Shoppingøvelsen

Julehandel er høytid. Og støytid. Mest av alt et lite stykke helvete.

“Jeg hater koselig. Det er det verste jeg vet”, snøvler Arnfinn irritert. Jeg nikker samtykkende og smiler: “Koselig er det verste. Hyggelig og tannløst, slik gamle Norge tydeligvis vil ha”, nynner jeg, før jeg fortsetter: “Behagelig verdiløshet, spesielt tilpasset den laveste fellesnevneren i fokusgrupper bestående av femten tilfeldig valgte idioter. Det er de som bestemmer hva alle vi andre skal bli servert av servilt lavmål.” Arnfinn plukker opp pinnen i hatstafetten: “Jeg liker å pisse på det folkekjære”.

Vi var sendt ut på oppdrag fra redaksjonen. Kristin Kirkemo skulle på NATT&DAGs juleverksted og vår oppgave var å finne en julestrømpe, for hva kunne vel være mer passende enn å gi en av de Orderud-dømte presanger i en ullsokk? Dette skulle utgjøre bakteppet til en gonzoreportasje om julehandel. Men reportasjen ble vanskeligere å skrive enn jeg først hadde sett for meg. Hvordan skulle jeg dekke fenomenet julehandel? Hadde den i det hele tatt begynt når reportasjen måtte lages? Gjennom mer enn ti år med deltidsjobb i en stor matbutikk hadde julegalskapen lenge fascinert meg, og i utgangspunktet hadde jeg tenkt å lage en sak der jeg brukte virkelighetsforsterkende midler for riktig å fange manifestasjonen av dagens hegemoniske ideologi, som julehandelen representer. Fenomenet der samfunnets egentlige verdier, og deres omfang, tydeligst kommer til syne. All aggressiviteten, den hensynsløse egoismen og kynismen, den avskyelige oppførselen, alt presset om å skaffe de rette tingene av den rette kvaliteten, til nøyaktig samme tid som alle andre. Julehandelen er den tiden da selv normalt hensynsfulle mennesker kan utvikle en total mangel på forståelse for at ikke hele verden er tilpasset seg og ens egne, til en hver tids, mest presserende behov. Men vi fant raskt ut at selv om alt dette er både sant og interessant, var fallgruvene for mange og potensialet for lite. Det hele ville sannsynligvis fort renne ut i enten en halvdårlig versjon av en Zizekiansk rant, eller en tekst som like gjerne kunne vært skrevet av en middels smart, men gørrkjedelig SU’er. Alle kjenner typen: Går med Palestinaskjerf, henger på Blitz og er generelt utrolig forutsigbar og kjip. Jeg og mine venner har evakuert mangt et nach, for å slippe unna masete versjoner av denne typen konservativ-radikal ungdom. Det andre store problemet var at på det tidspunktet jeg måtte ut å handle, ville ikke julehandelen ha kommet ordentlig i gang. Vi ble derfor enige om å fokusere på kjøpesentre som alltid har mange kunder. Ruta ble lagt til Steen & Strøm, for å få dekket de mer velstående kjøpesenterkundene, Oslo City fordi det er blant de mest grusomme stedene i Norge(kanskje til og med i Nordvest-Europa), og til slutt Ski Storsenter, her var det forventninger om høy harryfaktor og senterets visstnok enorme størrelse som offisielt motiverte valget (men skal vi være helt ærlige var det egentlig fenomenet Follo-TV som tiltrakk oss).

Jeg tok på meg forkledningen min: en ekte inspektør Clouseau trenchcoat med syttitallssnitt, og verdens grelleste solhatt. Hatten består av smale gule, turkise og lilla striper, og er kjøpt i Berlin. Antrekket understreket det faktum at det bare var å glemme ethvert ønske jeg måtte ha om å gli inn i mengden. Vi drakk raskt, for som vanlig var ikke tiden på vår side. Rundt klokka fire gikk banen fra Tøyen til Stortinget og Steen & Strøm.“Still deg opp der. Jeg tar bilde.” Arnfinn peker i retning av nok en intetsigende butikk fylt med kjedelige klær for velstående og kjedelige mennesker. Jeg stiller meg lydig opp, på tross av at jeg er lei og overbevist om at vi har dårlig tid, men i Arnfinns forvirrede tilstand, fylla, blir man like sta som man blir dum. Heldigvis, for dette oppdraget, er ikke Arnfinn dum edru, så selv full unngås derfor de verste neandertal-tendensene, men han blir like fullt irriterende treg. Arnfinn er utstyrt med en stahet som er velutviklet selv i edru tilstand, om enn kanskje ikke i like stor grad som min. Ingen blir vel overrasket når jeg er nødt til å meddele at det ville vær en grov understatement å si at staheten til Arnfinn ikke akkurat avtar i styrke med inntak av alkohol. Heldigvis er han morsom, og når han drikker, blir han hysterisk. På veien inn hadde han høylytt etterlignet hornet til trikken fra vi hørte det i Grensen, til vi gjør vår entré på dagens første åsted og nærmest blir svimeslått i det vi uforvarende krasjer i en usynlig vegg av parfymedunst.

