Bakrusfjernsyn – apati som medisin

b
a

Fjernsyn. Elsket av barn, minstepensjonister og ungdom i alle aldre. Hatet av voksne folk. Et medium bredfullt av mellomkulturell meningsløshet og emosjonell utbytting av hvermannsen. Men også kunnskapsleverandør, vaktbikkje og livsledsager.

Min kjærlighet til TV er bunnløs og evig – og fremover skal jeg forsøke å overbevise deg, litt etter litt, om at fjernsynet er det fineste apparatet du kan ha i hjemmet ditt. Så får det heller være at vi begynner med mediets minst oppløftende funksjon: å stryke bakrusen din med hårene.

Programpakkene som norske kanaler kjøper inn, er som mange vet fulle av søppel, billig ræl utenlandske distributører lengter etter å kaste inn i syndikasjons-marerittet (som mest fungerer som svært gode fondsinvesteringer). Men skal du ha en bra serie, ender du trolig opp med nok en sitcom med Tia og/eller Tamera Mowry.

Og sitter du først på en masse serier du har fått slengt etter deg, er det like greit å vise dem. Sendeplanen skal jo fylles!

Og dermed sitter vi igjen med dritten. Spørsmålet er bare om dritten, den som sendes hver eneste ettermiddag, faktisk er verdt så lite som vi tror. Kan den ikke brukes til noe? Er det bare endeløse timer kastet bort i sofaen? Ja, klart. Selvsagt er det det. Dersom du til enhver tid ønsker å betrakte fjernsynet som står og gjemmer seg for lisensmannen i stuen din – om det fjernsynet først og fremst er å betrakte som en kunnskapsleverandør. Underholde og opplyse, sies det. Men finnes det ikke tilfeller hvor vi bare vil underholdes? Og strengt tatt, finnes det ikke tider hvor vi ikke vil noen av delene, og har mest lyst til å slippe å ta stilling til hvorvidt noe er interessant eller morsomt?

Ettermiddagsfjernsynet, som i statskanalen og TV2 i stor grad er farget av småkleine, til tider artige frieri til ungdommen, er i de andre kanalene bare en pausestasjon som fyller tomrommet inntil akseptabel sendetid.

På samme måte er søndagen en pausedag. Spesielt midtvinters kan søndagene være en prøvelse. Særlig om du ikke tilhører den delen av befolkningen som vader fremover i snøen med en speidergruppe i pulk på slep. Det å sette seg på t-banen opp til Tryvann er heller ikke et førstevalg når oppkastet fra igår fortsatt ligger bak tenna.

Hvem trenger egentlig å gå utendørs på vinterkalde søndager i det hele tatt, når sendeskjemaet er proppfullt av allskens overskuddsfjernsyn og repriser av familieunderholdningen du gikk glipp av da du var ute og inntok substansene som skapte den fysiske og psykiske krisen du sitter i?

Den kanalen som trolig best har tatt hensyn til dette, er MTV – hatet over en lav sko siden alskens avarter av The Real World tok over for musikkvideoene. Hertillands må du jo spesialbestille MTV’s faktiske musikkanal.

Istedet er søndagene (og lørdagene, og mesteparten av ukedagene også forsåvidt) fulle av det de plutselig kan best. Reality. Time etter time med The Hills. Timesvis med The City. Stadig nye episoder av Made, Cribs og repriser av Pimp My Ride.

Uten å gå for mye inn på virkelighetsfjernsyn som sjanger (det kommer vi trolig tilbake til ved en annen anledning), vil jeg uten problemer påstå at musikkanalen MTVs reality er lengre fra virkeligheten enn Robinsonekspedisjonen noensinne vil bli. Det eneste virkelige med reality er jo at de bildene som klippes sammen til et narrativ faktisk ble filmet på et eller annet tidspunkt iløpet av opptakstiden.

For om virkeligheten faktisk var spennende nok til å filme, hadde du vel ikke sittet i sofaen og sett på TV? Manusforfattere skriver bedre samtaler enn du har med vennene dine over en kaffe. Kanskje ikke for deg, men for alle potensielle seere.

De fleste kanaler kjører et endeløst repriseløp på søndager (dette gjelder også MTV, som senest på søndag satte igang ny reprisesending av en av sine beste reality-serier: Taking the Stage – ukas anbefaling forøvrig!). Gikk du glipp av 4-stjerners middag iløpet av uken? Ikke noe problem – se alle episodene etter hverandre. Korslaget – MGP – all familieunderholdningen fra uken som gikk kommer som perler på en snor.

Det fine med å se reprisesendinger av denslags er at lufta på et vis har gått ut av ballongen, det er ikke lenger aktuelt eller spennende, det er bare fyllstoff. Det er bakrusfjernsyn. Kongen av bakrusfjernsynet i norsk sammenheng er uten tvil Paradise Hotel. Jo flere øl du drikker – desto større lykke når teasertraileren for sesong 2 kommer dagen derpå.

Uansett. Du sitter der, kleinere enn du var etter første gangen du drakk deg full som 13-åring. Du får ikke sove. Du tør ikke tenke tanken å bevege deg utendørs. Du vil helst ikke kommunisere med noen, da det risikerer å bringe til overflaten hendelser du mistenker skjedde igår. Hvordan kommer du over kneika? TV. Seff.

Apatien du kjenner etter 5 timer bakrusfjernsyn tilsvarer trolig 8 timers søvn for psyken. Hjernen får rett og slett hvile mens banale serieuniverser som forsøker å gjenskape en utopisk variant av middelklassevirkeligheten du vet du aldri vil oppleve flimrer over skjermen. Nei, det er ikke ekte. Nei, det er ikke oppløftende eller opplysende eller relevant for livet ditt. Men intelligente mennesker trenger hvile fra intellektet.

Jaja, så er argumentasjonen min noe halvhjertet, men det er også poenget! Kan ikke hjernen min bare få slappe litt av?