Svett i slow motion

Vi nøler ikke når vi kaller sportsfilmen den mest pompøse sjangeren i filmhistorien.

Den undertrykte blåsnippens egokur. Den svarte mannens fight-back. Redningen for barne- hjemsbarnet, outcastet, hva som helst. Ikke desto mindre snakker vi her om filmhistoriens største selvmotsigelse. Ta en hvilken som helst sportsgren, og det eneste som berettiger moroa, er at gullet aldri er gitt. Å etterape denne uforutsigbarheten, burde være intet mindre enn dramaturgisk selvmord. Og likevel har dette altså vist seg som en usedvanlig vellykket og universaliserende klisjémaskin. Filmproduksjon for dummies, lett som latte? Ta en middelmådig underdog og klipp inn en bad ass Goliat som trenger å få passet påskrevet, den obligatoriske treningsmontasjen, trenerens kvasidype peptalk, et høysymfonisk lydbilde, så mye frekk slow motion det er plass til på rullen, og du har den ultimate formelen for de våte dagdrømmers realisering. Stallone i Rocky. Russel Crowe i Cinderella Man. Will Smith, gjennom sønnen riktignok, i The Karate Kid.

Forenet over film- og sports- verden står nemlig all verdens perfeksjonerte mekanismer for å skape stjerner. Og de gamle grekerne raljerer som et ekko gjennom en filmindustri som til det kjedsommelige har insistert på at baseballspillerne er våremoderne Hektorer eller Akilleser. Vi har flere ganger fått bevitne at den metaforiske kampånden til og med kan redde verden: Seabiscuit, den atypiske veddeløpshesten som ga 1930-tallets deprimerte Amerika noe å tro på. Mandelas sosiale bandasjering av en forderva nasjon i Invictus. Tilbakeslaget mot kolonimakten i Bollywood-cricketfilmen Lagaan.

Vil du ha tvisten på formelen snur du det ganske enkelt på hodet, med Raging Bull og The Wrestler, som ytterste representanter for utpinte maskuliniteter, oppmalt med høystemt inderlighet. Antiheltkategorien har også et uuttømmelig komediepotensial, med Cool Runnings, filmen om det jamaicanske bobteamets OL-fiasko i 1988, som odd nr. 1. Eller hva med en hysterisk Ben Stiller i Dodgeball? Og en enda mer hysterisk Will Ferrel som obskøn isdanser i Blades of Glory. Når guttas filmsjanger over alle filmsjangre skarpstiller på kvinnesegmentet, er det imidlertid ikke nok med slomo-sekvenser som fin-analyserer spytt og svettedråper. Mens både Tin Cup og Jerry Maguire med hver sin førsteelsker har mediert mellom dickflick og chickflick, krever kategorien sin sportsgren for å fullendes. Rulleskøyter – Drew Barrymore i Whip it! Cheerleading – Kirsten Dunst i Bring it On. Isdans – hockeyhunk blir isprins i Cutting Edge.

Og til deg som tar salt på grøten med større glede enn du ser tippekampen på lørdag har vi likevel noen anbefalinger. Her er sportsfilmene for deg som hater sport:

En forårsdag i helvede.Jørgen Leths (kongen av dansk sykkellyrikk) nærmest antropologiske studium av det legendariske helvetesrittet Paris-Roubaix i 1975, en tid da sykkelsporten fortsatt var jomfruelig og tilsynelatende bolefri. På brosteinog gjørmete bondeveier utspiller det seg et drama om kroppsfunksjoner, som gjennom Leths atmosfæriske detaljering blir et rart, arkaisk ritual. Guidet av en voiceover som vet hvordan man setter ord til bilder.

Zidane. A 21th Century Portrait. Et Camus-inspirert antiportrett av ikonet. Real Madrid mot Villareal 23. april, 2005, sett gjennom kunstnerne Douglas Gordon og Philippe Parenos 17 synkroniserte kameraer. De følger Zidane, og bare Zidane, som svetter, tar seg til hodet, og bretter sokkene opp og ned, mens Mogwai knaker på soundtracket. Hvem hadde trodd fraværet av baller kunne være så hypnotisk?

Loneliness of the Long Distance Runner. Ikke Iron Maiden-låta, men Tony Richardsons angry-young-man epos fra 1962. Definerte den britiske nybølgens nihilistiske autoritetsangrep. Olympia. Og Leni Riefenstahls problematisk vakre propaganda fra 1938, så klart. Slår Chariots of Fire som den største OL-filmen.

Lagaan. Ja, og så denne. Det blir ikke mer campy enn når Bollywood lager sportsfilm. Haraball, cricketkamp, og tente bønders opprør mot kolonimakten går opp i en enhet mer gjensynsvennlig og fornøyelig enn en kransekake.

X