Jeg ler. Arnfinn ser spørrende på meg. “Han der hater oss, jeg tror han mistenker at vi stalker han.” Jeg nikker i retning av en mann jeg tidligere har observert stirre olmt på oss i en annen etasje. Han er åpenbart et dannet eksemplar fra Oslos vestkant. Alt fra den konservative hårsveisen, en diskret velstelt og forfengelig midtskill, designerbrillene, Marlboro Classics jakka og kasjmirskjerfet, til de dyre jeansene (uten at merket lar seg identifisere, selvfølgelig, for man vil for all del unngå å være vulgær), vitner om dette. Mannen skuler i retning av oss. Jeg kan se uro og intens misbilligelse i blikket hans. Vi gjør han usikker, fremkaller ubehag, og detpå hans revir. Det irriterer den kjedelige konservative mannen. Men til tross for ubehaget vi frembringer ser ikke vestkantfyren på oss med foraktfull, overlegen avsky, slik han ville gjort om vi var narkiser eller alkoholikere som forstyrret han. Vi er inntrengere i hans kjedelige verden, men uangripelig subtile. “Preben kan ikke sette fingeren på noe konkret, men skjønner at noe skurrer”, sier jeg og fortsetter: “Det er noe ved oss som ikke stemmer, om det er solhatten min, eller din fyll, vet han ikke ennå, men noe er det. Jeg ser at han vet.”

Gangene på Steen & Strøm kommer mot meg i flere hundre kilometer i timen. De lyser i lilla oransje og hvitt, men til trossfor dette er det bare en ting jeg vil: å komme meg bort. Jeg vil vekk. “Vi drar! Jeg orker ikke dette stedet mer, Jeg holder ikke ut, vi finner ingen amerikansk julesokk her. Dette stedet lyser av borgerlig, kjedelig og god smak. Jeg dør av kjedsomhet.” En drita Arnfinn protesterer: “Jeg vet det, men la oss være her litt til. Jeg må finne et objekt, noe å ta bilde av som illustrerer den dørgende kjedsomheten til dette grusomme stedet.” “Nei, vi gir oss. Vi har begrenset med tid og må komme oss helt ut til Ski før storsenteret stenger.” Jeg marsjerer resolutt i retning heisen, med Arnfinn på slep, men han slutter ikke med fyllemasingen sin: “Vær tålmodig, la oss bli her litt til.” “Nei! Det finnes ingenting som kan gi et noenlunde riktig bilde av kjedeligheten som disse pene, intetsigende butikkene fylt med ditto mennesker greier å skape.” At senteret nærmest er bibliotekstille gjør at kjedsomheten nesten kryper over grensen til creepy. “Ser du ikke at dette senteret er så sterilt, diffust og kjedelig at det simpelthen er for vagt til at stemningen lar seg manifestere i et enkelt objekt. Stemningen her er kompleks, en bokstavelig talt holistisk form for ekstrem meningsløshet og kjedsomhet. Hvert element spiller en rolle i en helhet, kun helheten gir mening.” “Greit, jeg gir meg, håper du fikk det siste du sa på tape”, resignerer vår kjære fyllik. Jeg sjekker diktafonen, den går og jeg formidler det positive svaret videre. “Så la oss komme oss til helvete ut herfra!” Selvfølgelig går vi oss vill i fem minutter i kjedsomhetens monument, før vi til slutt skimter en utgangsdør. Jeg puster lettet ut. Arnfinn deler ikke lettelsen min og ser nærmest litt skuffet ut.

