TV: Metavirkelighet

Det siste tiåret har virkelighetsfjernsyn vært umulig å unngå, sjangeren har bredt seg utover alle kanaler og alle samfunnslag, og står i dag igjen som det mest gjenkjennbare elementet ved fjernsynsutviklingen etter år 2000. Denne uken punkterte realityboblen.

Kanalen som har vært sterkest påvirket av realitysjangeren er MTV, i utgangspunktet en banebrytende popkulturell institusjon, kanalen som ga liv til musikkvideoen, har siden introduksjonen av The Real World i 1992 falt dypere og dypere ned i samlebåndsproduksjon av kvasivirkelighet for angstfylte tenåringer, til tross for at mange av produksjonene deres har blitt kulturelle fenomener. The Real Worlds første realitystjerne, Eric Nies, dukket opp på norske skjermer igjen i år i programmet Confessions of a Teen Idol, hvor han og andre fallerte tenåringsidoler (Jeremy Jackson og David Chokachi fra Baywatch for å nevne noen), forsøkte å gjenopplive døende karrierer. Etter to tiår som realitystjerne og senere programleder for reality endte han altså opp i et hus med en gjeng andre PR-kåte karer, på mange måter “to find out what happens… when people stop being polite… and start getting real…” Snakk om å bite seg selv i ræva. The Real World har fortsatt på MTV i ulike inkarnasjoner, senest The Real World: New Orleans, som akkurat har hatt amerikansk premiere.

Parallelt med uttallige sesonger av nevnte program, dokudramaer i True Life-serien, Cribs og andre virkelighetsbaserte halvtimer, dukket det i 2004 opp en ny type virkelighet på MTV. Laguna Beach: The Real Orange County la seg et sted mellom fiksjon og fakta, med tradisjonelt oppbygde narrativer publikum gjenkjente fra såpeopera og tenåringsdrama (som nettopp The O.C). Forvirringen var total.

Etter Laguna Beach kom The Hills, MTVs kanskje største virkelighetssuksess. The Hills tar begrepet “aspirational television” til nye høyder, det er sluttstasjonen for de fleste av dagens tenåringsfantasier. Programmet handler om rike, hvite, pene mennesker som “jobber” med mote og eventmakeri, men som stort sett går til lunsj og stirrer forvirret på hverandre – et grep de har tatt rett fra trad-såpeoperaer som Days of Our Lives, der enhver scene avsluttes med en intens blikkutveksling. Absurd nok har programmets stjerner, Lauren Conrad, Whitney Port (som nå har sin egen liksomvirkelighet på The City), Heidi Montag etc benyttet kjendisstatusen sin til å tjene penger (klesdesign, klesdesign, klesdesign – samt en poplåt her og der) samtidig som livet deres ruller og går over fjernsynsskjermene, uten at dette nevnes i programmet. Montags mange kirurgiske inngrep behandles heller ikke, utseendeendringen somhar foregått bak kamera, har endt opp med å understreke The Hills’ surrealistiske virkelighet på kamera. Da hun og (eks?)ektemannen Spencer Pratt (på bildet for anledningen deltakere i et annet realityprogram) ble sparket fra serien, forsvant de fra skjermen uten forklaring, litt som når skuespillerere i såpeserier blir erstattet uten at noen kommenterer det (jeg savner fortsattt gamle Bo Brady).

Denne uken tok eventyret slutt. Et år etter at Conrad sluttet og hennes gamle nemesis fra Laguna Beach, Kristin Cavallari tok over som hovedperson og fortellerstemme, er The Hills over. Og det er her det blir meta. For de siste minuttene av The Hills slår sprekker på hele serien, og gruser en verden MTV møysommelig har bygget opp siden 2004. Cavallari må finne seg selv og skal reise bort – til “Europa,” naturligvis – og flamme og venn Brody Jenner (ja, sønnen til olympisk helt Bruce Jenner, noe som bare øker absurditeten) kommer for å si adjø. Og så skjer det, kameraet zoomer ut, og settet tas fra hverandre. Også er de der, på et filmsett. I virkeligheten. På liksom.

X