mitt behov for åutrykke meg selv. Andre husokkupanter hater meg, men det driter jeg i.

Etpar unge jenter titter blygt ut fra et soverom i andre etasje.

–De har ikke noe annet sted å bo, forklarer Andreas.

–Så de bor her.

Itillegg til å male er Andreas poet, og arrangerer spoken word- ogperformancekunst-kvelder. Inspirert av beatpoesiens løssluppenhet og meddylanske vendinger i lyrikken er han nå en kjent figur på Londons kunstscene.Alt som finnes av inventar i huset kommer fra gata.

–Øst-Londons gater er fulle av forlatte møbler. Om natta er jeg ute å cruiseretter møbler. Det er da jeg virkelig ser hvordan Hackney er satt sammen. Detsom virkelig fascinerer er de usynlige grensene. Tar du et par skritt fra detsom virker som en velstående gate i en idyllisk landsby-setting, befinner dudeg plutselig i ghetto fucking gangland.

Andreaser en velartikulert fyr og samtalen flyter i takt med whiskyen. Da NATT&DAGsutsendte til slutt tumler ut i parken er allerede markedshandlerne i BroadwayMarket i gang med forberedelsene til lørdagens inntog av lav-adel. En kommentarfra mannen i solbriller blir hengende ilufta:

–Det ser kanskje trygt og velstående ut, men det er viktig å være klar over atdette er deres område, de var der først. You need to know the codes.