Karl Johan ser ekstra trist ut i mørket, skitten, forblåst og ekkel. Den falske versjonen av “Summertime”, som spilles på det jævligste av alle instrumenter, blokkfløyte, passer perfekt inn. En fullkommen lydkulisse til the horror. De skrikende, falske tonene forsterker inntrykket vi har av å vasse i et hav av søppel. “Still deg foran han. Kom igjen. Bilde!” Skadefryden brer seg over ansiktet til Arnfinn. Han greier akkurat å kvele latterutbruddet som er i anmarsj. Det perverst stakkarslige ved fyren og ulyden han lager kommer tydelig frem. Dette gleder Arnfinn. Ansiktet lyser opp i skamløs skadefryd. Arnfinn har alltid hatt en litt sykelig tendens til å finne humoren i de komiske aspektene ved andres ulykke. “Nei! La oss dra rett til hælvete, direkte til Ski Storsenter. Vi må komme mens det ennå er godt med kunder. Når det nærmer seg stenging roer det seg ned. Det gjør det over alt. I tillegg er det lørdag. Folk må rekke å spise taco og se ett eller annet koselig på TV mens de spiser lørdagsgodt med familien. Aktiviteten har nærmest utviklet seg til en rituell hyllest av antiintellektualismen, en feiring av dumskapen i oss.”1 “Jeg hater koselig. Det er det verste jeg vet” snøvler Arnfinn irritert. “Jeg liker å pisse på det folkekjære, på helter som ikke fortjener sin status, på tomme symboler som provoserer. Jeg skjønner ikke at folk tar sånn på vei over symboler og ord. Det er bare noen tanker, uskyldige ideer, og alene ute av stand til å skade. Men reaksjonene til folk gjør at det ikke bare blir morsomt å hive litt ved på bålet, men en viktig politisk handling å stikke hull på byllen og la dritten renne ut. Massen er like forutsigbar som minusgrader i januar. Jeg liker det, at selv relativt smarte folk går fem på, lar seg manipulere til å foreta moralske dommer, uten å tenke, utelukkende på instinkt. Ingenting er bedre enn hjerneløs moralisme når det kommer til humor. Ingenting er som å hisse opp et kollektivt utbrudd av moralsk indignasjon hos den politisk korrekte massen. De blir ikke særlig opphisset av sult, fattigdom og urettferdighet, men tegner du et hakekors på en vegg, bruker feil ord eller avviker litt fra vanlig kutyme – da er det krise.” Jeg skvetter litt til, våkner opp, fra forvirring til klarhet på to hundredeler. Jeg nikker samtykkende, en gest som tar akkurat lang nok tid til at jeg får svart på Arnfinns lange utbrudd. “Folk må jo like det. De nyter indignasjon. De elsker å bli støtt. Alle elsker å hate. Det må være derfor. Alle trenger noe å tråkke på. Massen tråkker på få, de svake, de smarte. Alle som er litt annerledes, som skiller seg litt ut, kanskje bryter en kutyme eller to eller overser et par tabuer, uansett hvor teit kutymen eller tabuet viser seg å være.” “Men kom igjen a! Still deg opp så jeg får tatt bilde foran den elendige blokkfløyteentusiasten”. Arnfinn gir seg ikke, men jeg fortsetterå nekte. “Det er greit han er utrolig enerverende, men han har ingen naturlig plass i storyen. Han er ikke en del av kulissen til et av de forferdelige kjøpesentrene vi skal fokusere på. Vi må holde fokuset på oppdraget, ellers blir det fail. Dessuten er han stakkarslig. NATT&DAG skal i hovedsak sparke oppover, ikke nedover. (Unntaket er barn. Selvfølgelig. De overbeskyttede bortskjemte drittungene og deres hysteriske foreldre fortjener all den dritten som fester seg til dem) Det er ingen vits i å dvele ved dritten, hvis den ikke harmakt.”Arnfinn knegger fnisete, “Karl Johan er nervecentre av shit. Den eneste paradegaten i landet. Et helt land for denne gaten.” Kneggingen går over i hånlatter, “Det er bare dritt, bare shit, søppel hele veien. Det er det vi er stolte av, lissom. Norges Champs-Élysées. Det var en byråd som sa det da de la brostein her i gaten: Dette skal bli Norges Champs-Élysées”. “Det verste er at de tror på det selv”, ler jeg høyt. “De er så selvhøytidelige og pretensiøse at de faktisk tror på det selv. De gjør det.” Jeg får så vidt presset ut de siste ordene før jeg spruter ut i nok et anfall av latterkrampe. Arnfinn slipper ut en tørr aggressiv latter, “Stupid! Apropos fokus, skal vi hoppe over City, eventuelt ta det på veien tilbake igjen? Det viktigste er tross alt å rekke Ski Storsenter.”

