Vi undersøker nærmere!

Mitt absolutte favorittprogram på fjernsynet er Migrapolis. Der, jeg sa det. La oss undersøke nærmere.

Noen TV-programmer er stayere. De går hverken på eller av moten, men forblir i sendeskjemaet som trygge armkroker man alltid kan stole på. Disse programmene er alltid på NRK. Naturlig nok, da andre kanaler må forholde seg til kommersielt press og skiftende nykker i underholdningstrender, og statskanalen enn så lenge kan støtte seg på deg og meg for å lage fjernsyn du kanskje ikke visste at du ville ha, men som du, etter å ha tenkt deg om, ikke kan leve foruten. Dagsrevyen, f.eks. Til tross for dramatikk hver gang temalåten og grafikken endres, er Dagsrevyen der hver dag, en klassiker siden 1958.

En annen hjørnestein i kringkastingshistorien, Norge Rundt, fremstår idag kanskje mest som en metakommentar til sin egen historie og form. Gladjournalistikken fra distriktene har ikke endret innhold nevneverdig i de snart 35 årene programmet har vært på lufta, men bærer etterhvert preg av å ikke ha sett på kommersielle kanalers ironisering over konseptet. Norges/Nordens Herligste med jovialsenbrødrene Ylvis på TVNorge er jo i bunn og grunn en post-ironisk hyllest til Norge Rundt. Men sosialdemokratiets distriktspolitiske representant på Marienlyst er fortsatt godt plantet i sendeskjemaet på statskanalen, til glede for vaffelstekende gamlisungdom og pensjonister landet over.

Migrapolis er også en stayer, dog en av noe yngre årgang. Og det er her Norge Rundt kommer inn, konseptmessig, i det minste. For Migrapolis er «TV-magasinet» som rager over alle andre. Programmet som når stadig nye høyder i jakten på “det norske” og hvordan våre nye landsmenn opplever norsk kultur. Mange nordmenn drikker kaffe på kaffebar, sier du? Migrapolis undersøker nærmere! Mange nordmenn bruker sko? Migrapolis drar til skobutikken! (Den siste er mest mitt eget drømmescenario, men skitt au.) Hva slags mat spiser egentlig pakistanske familier til middag? Migrapolis har forlengst undersøkt nærmere, bare se under.

NRK har høstet endel kritikk for å underbygge fordommer om “oss” og “dem” gjennom et fjernsynsprogram som i stor grad fokuserer på annerledeshet blant innvandrere. Men etter 13 år med Migrapolis syns jeg statskanalen har fått til mer enn å lage en arbeidsplass for journalister av utenlandsk opprinnelse. Innvandrere drikker nemlig kaffe på kaffebar, de også (Migrapolis – også på radio!). Og stadig oftere undersøker Migrapolis nærmere de fenomener som gjør nordmenn annerledes, i tillegg til hjemme-hos-innvandreren-reportasjen vi er så vant med. 

Midt i den transnasjonale folkefesten som foregikk i helgen i forbindelse med Madcons internasjonale gjennombrudd (igjen), ble jeg igjen minnet på hvor mye kulere Migrapolis er enn alt annet som lages for norsk TV (det er ganske lett å glemme Migrapolis, jeg gjør det desverre ofte selv).

Jeg vandret lørdag intetanende (burde visst bedre) ut i Karl Johansgate, og ble møtt av et opptog gjøglere i middelalderkostymer som bar på en gigantisk pappmasjé-elefant og kaster glitter omkring uten tanke på hvem som måtte rydde den opp etterpå. Mens de danset rundt lykkelig uvitende om den forestående ryddesjauen Oslo kommune forberedte seg på, satt det, på hjørnet utenfor Cubus, en gjeng hare krishna-devotees og sang. Nå må jeg nok innrømme at jeg er ekstra svak for krishna-chants (og spesielt satt opp imot middelaldergjøgling), og er uenig i det ellers utbredte synet på oransje kjortler som lite kledelige, så jeg smilte litt og betraktet dem en periode, før det gikk opp for meg at Migrapolis-reporter, Topp 20-tryne og Norges svar på Vanilla Ice, Vegard Thomas “Short Cut” Olsen, satt i front av den lille klyngen nyreligiøse og sang. Og idét jeg så det, så jeg også et kamerateam som banet seg gjennom tidligere nevnte gjøglere. Selvsagt.
Migrapolis
fornekter seg ikke. Norge Rundt av og med innvandrere kanskje – men det fungerer stadig bedre, og med langt mer humor og selvironi enn distriktskontorenes ukentlige statusmelding.

La oss undersøke nærmere.

X