Vi nøler ikke når vi kaller sportsfilmen den mest pompøse sjangeren i filmhistorien.Den undertrykte blåsnippens egokur. Den svarte mannens fight-back. Redningen for barne- hjemsbarnet, outcastet, hva som helst. Ikke desto mindre snakker vi her om filmhistoriens største selvmotsigelse. Ta en hvilken som helst sportsgren, og det eneste som berettiger moroa, er at gullet aldri er gitt. Å etterape denne uforutsigbarheten, burde være intet mindre enn dramaturgisk selvmord. Og likevel har dette altså vist seg som en usedvanlig vellykket og universaliserende klisjémaskin. Filmproduksjon for dummies, lett som latte? Ta en middelmådig underdog og klipp inn en bad ass Goliat som trenger […]