Vi nærmer oss Jernbanetorget og togstasjonen. Neonskiltet over inngangen til Østbanehallen gir slipp på grønnfargen sin. Den renner av og møter oss med en omfavnelse, et kjærtegn, en slags bekreftelse på at hallen gleder seg over endelig å bli inntatt av to unge eksemplarer av det gjengse menneske. Norges fremtid og siste håp. Arnfinn nevner noe om at han må kjøpe øl på Bunnpris og forsvinner. Oppmerksomheten min hefter seg ved en mann. Han kan være alt fra nesten tredve til opp mot femti, og han er tettbygd. På seg har han en stram jakke, stramme jeans med et par tynne skinnhansker stikkende opp av baklommen. I jakkelommen ser jeg en blokk. Jeg skjønner med en gang hvilken korrupt institusjon dette avskummet representerer. Politiet. Jeg ser han rett i øynene og han ser ned. Flau. Haha. Avslørt og klar over det. Arnfinn tar meg igjen i det vi går forbi noe som får oss begge til å stoppe opp: Jeg=bevandret skinner fra de rødeneonlysene i nærheten av flytogterminalen. “JEG ER LIK BEVANDRET”. Arnfinn gjentar teksten noen ganger, stemmen sarkastisk, men hissig. Han legger trykk på hvert ord, noe som sammen med den sjokkerte og hånende agro-latteren Arnfinn avslutter hver gjentagelse av teksten med, forteller alt om hvor indignert han blir av det frontalangrepet på folks intelligens som skiltet representerer. Jeg ler. Tar ikke dette skiltet like tungt som min venn, men jeg skjønner han godt. Av og til kan enkelte objekter eller personer tappe deg for flere hatkrefter enn deres respektive status og skade skulle tilsi. Noe eller noen som bare får deg til å fyre opp. “Ti minutter til toget går. Da rekker vi akkurat en sigg.” Vi trasker gjennom den spennende tunnelen, preget av fart og farger, ned til perrongen, setter oss på en benk, fyrer opp hver vår sigg og puster ut. To nye etapper er unnagjort, men fortsatt uten at vi har greid å kjøpe noe som helst. Alt vi har igjen for strabasene så langt er et par absurde minner vi kan tenke tilbake på den dagen vi blir gamle og ikke lenger har mage for stunt av denne typen. “Jeg gruer meg til turen”, mumler jeg. “Det gjør ikke jeg. Jeg liker tog.” Arnfinn svarer kjapt. “Det gjør i og for seg jeg også, men akkurat i dag liker jeg ikke tanken på å være fanget uten mulighet til å rømme eller abort mission”, innrømmer jeg akkurat i det toget ankommer.

Trygt om bord på den ubetjente vognen kommer jeg igjen på den mislykkede spaneren. Jeg forteller Arnfinn om han, og han ler også. “Han visste hvor dårlig han var, og skjønte at han bare drev med dritt. Bra at han ble flau. Han visste sin plass# underbetalt lakei for maktens kontrollbehov.” Arnfinn raper, “Sieg Heil”, før han begynner å lage noen ubeskrivelige fyllalyder, som uregelmessig blir avbrutt av latterhikst. Jeg kniser i solidaritet. Arnfinn går virkelig inn i rollen som fyllik. Plutselig, som fra intet, spytter så det dumme fyllesvinet en munnfull øl mellom stolsetene rett foran oss. Arnfinns spytt treffer jakken til en mann som sitter i setet skrått foran han. Hva vil skje? Juling? Arnfinn er synlig bekymret, unnskylder seg på harde livet. Jeg, på min side, må mobilisere alt jeg har av viljestyrke for ikke å knekke sammen. “Unnskyld. Jeg mente det ikke”, insisterer Arnfinn mens han utfører et hysterisk fyllemove, hvor han forsøker å tørke svineriet sitt av det forfjamsete offeret. “Det går bra” stotrer omsider offeret, Arnfinns uforbeholdne unnskyldning, og min prestasjon i selvbeherskelse – kvelingen av latterkrampe – viser seg heldigvis å være vellykket. “Det er en av de dårligste ideene jeg tror jeg har hatt. Jeg visste ikke hva jeg ville selv engang”, betror Arnfinn meg. “Nei det var ganske unpro”, svarer jeg så kaldt jeg kan, men jeg sliter fortsatt med å holde tilbake latteren. Neste stasjon er Nordstrand. Vissheten om at dette vil bli en lang og pinlig togtur synker inn når vi kjører inn på den første av mange stoppesteder. Snegletoget stopper på hver eneste stasjon og tar en evighet, men etter litt over 40 minutter er vi endelig i Ski. I det vi går av innrømmer Arnfinn at han forventet seg en på trynet da offeret gikk av toget. “Det hadde du fortjent”, svarer jeg. “Ja, det hadde jeg fortjent”, medgir Arnfinn stille.

Storsenteret ligger rett ved stasjonen, men gir ikke inntrykk av å være spesielt stort.2 Vi ble som forventet skuffet. Ikke bare virket Storsenteret relativt lite, i det vi nærmer oss oppdager vi, i tillegg, at det er i ferd med å stenge. “Hva, stenger de seks på lørdager? Jeg tror det nesten ikke”, utbryter en sjokkert Arnfinn. Vi skynder oss å dokumentere turen før vi snur, fortsatt uten en eneste gave til Kirkemo, og tar fatt på veien hjem. Heldigvis får vi et ekspresstog tilbake til Oslo og togturen går stort sett greit, med unntak av en nesten-konfrontasjon med en konduktør fullstendig blottet for humor, og fylliken Arnfinns sang om å pule syvåringer i ræva, som han ytrer av full hals når vi kommer frem til Oslo S. Nå har fylleablegøyene hans gått fra å være morsomme, til at folks reaksjoner er mer enn jeg egentlig vil forholde meg til. Dette skjønner Arnfinn og dermed blir det enda morsommere å synge.

Endelig kommer vi oss av toget. Jeg konstaterer, “Vi må i det minste rekke å få tak i en julestrømpe. Da er vi nødt til å ta en tur på Oslo City.” Etter bomturen til Ski, med to psykologisk krevende togturer bak oss, er vi begge leie, begge slitne, men jeg er helt utkjørt. Vi kjapper oss inn på City. Målrettet baner vi vei mot Edwins. “Har dere amerikansk julestrømpe?”, spør Arnfinn. Den unge damen bak disken ser på oss som om vi skulle vært grønne og akkurat landet fra Mars. “Ja, du vet sånn som amerikanerne putter presanger i?” “Ååå, jaaa. Jeg vet ikke om de er amerikanske akkurat, men vi har sånne julestrømper.” Arnfinn stinker alkohol. Jeg ser heller ikke helt god ut. Vi aner en fiendtlig atmosfære i lufta. Arnfinn legger nervøst i vei om at det er en amerikansk tradisjon og at vi derfor kaller strømpene for amerikanske, men at det selvsagt er revnende likegyldig for oss om strømpene faktisk er laget der eller av barneslaver i Kina. Hun viser oss forskjellige varianter. Vi velger den styggeste, med den mest glorete rødfargen, og Ole Brumm brodert i matchende kitsch på den ene siden. “Vi tar den”, sier jeg. Vi nærmest løper gjennom butikken. Jeg får slengt strømpen og cash på disken. Arnfinn knipser beviset. “Det får være nok”, puster jeg lettet ut og fortsetter: “Det er helt jævlig her. Jeg orker ikke mer.” Denne gangen gir fylliken seg uten protester. “Jeg må pisse”, sier han bare.

1. “Koselig” når det refereres til TV, eller annen underholdning, betyr i denne sammenhengen at programmet går til frontalangrep på det du skulle ha av intelligens, ved at de gjør det de kan for ikke på noen måte å utfordre deg som seer. Det handler om å presentere trygt, ukonfronterende innhold gjerne med en humoristisk tvist (selvfølgelig uten å være morsomt) og inkluderer gjerne en gjeng med idioter og kjendiser, ofte i en konkurransesituasjon. Thomas og Harald, Skal vi danse, Beat for beat og Nytt på nytt, er typiske eksempler.

2. I ettertid har jeg fått vite at det er to deler og at disse til sammen blir ett stort senter

X